Julebrevpikene

Karin Bjørset Persen: Julebrevpikene, 287 sider

Jeg ser for meg Silke eller Juritzen. Begge er gode forlag som faktisk tar vare på forfatterne sine, i motsetning til Aschehoug som bare jobber for Jo Nesbø. (s. 209)

Tro om dette sto i det originale manuset, eller om forfatteren redigerte det etter å ha fått napp hos Silke forlag?

Du vet hvordan det er mulig å forutse innholdet i en bok bare ved å se på omslaget? Jeg tror jeg med sikkerhet kan påstå at Julebrevpikene er akkurat den typen bok den ser ut som. Det er vel dette som kalles chick lit, er det ikke?

Julebrevpikene handler om en spenstig venninnegjeng oppe i Nord-Norge. De har fått nok av de overpositive julebrevene som i beste Facebook-stil flommer over av perfekte familieforhold, striglete hjem og suksessfulle karrierer. En etter en sender de inn sine usensurerte julebrev til lokalavisa, og reaksjonene lar ikke vente på seg. Norges befolkning går tilsynelatende amok, og jentene blir intervjuet både av VG og TV2.

Jeg hadde glemt boka mi hjemme en dag og gikk innom skolebiblioteket, som hadde denne utstilt i hylla. Dagens retusjerte virkelighet via Facebook og blogger er et hett tema, og jeg synes derfor denne boken virket interessant. Dessverre synes jeg ikke dette ble så fremtredende i boka. Selv om det stadig blir snakket om disse julebrevene, får vi aldri komme helt i dybden. Det er så mye snakk om å unngå klisjeer, og hintes stadig til litterære feller en bør unngå i stedet for å konsentrere seg om handlingen i denne boken. Det gjør at jeg begynner å mistenke forfatteren for å bruke hovedpersonen som en talsperson snarere enn en litterær figur. Hovedpersonene blir litt for enkle, handlingen dras ikke fremover, bortsett fra den heller enkle familieforsoningen mellom de to søstrene - og der gikk forfatteren i egen felle, gitt. Det er lite troverdig, men bevares, det er nok av morsomme episoder, så underholdning kan den dog bidra med.

Boka er grei nok, det var ikke det, men jeg greide ikke å la være å henge meg opp i forfatterens heseblesende kåseriaktige skrivestil. Ikke en dialog fikk være foruten en kvikk bemerkning, og det ble til tider mer slitsomt enn morsomt. Hvor mye humor kan presses inn i en setning? Det irriterte meg også at objektformen ham aldri ble brukt. Jeg vet at det er lov å bruke han, men vi foretrekker da ham (?), og når forfatteren i tillegg er norsklærer ble dette vanskelig å svelge.

Less is more. Denne gangen.

Et velsignet barn

Linn Ullmann: Et velsignet barn, 391 sider

Hver sommer tilbringer de tre halvsøstrene, Erika, Laura og Molly sommeren hos faren sin på den lille, svenske øya Hammarsö. Her opplever de uskyldig barnelek og idylliske dager ved strandkanten. Søstrene blir etterhvert ungdommer, og grensene for barneleken blir stadig tøyet. En sommernatt i 1979 går leken så langt at det skal gå 25 år før søstrene vender tilbake til øya.  

Boken går frem og tilbake i tid, og åpner med å introdusere den voksne datteren, Erika, som i 2005 er på vei til sin gamle og syke far. De to andre søstrene reiser etter, men vi får aldri vite hva som skjer når de kommer frem. Det er tankestrømningene i reisen som driver handlingen fremover, målet i seg selv er ikke viktig. Det er historien til jentene som er interessant, og leseren blir tatt med inn i barndomsminnene som fant sted på øya. Far i huset trenger ro hver ettermiddag, noe som gjør at jentene blir overlatt til seg selv i timevis hver dag. Da går de sammen med andre barn på øya, hvor det eksperimenteres og utøves ulike maktkamper dem imellom. Ullmann har et godt fortellergrep, hun observerer og legger igjen spor, det er opp til leseren å nøste opp trådene. 

Et velsignet barn er en nådeløs roman, men rommer likevel en vakker historie med flere lag av alvor. Barn kan være grusomme. 

Anbefales. 

Stille natt

Ragnar Hovland: Stille natt, 224 sider

Ein forfattar slit med å hoste opp den store sjøromanen han har lova forlaget. Skrivesperre til trass, livet skriv seg sjølv og forfattaren drøymer seg både fram og attende i tid. Han blir bedt om å reise heim til foreldra, og i heimbygda er det ikkje mangel på folk som gjerne kan tenkje seg å bli skrive inn i den nye romanen hans. Han har med andre ord nok stoff å ta av.

Eg tenkjer at dette er typisk Hovland. Hovudpersonen er ein einsam ulv, avslappa og kul. Han har draget på damene og seier ikkje nei takk til alkohol. Nerven i historia er det som ein gong hende bror hans, men det er alt det usagte og ugjorte rundt dette som er interessant. Korleis dei forsøker å nærme seg dette vanskelege temaet ved lausprat, ver og vind. Sidan dei er fem brør blir dei nummerert, og vi får aldri vite namna deira.

Bror min sat stille i ein god stol og såg på tv, mor mi svinsa stille rundt med litt bustete hår, og Nummer tre klappa ein mørk hund eg aldri hadde sett før, og nikka til meg i det eg steig inn i stova. Dei to yngste brørne mine var ingen stad å sjå, noko eg heller ikkje hadde venta. - Kva er det for ein hund? spurde eg Nummer tre. - Det er no ein. Han bur her. Han er nærmast blitt familiemedlem. Eg såg litt på denne hunden som så tydeleg hadde overtatt min plass i huset, og han såg lett hoverande tilbake på meg. - Heiter han noko? spurde eg. - Nei, sa Nummer tre. - ikkje det eg veit.

Hovudpersonen køyrer frå Oslo til Vestlandet og tilbake att, møter fleire interessante personar som bidreg til å halde ei jamn forteljing. Tradisjonen tru skriver han seg sjølv inn i forteljinga, jf: Thomas har ikkje mange bøker i hylla, men eg ser at han, i tillegg til det meste av Mykle, har ein roman av Ragnar Hovland, ein annan forfattar her frå distriktet. Hovland sin særeigne humor er fullt til stades. Det alvorlege temaet i botnen blir dekt over av humor, ofte forkledd som vitsar. Dialogane er utruleg vittige, og han har hysterisk morosame anekdotar og observasjonar. Det fungerer.

Folk spør meg kva eg skal med alle desse pengane, og eg svarer som sant er, at eg skal bruke dei til å rutte med.

Ei god bok. Takk til Samlaget.

Olavs draumar

Jon Fosse: Olavs draumar, 80 sider

Olavs draumar held fram der Andvake slutta. Asle og Alida er framleis på flukt, og har forlatt Bjørgvin. For å kunne leve i fred vel dei no å kalle seg Olav og Åsta. Olav vil kjøpe ei gåve til Åsta og vågar seg inn til Bjørgvin, men det går ikkje heilt som Olav drøymer om. Han blir kjend att og kjem i det verst tenkjelege. Heime sit Åsta og ventar.

Det går ikkje an å skildre Fosse sine tekster utan å bruke store ord. Dei same orda går att hos meg når eg skal forsøke å skrive. Fosse er seg sjølv lik. Det er setningsfragment, manglande punktum og ord som glir over i kvarandre. Det skaper den suggererande, obligatoriske tankestrøyminga. Det er vakkert og kraftfullt. Han greier å skilje liv og død, men bind dei samstundes saman på ein drøymande og svevande måte. Det gjer at vi leser, vi er utanfor, men i historia. Den mørkkledde gamlingen gir ei ekstra uro til handlinga, og vi veit at det som ikkje skal skje, skjer.

Jon Fosse er ein av Noregs største, men det er ikkje noko ein anbefaler kven som helst. Det er sært, og det tek tid å venje seg til den flytande stilen. Eg hugsar mitt første møte med forfattarskapen hans, vi skulle lese Melancholia ved Nordisk, og eg tenkte dette måtte vere det raraste eg hadde lest. Eg trur ikkje Hertervig hadde komt seg ut av senga før på side 100. Sidan da har eg lese meir, lært mykje, forstått djupna og det fleirstemde i tekstane hans. Det er like mykje kunst som historie, og ein må kanskje trenast opp til å like Fosse? Han har heilt klart blitt ein av mine favorittar.  Det er Ales var ei av dei første bøkene eg skreiv om i bloggen. Olavs draumar skuffar ikkje, og eg veit at mange synest Andvake er ei av dei beste, men Melancholia 2 og Morgon og kveld er framleis dei største favorittane mine. Sistnemnde er ei av dei vakraste og sterkaste forteljingane eg nokon gong har lest. Prøv deg fram.

Anbefalast.

Takk til Samlaget.

Nærmere høst

Marianne Kaurin: Nærmere høst, 246 sider

Oslo, 1942. 15 år gamle Ilse Stern bor sammen med mor og to søstre i en bygård i Grünerløkka. Far ble hentet for en måned siden. Ilse er forelsket i nabogutten Hermann Rød. En dag blir hun med ham på skitur i Maridalen. De går seg bort og må søke ly for natten. Ilse kommer ikke hjem den kvelden. Hun har aldri vært borte så lenge. Tidlig neste morgen våkner mor og søstrene av at det banker på døra. De skal bli hentet. Samtidig ligger Ilse i en hytte i Maridalen, uvitende om det skjebnesvangre som finner sted hjemme.

Isen. Tung under føttene. Alt er hvitt her ute. Lyset over himmelen. Lyden fra de andre. Snøen. Oppklippet, som biter av papir. Landet der framme. tanken på det. Alt som venter. Alt som er forsvunnet. Det som ikke finnes lenger. Alt. Det er bare hvitt.

Dette er en nydelig og grusom bok. Språket er rensket for klisjeer. Det er enkelt, men elegant på en naturlig måte. Romanen åpner med å innvie leseren i en "ordinær" ungdomsforelskelse, men beveger seg etterhvert mye dypere. Det blir gitt små hint underveis, fortelleren lar leseren legge sammen selv. Vi blir kjent med familien, miljøet, naboene, før det fatale inntreffer. Vi er midt i krigen. Tilfeldigheter kan bety alt. Spenningen øker gradvis. Det er intens. Heseblesende. Jeg mistet pusten flere ganger. Denne skal elevene mine lese.

Jeg har ikke flere ord, men Ellikken har skrevet en nydelig omtale du bør få med deg. En framifrå god ungdomsbok, men like egnet for de eldre. Det er utrolig at dette er forfatterens debutroman. Jeg er beyond imponert.

Takk til Aschehoug.

Første spørsmål

David Nicolls: Første spørsmål, 377 sider. Oversatt av Nina Aspen

Denne måneden har jentene i lesesirkelen min lest Første spørsmål.

Spørsmål: hva er det en kvinne egentlig ser etter i en mann? Svar: Svært gode allmennkunnskaper.

Første spørsmål tar leseren tilbake til 1985, hvor atten år gamle Brian Jackson nettopp har begynt å studere engelsk litteratur ved Universitetet. Han har store forventninger til livet som uavhengig student, og ser for seg utfordrende undervisningstimer, lesning av tykke bøker og elskov med sofistikerte kvinner foran peisen i kvistværelset på hybelen. Det går selvsagt ikke helt som planen. Allerede første dagen treffer han Alice, blir hodestups forelsket og alt annet kommer i andre rekke.

En tid lå jeg våken og lurte på om jeg skulle bli gother, men jeg tror det bare var en fase. Dessuten innbefatter det å være en mannlig gother stort sett å kle seg som en aristokratisk vampyr, og er det noe jeg aldri kommer til å overbevise som, må det være aristokratisk vampyr.

Brian er en veldig sjarmerende gutt. Han fomler litt med å finne sin rolle, noe som ofte fører ham opp i pinlige situasjoner - til stor glede for leseren. Det er nok gullkorn å ta av. Han er også meget kunnskapsrik, og pleide å se spørreprogrammet Universitetsspørrelekene sammen med sin nå avdøde far. Vi aner det er derfor det betyr så mye for ham å representere Universitetets firerbande. Denne konkurransen gir en fin ramme rundt boken, som åpner hvert kapittel med et spørsmål om alt fra litteratur til molekyl. Fun facts er alltid gøy, og jeg merket at konkurranseinstinktet mitt våknet, dog jeg glimtet ikke til med svarene, nei.

Spørsmål: Hvilken lidelse fører blefaritt, ektropion, amblyopi og heterofori til? Svar: Svaksynthet.

Jeg likte denne enda bedre enn En dag, som jeg syntes hadde en litt treg start. Første spørsmål holder et jevnt nivå, og jeg oppdaget just nu til min store glede (og sikkert en enda større glede for min venninne, som jeg vet er spesielt glad i James MacAvoy - filmens hovedrolleinnehaver) at boka er filmatisert. Collegefilmer er jo nok en favoritt, så denne skal jeg helt klart se.

En gjennomført og morsom bok. Anbefales.

Samtale ventar

Marit Eikemo: Samtale ventar, 390 sider

Marit Eikemo debuterte i 2006, og reknast allereie for å vere ei av dei viktigaste nye stemmene i norsk litteratur. Eg likte godt den førre romanen hennar, Arbeid pågår, som eg las for nokre år sidan. No har eg lest Samtale ventar og er stadig begeistra.

Samtale ventar tek for seg 38 år gamle Elisabeth Brenner, ein journalist på attføring. Ho har fått eit oppdrag av NAV, å samle dialektprøvar på den vesle industristaden Einvik. Her innlosjerer ho seg i brakkane, med kun det mest nødvendige i bagasjen. At ho busett seg saman med andre mannlege industriarbeidarar skaper merksemd blant innbyggjarane i bygda, og ho får eit litt ufortent rykte på seg.

Elisabeth er svært samansett, og ser ut til å veksle mellom å vere sjølvsikker og nervøs. Ho seier ofte feil ting, og ender opp med å fornærme folk. Dette gjer at ho ofte blir oppfatta som usympatisk og frekk. Vi får inntrykk av at Elisabeth hevar seg over dei andre, ho kan blant anna ikkje skjøne kvifor nokon vel å busetje seg på ein slik stad. Ho er ein ivrig Facebookbrukar, jamvel ein nokså passiv ein. Ho får med seg det meste om andre, men deler ikkje mykje sjølv. Ho trykker "Likar" på det ho mislikar, og avslørar fordommar mot denne pynta sjølveksponeringa.

Eg sjekka Facebook, og såg at journalisten allereie hadde lagt meg til som venn. Eg likte det dårleg. Hasta det sånn, at han måtte gjere det via iphonen sin på veg tilbake til kontoret? Eg skulle til å ignorere førespurnaden hans, men kom tvert imot, ved eit uhell, til å godta den i staden, og då var skaden skjedd.

Under intervjua kjem Elisabeth i kontakt med mange ulike mennesketypar, både einstøingar og dei som prøver å gi seg ut for å vere det motsette. Det er interessant å lese om dynamikken i bygda, som aldri har komme seg på føtene igjen etter at verftet gjekk konkurs. Dei få som er igjen har anten gitt opp fullstendig, eller ser på det som si livsoppgåve å redde bygda frå det endelege forfallet. Elisabeth blir stadig meir innvikla i historia til intervjobjekta sine, og greier til slutt ikkje å skilje mellom jobb og privatliv. Det er nesten tragisk å lese om ein hovudperson som observerer dei andre så sikkert, men likevel ikkje greier å sjå seg sjølv.

Eikemo skriv utruleg godt! Ho tek opp fleire sårbare tema, men har heile tida ein underliggjande humor, som balanserer historia. Ho er spesielt morosam når ho skildrar Elisabeth sitt skarpe og analytiske blikk i møte med intervjuobjekta. Romanen sin tittel er treffande og peiker på ein manglande, ventande kommunikasjon mellom menneska. I staden for å ta denne lengtande samtalen, vel vi å distansere oss enda meir ved å "Like" statusen deira. På den måten trør vi ikkje for nærme. Eg likte boka kjempegodt og skal heilt klart lese meir av Eikemo.

Denne bør du lese.

Takk til Samlaget.

Kirsebærsnø

Ingelin Røssland: Kirsebærsnø, 200 sider

Det er ikkje før på førtiårsdagen til mannen hennar, Tom Ove, at Cathrine oppdagar ei enorm skeivfordeling i ekteskapet deira. Ho har laga til eit storslått selskap, laga mat, invitert alle gjestane og til og med opptredd som sjølvaste Dolly Parton utan å få så mykje som eit takk tilbake. Når barndomskjærasten hans, Johanna Charlotte, får ein dans og ikkje ho, blir ho så skuffa at ho drikk seg full og må fraktast heim. Ho kranglar stadig med tenåringsdottera Jenny, og ligg i konflikt med resten av familien etter at bestemora skjøtte huset sitt over på ho. Cathrine kjenner seg utanfor og aleine. Når den svenske dyrlegen viser interesse for ho og ser ho slik ho har ønska seg sett i lengre tid, vil ho greie å stå imot?

Det er ikkje snakk om månader, men år sidan sist ho kom med Tom Ove. Iblant har ho late som, og han blir så glad når han trur at han har fått det til. Så stolt, og ho kjenner noko ømt i brystet når ho ser på det litt forkava, men smilande ansiktet hans. Det er ei slags tilfredstilling i det også. Vi har det godt vi, Cathrine, kan han finna på å seia etterpå, og ho har alltid svara ja, kyst han og klemt han og gjort alt for å ikkje røpa at han ikkje har fått det til. 

Handlinga er ganske typisk; Cathrine og Tom Ove har vore saman sidan tenåra, og han er også den einaste mannen ho har vore med. Han er ein snill mann som gjer sitt beste, men han tek nok Cathrine litt for gitt. Når han ikkje vil blande seg i familiekonflikten, tolkar ho det som nok ei manglande interesse for ho. Rutiner er ikkje lenger nok for Cathrine, som mjuknar under den spennande, svenske innflyttaren sine forførande ord. Om Tom Ove er ein dårleg ektemann, eller om det er enklare for Cathrine å rettferdiggjere eit eventuelt val om å vere utru med å setje han i den båsen, får vere opp til lesaren å bestemme. Eg veit ikkje om det er Fifty Shades som har rota til fantasien min, men eg merka at eg for ein gongs skyld heia på den lokkande freistaren.  

Tittelen og omslaget på boka hintar til romanen sine undertonar av buddhistisk tankegang, vanskelege val og reiser til Austen. Det fall likevel ikkje heilt i smak hos meg. Eg synest det blir for sukkersøtt og tilbaketrekt, noko som kanskje gjer at ein potensiell lesar ikkje vil feste seg ved boka. Sjølv hadde eg ikkje sett to gongar på boka hadde det ikkje vore for at eg visste at Røssland har skrive si første vaksenbok, som eg har gledd meg til å lese. La oss håpe eg tek feil med omsyn til boka sin utsjånad, for det er ei fin historie som fortener å bli lest av fleire. Eg likte Kirsebærsnø, og om eg skal komme med noko negativt, er det at boka godt kunne ha vore 100 sider til.

God bok. Anbefalast.

Takk til Samlaget.

Agnes i senga

Heidi Linde: Agnes i senga, 264 sider

-That`s great, sier Agnes. Når hun skal uttrykke seg positivt, er det alltid great hun tyr til. (...) - We hope you don`t mind, sier Barbara. - We think the nakedness is the most natural thing in the world. Harold nikker og strammer hendene rundt rattet, et øyeblikk blir det helt stille inne i bilkupeen, det eneste som høres, er den svake susingen fra klimaanlegget og den jevne duringen fra motoren, og Agnes innser at det er hennes tur til å si noe.
-That`s great, sier hun. 

Etter fantastiske Nu, jævlar! visste eg at Agnes i senga var noko for meg. Eg hadde rett. Eg begynte på boka i går tidleg og var ferdig før Dagsrevyen. Boka er kjempevittig og eg kan ikkje hugse sist eg lo så mykje, høgt. Etter Fifty Shades var dette akkurat det eg trengde. 

Agnes har blitt dumpa av sambuaren sin, William. Ho er sjukmeld med diagonsa psykisk ustabil, situasjonsbetinget og har fått låne ei av leilegheitene i bygarden som faren hennar eig. Reddande engel som han er, går han ikkje av vegen for å minne Agnes på at no som ho er 32 år og forfallen er ho heilt klart mindre attraktiv for menn. Det er eigentleg ei jente som heiter Åsa som bur i leilegheita, men ho skal ha praksis i nokre veker og lar Agnes få bu der. Her går dagane stort sett ut på å sjå på Dr. Phil og ete pasta carbonara. 

Også i denne romanen glimtar Linde til med skildringar som gjer at ein nærmast kan sjå det i film. Eg kan nemne episodar i fleng som fekk meg til å gapskratte: Når kabinpersonalet skal simulere ein "Emergency-situasjon", piloten som står utanfor hotellrommet til Agnes og roper at han vil "knulla och knarka"! Den engelske nudistfamilien Agnes bur hos da ho lar seg overtale til å vere au pair i England. Dette er så morosamt at eg trur mitt nye prosjekt blir å misjonere rundt med boka. 

Om eg skal kategorisere boka, vil eg påstå at det er ei blanding av den svenske filmen "Cops", spedd i ein dose av Loe og Ravatn. Med meir. Dette er fantastisk lesnad. Til skilnad frå Nu, jævlar! har ikkje denne boka fleire hovudpersonar. Det er kun Agnes det handlar om, men ho er til gjengjeld så fascinerande at det er ikkje behov for fleire. Men vi får sjølvsagt møte bipersonar. Mellom anna Samuel, Åsa sin ekskjæraste, som også har blitt dumpa. Agnes si barndomsvenninne. Jorun Helene, som ikkje går av vegen for å ringe med siste nytt om William og den nye dama. Den innpåslitne naboen, Gro Moe, som vil klemme ut sorga og invitere på vaffelfest og den unge pakistanaren i kiosken. Alle bidreg stort for å halde spenninga oppe. 

Til slutt onanerer hun til tippekampen. Det er et tamt og sjansefattig oppgjør mellom Southampton og Fulham, først helt mot slutten av kampen kommer det endelig en scoring, men det er ikke all verden å juble over, det er visst i eget mål. 

Sjølv om boka har ein gjennomgåande humor, skal ein ikkje kimse av kjærleikssorg. Her er alvor og røynd i botnen, noko som pregar Agnes. Faren og bror hennar behandlar ho ikkje noko særleg fint, og det kan sjå ut til at ho er van med å la seg trakke på. Eg synest Linde får fram den tafatte, men sterke Agnes på ein levande og taktfull måte. 

Etter at hun har lagt vekk telefonen, finner hun fram foundationene igjen. Hun går for 02 beige, og mens hun smører kremen utover ansiktet og registrerer, ikke uten en viss forbløffelse, hvordan porer og urenheter forsvinner under dekket av lysebrun farge, forestiller Agnes seg at hun blir intervjuet i en spalte der ett av spørsmålene er Beskriv deg selv med tre ord. Og blant alle ord og absolutt alle adjektiv i hele verden er det disse tre hun ender opp med: snill, ordentlig, beige. 

Tittelen på boka burde vere nok til å fange merksemda. Anbefalast. Heilt klart.


Takk til Gyldendal. You made my dag. 

Fifty Shades

E L James: Fifty Shades of Grey, 514 sider, Fifty Shades Darker, 584 sider og Fifty Shades Freed, 579 sider

Shall I make you come? Please..

Jeg har merket meg at mange som skriver om serien har med hvordan de tilfeldigvis kom til å lese disse bøkene, og jeg er naturligvis intet unntak. Landeplager holder man seg langt unna. Meen så skulle mannen min bestille en bok fra amazon (Football Manager Stole My Life, hva ellers?), og siden engelske bøker så å si er gratis (sammenlignet med norsk pris) bestilte jeg, ja jeg, norsklæreren, denne erotiske trilogien samtidig. Fem bøker (Northanger Abbey ble også med)  for den nette sum av 203 NOK. Til denne prisen blir jeg nok nødt til å lese flere engelske bøker.

De fleste har sikkert fått med seg at boken handler om forholdet mellom litteraturstudenten Anastasia Steele og forretningsmannen Christian Grey. Og at det er en del erotiske scener (29 i første boken..hem hem..). Mr. Grey er en dominant og ønsker at Anastasia skal bli hans undersått og så har vi det gående i 1500 intense sider.

Altså, dette er ikke kvalitetslitteratur. Språket gjentas til det uendelige, jeg synes slutten ble banal og hadde klart meg fint uten denne "Inner Goddess" Anastasia stadig refererer til. Men, jeg ble hekta. Oppslukt. Ok, besatt. De siste to ukene har jeg stort sett levd i en boble bestående av Christian og Ana, og meg, kikkeren. Norsklærer eller ei, tiltrekningen mellom disse to er fengslende, avhengighetsskapende og jeg får bare bøye meg i støvet og innrømme at jeg ikke er det spor bedre enn de andre 40 millionene som har lagt sin elsk på denne serien. And I quote: The book's erotic nature and perceived demographic of its fanbase as being composed largely of married women over thirty led to the book being dubbed "Mommy Porn" by some news agencies. Wikipedia. Så der har dere meg. 

Anbefales. Selvsagt. We aim to please.