Liane Moriarty: Ektemannens hemmelighet, 490 sider. Oversatt av Solveig Moen Rusten
Cecilia Fitzpatricks liv er plettfritt. Hun har tre flotte døtre, er gift med drømmemannen og har relativ romslig økonomi. Som Tupperwarekonsulent er hun vant til å ha alt på stell, og hun er aldri vond å be når noe skal bakes eller ordnes. Hun har rett og slett et perfekt liv. Helt til hun en dag tilfeldigvis finner et brev fra ektemannen, gjemt mellom noen gamle esker på loftet:
Min elskede Cecilia, hvis du leser dette betyr det at jeg er død..
Ektemannen hennes er langt fra død, og forsøker å overtale henne til å kaste brevet, noe som selvsagt gjør henne mer oppsatt på å lese det. Brevet avslører en hemmelighet så dyster at den ikke bare endrer livet hennes, men den påvirker livet til alle rundt henne.
Nå er du hekta.
Idet du ikke kan vente med å høre mer om Cecilia, blir du kastet rett inn i en annen historie.Vi blir kjent med Tess O`Leary, som nettopp har fått vite at hennes mann og bestevenninne har forelsket seg i hverandre. Av hensyn til henne har de ventet med å ha sex.
Så omtenksomt.
Tess tar med sønnen og reiser hjem til moren i Sydney. Vi forlater henne så lenge, og Rachel gjør sitt inntog. Rachel preges av tapet etter datteren Janie, som ble funnet drept 17 år gammel. Morderen ble aldri tatt, og nå, over 20 år senere finner Rachel ut hvem som drepte henne. Hun bestemmer seg for å ta saken i egne hender.
Du hører at denne boken inneholder det meste. Hemmeligheter, familieproblemer, kjærlighet, mord.
"For det var vel ikke egentlig noe galt med ekteskapet vårt, var det vel?" sa hun. "Vi kranglet ikke. Vi var midt i sesong fem av Dexter! Hvordan kunne du slå opp med meg når vi var midt i sesong fem?"
Jeg synes dette utdraget sier mye om tonen i boka. Språket er lett, dialogene er morsomme og handlingen er gjenkjennelig for de fleste av oss (bortsett fra et par av de verste hemmelighetene, får vi håpe..) og spenningen er til stede fra første side. Enn så plagsomt det er å bli dratt ut av handlingen for å bli presentert for flere karakterer, det er unektelig en meget effektiv og velbrukt fortellerteknikk. Dog, ikke forslitt av den grunn. Den første gangen er det utrolig irriterende å måtte vente på å få høre mer om Cecilia og brevets hemmelighet (og det sier jo sitt om spenningsnivået), men vi blir like oppslukt av Tess og Rachel. Innimellom får vi også tilbakeblikk fra Janies siste dag i live.
Det var Beathe som gjorde meg oppmerksom på denne boken. Hennes lovprisning gjorde meg veldig nysgjerrig, og to uker senere kan jeg slutte meg til henne og nikke bekreftende: Dette er virkelig en spennende bok, og jeg har kost meg skikkelig. Når sant skal sies, er jeg litt rådvill nå. Hva i all verden skal jeg lese som kan måle seg med denne pageturneren?
En fornøyelig bok jeg vil påstå passer for alle. Anbefales.
Takk til Pantagruel forlag for leseeksemplar.
Mysteriet mamma
Trude Lorentzen: Mysteriet mamma, 272 sider
Mamma har vært borte altfor lenge. Jeg vil forstå hvordan hun fortsetter å være i meg. Puste nytt liv i henne. Når jeg skriver, fins hun.
Fra Trude er tre til hun er 14 år er det Trude og mamma. De to sammen. Mor og datter. Bestevenner. En maidag i 1990 kommer den skjebnesvangre telefonen: Moren er død. Hun har tatt sitt eget liv. Førtiseks år gammel. Tilbake sitter Trude, 15 år gammel, morløs og full av spørsmål.
Mamma hadde ikke fullført kjærligheten.
Hvorfor skjedde dette? Hvordan er det mulig at den omsorgsfulle, sterke og tilstedeværende moren hennes kunne endre seg sånn helt over natten?
Over 20 år senere bestemmer Trude seg for å forsøke å komme til bunns i mysteriet. Hun finner frem morens eiendeler, et helt liv pakket ned i pappesker, og går systematisk til verks for å finne svar på spørsmålene. Hun går helt tilbake til tiden før morens fødsel, og frem til hvordan det kunne ha vært om hun levde i dag. Blant morens oransje oppvaskhansker og brødfjøl, fremdeles med smuler i, finner hun ikke et entydig svar på hvorfor moren valgte å forlate livet. Forlate henne. Hun har snakket med morens barndomsvenninner, kolleger, fagfolk og eksperter. Det finnes ingen fasit, men det finnes tegn på at noe var galt. At noe kunne komme til å rakne. Om en velger å tolke det dithen.
Mia Lorentzen var en munter og ressurssterk kvinne. Hun hadde utdannelse og var politisk engasjert. Hun vikarierte som rektor og hadde en inspektørstilling ved en videregående skole. Det var i denne stillingen vendepunktet skjedde. Det skulle være en tilstelning ved skolen. En elev skulle fremføre "Deilig er jorden" foran et fullsatt publikum. Pianoet ble trillet frem og eleven begynte å spille. Det lød skjærende falskt. Pianoet var ikke stemt. Som inspektør var det morens oppgave å ordne dette. Hun hadde glemt det. Hun var fullstendig rystet og kom seg aldri etter dette. Hun sluttet å se seg i speilet, avlyste avtaler, mistet matlysten. Fikk en slags indre uro som aldri ble stilt.
I løpet av få uker forandret Mia Lorentzen seg fra å være sprudlende og glad til å bli bekymret og urolig for det meste rundt seg. Det var nytteløst å forsøke å overbevise henne om at hun var dyktig. Hun hadde fått det for seg at hun ikke var god nok, at hun bare var i veien. Hun ble innlagt på psykiatrisk avdeling, og fikk forskjellige typer antidepressiva, utredning hos flere psykiatere. To ganger forsøkte hun å gjøre slutt på livet sitt. Uten hell. Tredje gangen lyktes hun.
Nå fantes det ingen som hadde hatt meg inne i magen. Ingen kunne huske å ha strøket hånda over meg mens jeg ennå lå der inne i fullkommen trygghet, ingen som en gang hadde lurt på om Agnete eller Drude eller kanskje Trude var det aller fineste jentenavnet. (..) Om kvelden ville ingen titte inn til meg lenger, ikke på mammamåten, for å forsikre seg om at jeg sov lunt og trygt, med dyna stappet innunder kroppen i en kokong.
Mysteriet mamma er en kjærlighetserklæring fra en datter til en mor. Blant journaler og fakta skriver forfatteren poetisk og vakkert om savnet etter moren. Hun stiller nødvendige spørsmål ikke bare ved morens psykiske helse, men ved sin egen. Hvor mye av moren finnes i Trude? Vil hennes verden komme til å rakne helt plutselig? Med denne boken viser hun en viktig åpenhet ved mysteriet psykisk helse. Det er personlig og sårt, men også fint. Veldig fint.
Jeg håper jeg aldri fullt ut blir i stand til å forstå mysteriet mamma. Jeg vil ikke vite hvor vondt det er å være psykisk syk.
Det angår oss alle. Anbefales.
Andre bloggere som har omfavnet boka: Ellikken, Rose-Marie, Silje, Anita, Gro, Janke og Bea.
Mamma har vært borte altfor lenge. Jeg vil forstå hvordan hun fortsetter å være i meg. Puste nytt liv i henne. Når jeg skriver, fins hun.
Fra Trude er tre til hun er 14 år er det Trude og mamma. De to sammen. Mor og datter. Bestevenner. En maidag i 1990 kommer den skjebnesvangre telefonen: Moren er død. Hun har tatt sitt eget liv. Førtiseks år gammel. Tilbake sitter Trude, 15 år gammel, morløs og full av spørsmål.
Mamma hadde ikke fullført kjærligheten.
Hvorfor skjedde dette? Hvordan er det mulig at den omsorgsfulle, sterke og tilstedeværende moren hennes kunne endre seg sånn helt over natten?
Over 20 år senere bestemmer Trude seg for å forsøke å komme til bunns i mysteriet. Hun finner frem morens eiendeler, et helt liv pakket ned i pappesker, og går systematisk til verks for å finne svar på spørsmålene. Hun går helt tilbake til tiden før morens fødsel, og frem til hvordan det kunne ha vært om hun levde i dag. Blant morens oransje oppvaskhansker og brødfjøl, fremdeles med smuler i, finner hun ikke et entydig svar på hvorfor moren valgte å forlate livet. Forlate henne. Hun har snakket med morens barndomsvenninner, kolleger, fagfolk og eksperter. Det finnes ingen fasit, men det finnes tegn på at noe var galt. At noe kunne komme til å rakne. Om en velger å tolke det dithen.
Mia Lorentzen var en munter og ressurssterk kvinne. Hun hadde utdannelse og var politisk engasjert. Hun vikarierte som rektor og hadde en inspektørstilling ved en videregående skole. Det var i denne stillingen vendepunktet skjedde. Det skulle være en tilstelning ved skolen. En elev skulle fremføre "Deilig er jorden" foran et fullsatt publikum. Pianoet ble trillet frem og eleven begynte å spille. Det lød skjærende falskt. Pianoet var ikke stemt. Som inspektør var det morens oppgave å ordne dette. Hun hadde glemt det. Hun var fullstendig rystet og kom seg aldri etter dette. Hun sluttet å se seg i speilet, avlyste avtaler, mistet matlysten. Fikk en slags indre uro som aldri ble stilt.
I løpet av få uker forandret Mia Lorentzen seg fra å være sprudlende og glad til å bli bekymret og urolig for det meste rundt seg. Det var nytteløst å forsøke å overbevise henne om at hun var dyktig. Hun hadde fått det for seg at hun ikke var god nok, at hun bare var i veien. Hun ble innlagt på psykiatrisk avdeling, og fikk forskjellige typer antidepressiva, utredning hos flere psykiatere. To ganger forsøkte hun å gjøre slutt på livet sitt. Uten hell. Tredje gangen lyktes hun.
Nå fantes det ingen som hadde hatt meg inne i magen. Ingen kunne huske å ha strøket hånda over meg mens jeg ennå lå der inne i fullkommen trygghet, ingen som en gang hadde lurt på om Agnete eller Drude eller kanskje Trude var det aller fineste jentenavnet. (..) Om kvelden ville ingen titte inn til meg lenger, ikke på mammamåten, for å forsikre seg om at jeg sov lunt og trygt, med dyna stappet innunder kroppen i en kokong.
Mysteriet mamma er en kjærlighetserklæring fra en datter til en mor. Blant journaler og fakta skriver forfatteren poetisk og vakkert om savnet etter moren. Hun stiller nødvendige spørsmål ikke bare ved morens psykiske helse, men ved sin egen. Hvor mye av moren finnes i Trude? Vil hennes verden komme til å rakne helt plutselig? Med denne boken viser hun en viktig åpenhet ved mysteriet psykisk helse. Det er personlig og sårt, men også fint. Veldig fint.
Jeg håper jeg aldri fullt ut blir i stand til å forstå mysteriet mamma. Jeg vil ikke vite hvor vondt det er å være psykisk syk.
Det angår oss alle. Anbefales.
Andre bloggere som har omfavnet boka: Ellikken, Rose-Marie, Silje, Anita, Gro, Janke og Bea.