RSS

YA og eBokBib

Å, herrefred så mykje bra eg har lese i det siste. Eg har lagt meg på ungdomsromanar, ya som amerikanarane kallar det. Literature for young adults. Men vi eldre legg vår elsk på det åkkesom. Eg har ikkje ord nok til å fortelje om desse. Bilete av bøkene får halde.

Eg har lasta ned eBokBib-appen på mobilen og er heilt frelst. Her kan du låne over 1000 titlar. Dei blir automatisk levert tilbake etter 21 dagar, men du kan levere dei når du vil før det. Og ja, du kan sjølvsagt lese bøkene offline. I love it!









Dette er fire av dei eg har lese. Og åh;


Hormonane!


Kaoset!


Tankane!



Og kjenslene mine berre...

Og augene mine berre...    

Og øyrene mine berre....    

Og munnen min berre....    





Og hjartet mitt berre...      


Knust!

Anbefalast!

Ord på S

Guro Hoftun Gjestad: Ord på S, 143 sider

Sun bor sammen med pappa og har bestemor tvers over tunet. Mamma flyttet til Spania da Sun var lita. Siden har det bare vært hun og pappa. Trygge, gode pappa. En dag faller pappa ned fra krana og dør, og Sun blir nesten helt alene. Hun er snart 18 år, snart russ. Snart voksen. Bestemor har alltid døren åpen og bestevenninnen er aldri langt unna. Men likevel.. Hvordan skal hun klare å gå videre uten pappa? Den stødige klippen. Alt blir forandret bare fordi han ikke er mer.

Pappa og jeg. Jeg som brud. Han som stolt far. Vi skulle gått andre veien så klart, vi skulle gått inn i kirka, opp kirkegulvet, og det er flaut bare å tenke på det, for jeg er ikke ei som drømmer om å gifte meg, men uansett hvor teit det er, så er det den tanken som slår meg. At det ville være fint å gått arm i arm med pappa oppover kirkegulvet her på en sånn dag. I hvit kjole. Nå går vi, bestemor og jeg, arm i arm i svarte klær. Det kan ikke sammenlignes.

I begravelsen er det en fiolinist som spiller Over the Rainbow. En gutt Sun ikke har sett før. Simen. De treffer hverandre etterpå. Oftere og oftere. Sun blir forelska og lurer på hvordan det skal gå. Hvordan kan hun være forelsket når hun sørger? Så glad og samtidig så trist?

Ok, jeg vet at jeg sier dette ofte om bøker jeg akkurat har lest, men Ord på S er årets fineste roman! Språket er noe av det beste jeg har sett. Så enkelt, men så dypt. Og treffsikkert! Boka formidler sorg og savn på en nøktern og n-o-r-m-a-l måte. Jeg ble så trist, men samtidig så glad av å lese den. Og tårene trillet... Mannen min satt ved siden av meg i sofaen og forsøkte å konversere med meg, men måtte bare gi opp. Han bare: Er boka trist, eller? da han så øynene mine flommet over. Jeg forsøkte (som vanlig) febrilsk å blunke det vekk, men det var nytteløst. Boka er fin.

Guro Hoftun Gjestdal er utdannet journalist, og debuterte med romanen Anfall i 2011. Her har jeg skrevet om den, en bok jeg også likte veldig godt. Med Ord på S viser hun at hun også behersker å skrive for ungdom. Men, og det er et viktig men: Boka kan leses av alle. Bør leses av alle.

Så jeg vrei om nøkkelen, stengte huset, lukka pappa innafor veggene. Så var han i alle fall fortsatt der. I den støvete gulvmatta, i den svarte, inntørka kaffeskvetten nederst i koppen han drakk av morgenen før han døde. Og nå går jeg mot huset. Som enn annen person. Forvandla på ei uke. Ser etter pappa i vinduet. Det mørke kjøkkenvinduet. 


Les den. Ellikken og Tine er helt enige.

God bok.

Kjære søster

Alf Kjetil Walgermo: Kjære søster, 96 sider

Kjære søster.

I dag ville du ha fylt femten år. Pappa seier at vi skal komme igjennom dette. At livet framleis er verdt å leve. Men eg fekk ikkje eingong sagt farvel til deg Eg fekk aldri gitt deg ein siste klem. Eg trudde det skulle bli lettare etter kvart. At dei gode minna skulle ta over for alt det fæle. Men det er motsett. Eg saknar deg berre meir og meir. Kjenner sterkare og sterkare at du er borte.

15 år gamle Amalie døydde i ei bilulykke for få månadar sidan. Attende sit den eitt år eldre søstera Eli Anne, oppløyst av sorg. Når foreldra fortel at dei ønsker å slette Amalie sin Facebook-profil, bestemmer Eli Anne seg for å skrive på veggen hennar. Kvar einaste dag i tre månadar skriv ho til søstera.

Det eg skriv til deg, er det berre du som kan lese. Eg har vore inne på kontoen din og endra på innstillingane. Om vi skal møtast på den andre sida. vil eg ikkje ha noko uoppgjort med deg.

Dette er ei fin og sterk bok. Eli Anne skriv så fint og ope til søstera, som ho saknar så veldig. Eg trur dei fleste kan relatere til dette temaet, og mange er nok heller ikkje ukjende med å ha mista ein som har profil på Facebook. Kor vondt det gjer å kike innom profilen, der alt er som før bortsett frå små teikn som fortel at ingenting er som før, og kan heller aldri bli det.

Det er som om det glepp for meg kvar gong eg er på veg inn i ein ordentlig samtale. Men det er ikkje berre språket som er i ferd med å gleppe. Eg føler at eg er i ferd med å miste alt eg har brydd meg om. Pappa sa at eg må finne attende til gleda. Men inni meg er det dødt. 

Dei to søstrene hadde eit nært forhold, og begge var lidenskapeleg opptatt av musikk, men likevel nokså ulike. På veggen til Amalie skriv Eli Anne om alt ho har på hjartet; minner frå barndommen deira, alt ho angrar på ikkje å ha sagt og alt ho angrar på å ha sagt. Skrivinga blir som ein ny sjanse til å opne opp for alt Amalie forsøkte å vise henne. Ho begynner til dømes å høyre mykje på Patti Smith, og skjønnar endeleg at det faktisk er så bra som søstera påsto. Det å kunne skrive direkte til søstera blir ein viktig del av sorgprosessen. Ho treng å ha søstera sin Facebook-profil, på den måten kan ho framleis nå henne. For foreldra blir nok denne trongen for fjern, og dei vil helst leggje ned profilen så snart som råd.

Eg klarer ikkje å få den rette klangen ut av pianoet. Kva er vitsen når musikken ikkje kjem frå hjartet?

Det er ei nydeleg, men hjarteskjerande bok. Språket er så fint, så poetisk og symbolsk, men enkelt og direkte. Måten Eli Anne snakkar direkte til Amalie riv meg sund innvendig. Kjære søster er ei gripande bok som alle burde lese.

Men du kjem ikkje tilbake. Og eg veit at eg snart må sleppe deg. 

Anbefalast.

Andre som har blogga om boka er aariho, Beathe og Gro.

Redd barna

Tiril Broch Aakre: Redd barna, 125 sider

Det er tidleg desember og Tanja skal av garde i snøkaven for å levere borna Jorid og Tore til skule og barnehage. Mannen er på legekonferanse i Brussel og sjølv skal ho førebu ei forelesning om Camus. Familien er prega av å ha mista Ida, dottera på 17 år, for berre eit halvt år sidan, og vi skjønnar at spesielt Tanja slit med å kome seg vidare. Om få dagar har ekteparet 20 års bryllupsdag, og dei har planlagt ei stor feiring av dette.

Handlinga i romanen konsentrerer seg rundt denne dagen som tilsynelatande berre handlar om eit normalt familieliv som går sin vante gang, men likevel ikkje. Vi får innsyn i tidlegare hendingar som kastar lys over denne dagen. Tanja sin bror Michael kjem på overraskande besøk frå fengselet. Han seier han har permisjon, men Tanja veit betre. Paul har ikkje mykje til overs for Michael og veit ikkje at syskena heile tida har halde kontakten. Tanja får òg vite noko som får henne til å tenkje nytt om Paul.

Redd barna er ein stillferdig roman med mykje varme. Tanja har forteljarstemma og greier å mane fram kjenslene til kvar einslege situasjon, som til dømes når ho ser Tore setje på plass skorne sine i gangen, eller når ho finn Ida si fastfrosne lue under snøen. Vi anar at det er noko i gjære, og heile forteljinga røper ein slags ambivalens i alt dei gjer. I alt vi gjer. Vaksne omsorgspersonar som har eit ansvar overfor borna, men som ikkje greier å ta vare på seg sjølv. Tanja tar seg saman for borna si skuld og dei rundt tenkjer at ho taklar det bra, men den som ser korleis ho eigentleg har det, er den rusa broren hennar. Temaet er stadig rundt det eksistensielle, filosofiske kontra det uunngåelege, politiske. Den trygge heimen, som ekteparet flytta til for å redde borna frå den farlege storbyen etter 22. juli, men likevel mista dei eitt av dei. Kva er rett, kva er gale? Korleis kan ein konsentrere seg om å finne fram vottar, kva for eit pålegg å ha på brødskiva, lekselesing - når det kjendest ut som om alt er i ferd med å rase saman? Når det har rasa saman og berre bitane er att og fyller tomrommet.

- Men hvorfor ville de ikke passe på de barna? Hvorfor sa de ikke stopp? spør hun. - Jeg skjønner det ikke, jeg heller, sier jeg. - Er de ikke voksne? spør Tore. - Jo, de er voksne. - Det går ikke an å glemme barna, sier Jorid. 

Gro og Beathe har òg blogga om boka. I likskap med Gro, synest eg Redd barna har mykje av det same som Benedicte Meyer Kroneberg sin roman I beste mening, i alle fall får boka fram same stemninga i meg når eg les. Det er så mange fine setningar. Observasjonar. Eit godt språk.

Bevissthetens øyeblikk, kaller Camus det. Den lille hvilepausen der Sifysos er fri for byrden av steinen, men der skjebnen, uten håp, treffer ham med full kraft. 

Vi gjer så godt vi kan.

God bok. Leseeksemplar fått av Flamme Forlag.