RSS

Før jeg brenner ned

Den nye skulebibliotekaren vår har bestilt inn masse nye bøker, så mange at eg kjenner eg blir heilt sveitt av tanken på kor travelt eg får det den neste månaden. No er det berre ein ussel dag att av fridommen, så er det skriving og kreativitet heilt fram til advent. Hjelp! Skal det plutselig bli jul før eg kjem ut av skriveskalet mitt? Heldigvis (det høyrest nesten ut som om eg blir tvinga inn i situasjonen) blir arbeidsdagen fri for skriving (og no har eg ut av det blå blitt min eigen fiende), og nokolunde normal. Eg gler meg vanvittig til å kome i gong, men får samstundes småangst av tanken på å skulle prøve å produsere noko i det heile. Jaja, det er ikkje verdas undergang. Kvantitet framfor kvalitet. Det skal eg nok greie!

Gaute Heivoll: Før jeg brenner ned, 303 sider.

Novel, ei av dei nye bøkene skulebibliotekaren har skaffa, er Gaute Heivoll si Før jeg brenner ned. Eit grøss av ein roman. Boka handlar om pyromanen som herja i Finsland utanfor Kristiansand i 1978. Heivoll tek utgangspunkt i denne hendinga, og byggjer opp ei vedvarande spenning rundt dette temaet. Han intervjuar fleire som fekk kjenne flammane på nært hald, og det som er ekstra spesielt, er at Heivoll sjølv er ein del av denne historia. Sommaren 1978 var Heivoll nyfødd og budde saman med mor og far sin i den lille bygda Finsland.

Lesaren får avslørt pyromanen tidleg i boka, men det øydelegg ikkje spenninga av den grunn. Dei andre bebuarane lever i frykt og byter på å sitje vakt om natta, uvitande om at pyromanen er ein av dei. Heivoll er eg-personen i boka, noko som forsterkar nærleiken til historia. I tillegg til at dette er ei sann historie, sjølvsagt. Han skriv ikkje berre om flammane i 1978, men flettar inn bitar av andre historier. Han fortel om enkelthendingar frå barndommen, om då han og faren var på jakt, sorga farmora kjende då farfaren gjekk bort, kor meiningslaust alt kjendest då hans eigen far gjekk bort, frustrasjonen over å ikkje vite kva han ville bli, frustrasjonen over å vite kva han ville bli. Han fortel om den vesle guten som var så glad i faren sin. Den voksne sonen som måtte sjå sin eigen far døy, litt meir for kvar dag som gjekk. Til det berre var han sjølv og mora som stod attende. Han fortel også historia til dei andre bebuarane. Fine kjensler. Det vekker redsle og gir tiltru.

Heivoll fortel mange historier, også om korleis denne blei til. Han tek i bruk eit stemningsskapande språk, og har ei framifrå forteljarstemme. Eg kjenner at eg får den same driven i meg til å "må berre lese litt meir" som Knausgård lokkar fram. Det er noko med å invitere lesaren inn i si eiga verd, å dele personlege minner. Skumle, vakre og triste minner, men også minner som er uforståelege både for lesar og forfattar.

Eg gjentek: Før jeg brenner ned er verkeleg grøssande god. Rett og slett! Eg tør å påstå at denne boka er for alle. Anbefalast varmt. Brennheitt.

ps. I dag er det forsyne meg eit heilt år sidan eg begynte å bokblogge.
pps. Hurra for meg!

Splatt!

Jan Chr. Næss: Teodor Sterk. En trist og blodig fortelling, 185 sider. Cappelen Damm


Bokbloggturné nr. 29 er i gang! I går blogget Gina og i morgen blogger Labben. Teodor Sterk har turneens fulle oppmerksomhet, en liten gutt som mister faren sin på tiårsdagen. Stakkars liten, tenker du nok. Heldigvis har han helt sikkert et solid nettverk rundt seg til å passe på ham. Men neida, Teodor har slett ingen til å passe på seg. Bortsett fra forferdelige Sivert Jensen, Skrittpartiets representant i kommunestyrets utvalg for barne- og ungdomssaker, som tar på seg ansvaret å huse Teodor. En skjebne verre enn døden!

Det er mange utpregete skikkelser i boka: Familien Jensen består av den superautoritære faren, to bortskjemte tvillinggutter, jevngamle med Teodor (som de forresten juler opp hver bidige dag) og moren, en spinkel kvinne som ikke gjør annet enn å stelle for familien sin. Sivert har sydd fast en skritteller i låret hennes, og festet hengelås på kjøleskapet, sånn at han kan følge med på alt hun foretar seg, og sørge for at hun ikke spiser utenom måltidene. Er hun ulydig, må hun ned i slangekjelleren.

"Putter han deg i slangekjelleren?" gispet Teodor. "Bare fordi du står opp om natten?" Frøydis Jensen smilte. "Nei, selvfølgelig putter han meg ikke i slangekjelleren bare fordi jeg er oppe og går litt om natten. Det ville da være litt i strengeste laget. Neida, han nøyer seg med å la meg sitte naken i regnet en time eller to."

Teodor Sterk sies å være en splatterkomedie for barn mellom elleve og 15 år, og her er blod og gørr så det holder. Den ene etter den andre blir drept på makabre og bestialske måter. Jeg synes det er ganske morsomt (og heslig), men kan ikke la være å spørre meg selv: Er dette virkelig for barn? De ironiske undertonene gir fortellingen preg av å være ment for voksne, men samtidig er språket tydelig rettet mot barn. De fleste av drapene skjer ved uhell, men likevel er det det en besynderlig moral i denne fortellingen. Men de tåler det vel, og har vel attpåtil sett verre, disse småbarna våre.

Her kan du se trailer av filmen.

Nostalgi



Eg er litt treig av meg. Kanskje ikkje ei overrasking for dei som kjenner meg. Eg har vore innom Fretex mange gonger. På jakt etter gamle skattar, kommodar, skap. Ein skjenk eg kan pusse opp. Ei hylle eg kan måle. Alle hyllene fulle av bokskattar la eg ikkje merke til. Før Fretex tok med litt av butikken og stilte seg opp midt i kjøpesenteret i byen. Då fekk eg opp augene.

Dei hadde veldig mange bøker eg hugsa frå barndommen min. Bøker frå Tuppen og Lillemor-klubben, Starletklubben og ymse anna (Søren at eg gav vekk alle ein gong i tida). Eg hadde mest lyst å hamstre med alt eg såg, men måtte nøye meg med mimring. Litt synest eg å måtte få unne meg, så desse fekk bli med heim:

Henning Mankell: Danselærerens tilbakekomst (no skal eg kaste meg på krimbølgja)

Frode Grytten: Bikubesong

Kjell Askildsen: Thomas Fs siste nedtegnelser til almenheten

Jung Chang: Ville svaner: Tre døtre av Kina (eg er usikker på om det faktisk var denne, hugsar ikkje tittelen)

Lucy Maud Montgomery: Anne fra Bjørkely (alle tre bøkene, dei ser heilt ubrukte ut. Kor eg gler meg til dottera mi kan lese desse.)

Jan Kjærstad: Jakten på de skjulte vaffelhjertene

Annette Langen: Felix blant verdens barn (dette er utan tvil den nye yndlingsboka til femåringen min. Ho kom inn i 4-tida om natta, rigga seg opp i senga vår og begynte å lese. Neste morgon var ho attende. Mamma, sjå, brev! Bilde! Ååå! Les for meg! Det er alltid kjekt når bøkene fell i smak. Kanskje ikkje midt på natta, men..)

Ein vakker dag

Anna Gavalda: Ein vakker dag, 161 sider. Samlaget

Eg er av dei som trykte Gavalda til brystet etter storslagne Saman er ein mindre aleine, og blei heller ikkje skuffa etter Eg elska ho. Det same kan eg ikkje seie om Lykka er ein sjeldan fugl, ein tjukk og keisam murstein. Det var derfor gledeleg å oppdage at Gavalda-en eg fall for er tilbake i Ein vakker dag .

Ein vakker dag er ei passe tynn bok om eit søskenpar som stikk av frå eit bryllaup, og køyrer av garde for å besøke bror sin. Boka består for det meste av dialogar mellom søskena, som har eit nært og godt forhold til kvarandre. Så godt at det nesten øydelegg for menneska rundt dei - som ikkje ser ut til å nå dei på same, nære måten. Det er ein slags køyretur (eg føler at road trip er meir dekkjande, men skal det vere norsk så må det bli norsk) der dei oppdagar nye sider hos kvarandre. Ein litt sånn finne seg sjæl-moral.

Gavalda held seg til stilen ho kan best; den litt nochalante haldninga som kjem til syne i karakterane ho byggjer boka rundt. Språk er noko ho kan, og det visast i knappe setningar, rikhaldige av kraft og meining. Eg får assosiasjonar om vakre franske kvinner, spinkle og avslappa. Dei treng ikkje meir enn litt lippgloss for å sjå bra ut, og kan lakkere neglar og byte klede i ein bil i fart. Det er nesten så eg får lyst å bli ein anorektisk kjederøykar med ei gi faen-haldning, for å prøve å nærme meg deira verd. (Eg er klar over at anorektisk og gi faen ikkje høyrer heilt saman, men likevel..)

Det er fort gjort å lese boka, men lesaropplevinga blir ikkje truga av den grunn. No kan eg leggje bort Gavaldavegringa, og glede meg til neste franske tilførsle.

Han tok hintet!

Eg har fått meg Kindle. Hurra! No ber det heimover for å trykke, utforske, laste ned, lese. Men først litt selskapeleg samver med obligatorisk kake.

Eg har no runda 30 og tek det med overraskande ro. Eg er visst vaksen.



Vanlegvis er eg ikkje så galen etter duppedittar, men denne greidde eg ikkje å motstå. Kor eg gler meg til å spankulere rundt med denne fine, raude veska. Ta fram på bussen, toget, eit og anna ledig sekund eg har til lesing. No ser eg at eg tydelegvis må ut og reise meir. Kor tid tok eg buss og tog sist, liksom?

Bileta er tatt frå amazon.com

Primtallenes ensomhet

Paolo Giordano: Primtallenes ensomhet, 286 sider. Bazar


Eg var andrekvinne ut til å lese boka vi valde ut til å bli neste månads lesesirkel-snakkis. Ei fornøyeleg bok frå ein ung italiensk debutant. Boka ropte visstnok så høgt då ho eine i lesesirkelen var på vindaugshandling, at ho såg seg nøydd til å kjøpe ho. Og det er eg glad for, for det er ei god bok.

Noen mennesker er som primtall: De er delelige bare med én og seg selv.

Primtallenes ensomhet tek for seg jamngamle Alice og Mattia. Alice er halt etter ei skiulukke som born, og Mattia har ei psykisk utviklingshemma tvillingsøster som forsvinn sporlaust medan Mattia har ansvaret for ho. Alice og Mattia føler seg annleis enn alle andre og kjenner att denne kjensla hos kvarandre.

Vi får følgje små utdrag av Alice og Mattia frå dei er born og fram til dei er vaksne. Vala dei tek, sjansane dei forkastar og korleis desse småbitane påverkar liva deira. Saman og kvar for seg. Mattia si matematiske interesse snirklar seg inni heilskapen og slepp frå seg små dryss som skildrar hovudpersonane sin distanse, til kvarandre og til omverda. Det verkar logisk, sjølv for ein mattehatar som meg.

Boka er svært velskrive og forfattaren tek i bruk eit språk fullt av poesi og bilete. Det er rett og slett nydeleg. Anbefalast!

Fjortis!

Nesten som før, 149 sider.


Det er siste dagen for Cappelen Damms Bokbloggturné nr.26. I går blogget Lady Netta om boken, og i dag pakker jeg sammen og avslutter hele turneen. Nesten som før er elleve historier om å være omtrent 14. Bidragsyterne er

Ingeborg Arvola
Taran L. Bjørnstad
Linde Hagerup
Sverre Henmo
Tania Kjeldset
Selma Lønning Aarø
Annette Munch
Charlotte Glaser Munch
Lars Mæhle
Ingelin Røssland og
Kjersti Scheen

Når jeg skal lese en ungdomsbok forsøker jeg alltid å omstille meg til en ungdom; tenke som en ungdom, føle som en ungdom. Det er ikke alltid like lett (jeg er tross alt tre dager fra å runde 30. Hjelp!), men jeg prøver å svare på følgende: Hva hadde jeg synes om denne boka som fjortis? Og jeg er rimelig sikker på at jeg hadde likt den.

Nesten som før er lettlest (Liker!), kort (Liker!) og setter fokus på forskjellige tema som opptar tenåringer i denne aldersgruppen (Liker!). Ifølge Cappelen Damms nettsider skal denne boken handle om pubertet og endringene som skjer under puberteten, men forfatterne skulle likevel ikke skrive om puberteten. Litt av en utfordring! Men jeg synes egentlig de greier det fint. Det som overrasker meg, er at nesten alle historiene handler om jenter. Av elleve korthistorier er det bare to som tar for seg guttene (Liker ikke!). Det er ikke alle som synes det er like interessant å høre om den første menstruasjonen eller BH-en. Dessuten har også vi jentene lyst til å høre mer om hvordan guttene opplever denne hormonelle perioden.

Noen av historiene er selvsagt bedre enn de andre, men ingen av de utpeker seg som spesielt gode språkmessig. Ingelin Røsslands historie hadde en klisjéaktig vending (Liker ikke!) mens Linde Hagerup inviterer leseren inn til koselige historier om farmor (Inger Hagerup. Liker!) Dog er de med på å forsterke inntrykket av at det virkelig er fjortishistorier vi har med å gjøre her.

Ellers får vi høre om den første forelskelsen, onani, bilulykke, venner som vokser fra hverandre, deiting (her skal det fornorskes. Liker!), hemmeligheter, bestevenninner, naboer osv osv. Det handler om fenomenet tenåring. Å være i grenselandet mellom barn og voksen. Selveste marerittet: Den grusomme (men likevel herlige) puberteten. I`m Not A Girl, Not Yet A Woman. Lalalaaaaa..

Er ikke omslaget stilig, vel? Det er nesten som før. Da du var fjortis!

Potensgiverne

Karin Brunk Holmqvist: Potensgiverne, 239 sider. Silke.

Potensgiverne handlar om Tilda og Elida, to ugifte søstre på 72 og 79 år, som framleis bur i barndomsheimen sin. Ein dag blir nabohuset selt, og forretningsmannen Alvar kjem som eit friskt pust inn i liva deira. Dagane blir med eitt litt meir spanande og søstrene unnar seg luksus dei elles ikkje ville ha drøymt om; noko sterkt til kaffien, ein ny søndagskjole. Dei begynner til og med å leike med tanken om å skaffe seg innandørs vannklosett. Søstrene har sin eigen ide om korleis dei skal greie å skaffe pengar til dette: Dei sel potensmiddel på postordre.

Språket i boka er heilt greitt, men ikkje det heilt store. Eg føler ikkje at boka tek av, og før noko særleg eigentleg har skjedd så har sistesida blitt bladd om. Det blir gjort forsøk på å skildre eit nært forhold mellom søstrene, men eg synest ikkje boka gir uttrykk for anna enn eit rutinemessig og lunkent venskap. Eg kjem liksom aldri i djupna på søstrene, og blei meir fengja av bihistoria om bror deira. Eg saknar ei meir kjenslemessig skildring. Meir lidenskap. Forteljinga ligg liksom og flyt på overflata utan å feste tak.

Eg synest ikkje denne boka var så morosam som mange skal ha det til. Det var heilt grei underhaldning. Verken meir eller mindre.

NaNoWriMo

Det måtte guglast, då eg såg at namnesøstera mi hadde meldt seg på NaNoWriMo og etterlyste andre som skulle gjere det same. NaNoWriMo? Dette har eg då aldri høyrt om før! Taste, søkje, gugle... Eg fann, eg las, eg blei fengja. No har eg også meldt meg på.

Bli med du også, då vel. Les meir om NaNoWriMo her.

1. nov - 30. nov er eg med andre ord svært oppteken. Ååå, kor eg grugler meg!

Bilete tatt frå verdsveven

Er det fleire som skal vere med på dette? Rop det ut!

Kjærlighetens historie

Nicole Krauss: Kjærlighetens historie, 315 sider. Cappelen


Jeg begynner dette innlegget slik jeg vanligvis avslutter, for denne beskjeden er høyst nødvendig: Har du ikke lest Kjærlighetens historie, så skaff deg boken snarest. Den er rett og slett fantastisk!

Boken åpnes av Leo Gursky, en polsk gammel mann bosatt i New York. Han er ensom og sliter med å finne mening i tilværelsen. For seksti år siden levde han et lykkelig liv i hjemlandet, men alt endret seg da kjæresten hans flyktet til Amerika og boken han skrev forsvant. Leo vet ikke at boken hans overlevde, og at det rundt om i New York befinner seg forskjellige personer som forsøker å nøste opp mysteriet med denne boken.

MITT NAVN ER ALMA SINGER.
Da jeg ble født, oppkalte mor meg etter hver eneste pike i en bok far ga henne, Kjærlighetens historie.


Kjærlighetens historie har et usedvanlig sammensatt persongalleri, men Krauss greier å samle alle trådene så ingen spørsmål forblir ubesvart ved romanens slutt. Om ikke annet, åpner boken for spørsmål vedrørende min egen eksistens og jeg sitter igjen, melankolsk, vel vitende at jeg aldri kan bli opplyst nok til å sette ord på hva jeg nettopp har opplevd.

Nesten alt man vet om Zvi Litvinoff finnes i innledningen hans kone skrev i den utgaven av Kjærlighetens historie som kom noen få år etter hans død.


Jeg vet ikke helt hva jeg kan trekke frem ved Kjærlighetens historie uten å røpe for mye. Det er en nydelig fortelling om tapt kjærlighet, lengsel og skjebne. Mennesker som lever i svundne tider. Ensomme mennesker som ønsker å legge igjen spor etter seg som bevis på sin eksistens. Mennesker som plukker opp disse restene. Hva restene leder til. Krauss hopper frem og tilbake i tid. Hovedpersonene oppdager nye spor. Leserne oppdager nye ledetråder. Det er flere historier inni historien. Alt flettes inn i en sameksistens, i fortid og nåtid.

Husker dere denne fantastiske perlen av den bok? Det kom meg for øre ikke lenge etter at hans kone også var forfatter, men det er ikke før nå at jeg har lest en av hennes romaner. For et par! Tenk å være så talentfulle, å skrive så vidunderlig litteratur hver for seg og attpåtil finne kjærligheten i hverandre. Nå er jeg misunnelig altså (mannen min ser ikke poenget med bøker). Men mest imponert. Og glad for at jeg kan grafse til meg smulene.

Nicole Krauss er altså gift med Jonathan Safran Foer, og minst like talentfull. Jeg synes Kjærlighetens historie er like fantastisk, nydelig, øm, sårbar, genial, trist, lidenskapelig og morsom som Ekstremt høyt & utrolig nært. Kanskje til og med bedre. Men det sier jeg sikkert bare fordi det er en stund siden jeg leste boka og dermed har fått den på avstand. Jeg konkluderer derfor med at begge bøkene er like gode. Men på hver sin måte.

Nå er det ikke sånn at jeg sammenligne disse bare fordi de er gift. De er jo to forskjellige personer. Men de er veldig like i stilen. Begge skriver selvsagt ubeskrivelig godt, og vi får oppleve situasjonene både fra barns, voksnes og eldres synsvinkel. Begge har denne lekne typografien, de serverer mange faktaopplysninger og tilfører ekstra visuelle og sanselige inntrykk.

Her er det nydelige paret. Mon tro om de er like gode sammen som hver for seg? Bilde tatt fra verdensveven.


I alle fall. Fantastisk, fantastisk litteratur. Anbefales sterkt. Sterkt.

Bokhylla mi

Kasiopeiia oppmodar lesarane til å vise bokhyllene sine, så her kjem ei av mine. Eg har fleire rundt om i huset; ein Billy på kontoret (han er metta med fagbøker, tidsskrift og slikt), ungane har kvar sin Expedit med barnebøker, og så har eg sjølvsagt fylt opp arbeidsplassen min med obligatorisk lektyre. Men det er Billyane på stua eg reknar som sjølve bokhylla. Der eg danderer og flyttar rundt på alt etter humøret. Hovudmøbelet. Desse hyllene var det første som blei plassert i stua, og alt anna blei møblert til å passe dei. Eg har ikkje vore så flink til å kategorisere bøkene enno, alt til si tid, men eg synest det er veldig fint når bøker er plassert saman fargemessig. Eg må berre få litt fleire fargerike bøker først, så skal det bli bra, tenkjer eg.



Det trente auge legg kanskje merke til linsepus her? No lyg eg litt, for eg plasserte han eigentleg i stolen med tanke på å fortelje at eg og han ofte kjeklar om godstolen. Det høvde så godt, men pus var ikkje i humør og forsøkte å hoppe rett ut av biletet. Til vanleg slost vi om stolen, og endar oftast med eit kompromiss der pus får liggje i fanget mitt medan eg les. Når eg blar om sida, tek pus det som ei utfordring til leik og går til åtak på både hand og bok. Eg har ein del sår, men elles er det rett koseleg.

Spesielt interesserte kan også sjå Julie si bokhylle her. Nysgjerrig som eg er, vil eg gjerne drage oppmodinga enda lenger og be om å få sjå lesekroken til folk. Her har dykk min (her skulle eg skrive at eg må sete når pus jagar meg ut av godstolen, men trur de ikkje at han spankulerte freidig rett oppi sofaen når eg skulle ta biletet.)



Kom igjen, folkens! Få sjå!

Glassklokken

Sylvia Plath: Glassklokken, 202 sider. Gyldendals små grå

Nittenårige Esther Greenwood kjem til New York saman med elleve andre jenter. Dei har alle vunne ein månads opphald i New York etter å ha skrive ymse tekstar til eit moteblad. Tilsynelatande har Esther alt ei ungjente ønsker seg, men det er likevel ikkje nok. Sjølv om Esther er smart, kan ho ingenting om klede, matlaging og sminke. Ho vil berre skrive, og når ho ikkje kjem inn på skrivekurset ho ønskte, byrjar nedturen. Ho føler seg innesperra i ei glasklokke, og lufta blir gradvis dårlegare.

Det virket dumt å vaske seg én dag når jeg bare kom til å måtte vaske meg om igjen neste dag. Bare tanken på det gjorde meg trett.

Esther sluttar å ete, søve og greier heller ikkje å skrive. Ting gir ikkje lenger noko meining for ho og ho får mentalt samanbrot.

Jeg visste jeg ikke kunne sende et slikt brev, så jeg rev det i småbiter og la dem i håndvesken min, ved siden av alt-mulig-etuiet, i tilgelle psykiateren skulle be om å få se dem. Men naturligvis ba ikke doktor Gordon om å få se dem, ettersom jeg ikke hadde nevnt dem, og jeg begynte å føle meg fornøyd med hvor lur jeg var, og at jeg kunne kontrollere det bildet han dannet seg av meg ved å skjule noe og avsløre noe annet, mens han hele tiden trodde han var så skarp

Det seier seg sjølv at Glassklokken ikkje er ei lystig bok, men ho har sine lyspunkt. Eg trudde til dømes at slutten skulle vere annleis. Det er ei tragisk forteljing, men eg kan ikkje la vere å bli fascinert over korleis menneska på brestepunktet tenkjer og ser verda rundt seg. Til dømes forsøker Esther å sjå kor lenge ho kan gå utan å vaske håret sitt (ikkje at dette er heilt utenkjeleg altså). Og kva er vitsen med å ta ei lang utdanning når ein skal døy eingong likevel? Det er mange interessante tankar, klart det, utfordringa ligg heller i å greie la vere å gruble på alt dette. Då kan livet fort bli meiningslaust.

Jeg tenkte at det skjønneste i verden måtte være skygge, skyggens utallige, flakkende former og blindgater. Det var skygge i skrivebordsskuffer og skap og kofferter, og skygge under hus og trær og steiner, og skygge bak folks øyne og smil, og skygge, milevis av skygge, på jordens nattside.


Plath har eit vakkert og skildrande språk, til tider poetisk. Tittelen Glassklokken avspeglar det symbolske og sørgmodige temaet i romanen. Det blir trekt parallellar mellom romanen og Plaths eige liv, og boka kan difor seiast å vere ein semi-biografisk roman. Glassklokken blei utgitt under pseudonymet Victoria Lucas berre månader etter Plath til slutt lukkast med eitt av sine mange sjølvmordsforsøk. Sistnemnde har gjort sitt til at forfattaren har fått ikonisk status i enkelte miljø. Plath skreiv mest lyrikk og har i tillegg gitt ut barnebøker.