RSS

Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede



Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede kom ut i 1990 og blei raskt ein suksess. Boka er seld til 17 land, og Jan Wiese reiser framleis rundt og introduserer boka til nye land.

Det er ei nydeleg bok. Meir seier eg ikkje. Les ho.

Amal Aden



Amal Aden skal holde foredrag ved skolen vår neste uke, og da synes jeg det var på sin plass å lese noen av bøkene hennes. Hittil har hun gitt ut tre bøker, så da har jeg i alle fall dekt to av tre. Amal Aden levde som gatebarn i Somalia og kom til Norge som 13-åring i 1996. Hun var analfabet, forsto ikke språket og slet med å få hjelp fra det offentlige, som igjen stemplet henne som "vanskelig å samarbeide med". Hennes drøm om frihet gir henne styrke på veien mot et selvstendig og meningsfylt liv. I dag er hun selvstendig næringsdrivende og arbeider som tolk, foredragsholder, rådgiver og forfatter. Amal Aden er hennes forfatterpseudonym.

Se oss er en todelt, dokumentarisk roman. I første del av boken får vi nærmere innsyn i hverdagen til Jasmin det året hun fyller 14, og fokuset er på skyggesiden av somaliske innvandrermiljø i Oslo. I bokens andre del drøfter forfatteren problemstillinger ved eget miljø, og kommer med forslag til ulike tiltak og løsninger. Hennes mål er at kvinner og barn i innvandrermiljøene skal ha de samme rettighetene som alle andre i Norge har i dag.

Min drøm om frihet er en selvbiografisk fortelling, som tar for seg Amal Adens oppvekst i Somalia og hennes vanskelige vei mot et integrert og trygt liv i Norge.

Bøkene er lettleste, men på ingen måte lettfordøyelige. Dette er sterk, men viktig lesning. Anbefales!

En langdryg symfoni



Da var det duket for vårens siste runde i Cappelen Damms bokbloggturne - for min del i alle fall. I går var det Marielle som blogget, og i morgen tar Eirinsurr opp tråden. Du kan også følge bloggerne direkte på facebook.

Enmannsorkester er debutromanen til Eivind Buene, en norsk samtidskomponist fra Oslo (ja, jeg har googlet). Han har en solid musikkutdannelse, noe som også preger romanen. Enmannsorkester er en symfoni av en bok; ledet an av fem ulike karakterer som flettes sammen i et eksploderende crescendo under en fiolinkonsert av Alban Berg.

Boken er gjennomsyret av musikk, dog av den klassiske varianten. Hvert kapittel tar for seg en av de fem hovedpersonene, hver med sine laster: Masterstudenten Sondre Sæter, småbarnsmoren Anna Dahl, komponisten Tristan Szabo, fiolinisten Johannes Hellweg og universitetslektoren Arvid Pettersen. Den ene kjedeligere enn den andre. Dessverre. Jeg føler meg råtten når jeg skriver dette, men jeg greide ikke å la meg fenge. Det føltes litt ut som da jeg gikk på barneskolen og lærte om klassisk musikk. Oppgaven vår bestod av å lytte intens, og notere hver gang vi oppdaget et nytt instrument. Intensiteten økte, og det endte med et formidabelt samspill av stemningsfulle melodier.

Boka spilte riktignok på alle strenger. Jeg leste intens, merket meg hver nye person som dukket opp i handlingen, hastigheten økte (jeg begynte å skumlese) og smeltet sammen i et ekstatisk samspill idet alle fem hovedpersonene når målet i fellesskap (jeg opplevde en enorm lykke over endelig å kunne si meg ferdig med boka).

Har jeg ikke noe fint å si? Jo. Jeg liker svært godt den treffende tittelen, og omslaget. Buene er uten tvil talentfull. Han har komponert flere musikkverk (google igjen) og språket i boka er godt. Han har forflyttet komposisjonen over til papiret, og han skriver bra, kanskje litt for bra. Jeg er en enkel sjel og falt av allerede i første kapittelet. Men hoppet på igjen da dirigenten sto klissvåt foran forsamlingen. Men så falt jeg av igjen.

Enmannsorkester en en musikalsk bok. En langdryg symfoni, med korte, hastige kapitler. Lik et musikkstykke reddes stykket av en omsluttende avslutning. Dog for meg var det for sent. Jeg hadde allerede utviklet et passiv-aggressiv forhold til disse tonene. Men ikke ta det så tungt, jeg har egentlig aldri hatt sansen for klassisk musikk. I`m an auslander und sprechen nicht gut deutsch.

So long Marianne. Ei kjærleikshistorie.


Marianne og Leonard utanfor Athen. Bilete teke frå verdsveven.

Då har eg lese ferdig boka og er klar for månadens lesesirkel i morgon. So long Marianne er skrive av Kari Hesthamar og boka er på vel 225 sider, inkludert ymse bilete, brev og anna kjeldemateriale. Og for ei bok! For ei oppleving å høyre om livet til Marianne, som ikkje berre har vore gift med forfattaren Axel Jensen (de veit, han som har skrive Epp blant anna), men ho kan også skilte med å ha vore sambuaren til sjølvaste Leonard (treng ikkje nærmare introduksjon) Cohen.

Eg føler det begynner å bli ein slager hos meg no, men nei, eg har ikkje noko vidare forhold til nokre av desse, kjendisar eller ei. Ja, eg visste kven Axel Jensen var og at Litteraturklubben Epp er oppkalla etter romanen hans. Og ja, eg har sunge av full hals til fleire av Cohen sine songar. Men eg visste ikkje at begge desse hadde ein fellesnemnar i ei norsk kvinne som dei, etter tur, var sambuar med. Det var kollegaen min, fullstendig galen etter Cohen, som ville vi skulle lese denne boka. Greit nok det. Eg er open for alt. Spesielt biografiske romanar. Både lærerikt og underhaldande. Kan det bli betre?

Boka handlar om Marianne Ihlen og Axel Jensen, som reiser til den greske øya Hydra og bur saman. Han skriv medan ho er husmor. Meir eller mindre. Axel Jensen er ikkje ein enkel person å leve med. Han kjem stadig med nye kvinner, og forlet til slutt Marianne og deira nyfødte son. Like etter treff Marianne Leonard Cohen i den lokale kolonialen. Han spør om ho vil setje seg hos han og venane på terrassen. Ho har framleis kjærleikssorg etter Axel, men takkar ja. Kjærleiken til Leonard veks sakte fram, og Marianne får oppleve ein tryggleik Axel ikkje kunne gi ho. Vi får ta del i Leonard sin veg frå forfattar til artist, Marianne sitt raustaluse tilvere og ikkje minst det myldrande kunstnarlivet på Hydra.

Eg synest Hesthamar har ei roleg og skildrande forteljarstemme, og ho utleverar Marianne si historie på ein personleg måte. Det er veldig spesielt å få ta del i kvardagslivet til to så kjende personar, og ikkje minst å få høyre det frå ei kvinne som kjende dei i eit nært forhold. Det er også eit stort privilegium å få sjå bileta, lese breva og dei upubliserte dikta.

Det var svært vanskeleg å leggje frå seg boka. Eg blei heilt oppslukt av historiene, og det at alt faktisk har skjedd krydra ei allereie spanande forteljing. Anbefalast!

Bokbloggturne - Kjør!



Oj! Jeg har gått og innbilt meg at det er 9. april som var min dato i bokbloggturneen, helt til jeg just nu oppdaget at det var 8. april. Ups!! Det må jeg bare beklage, og skynde meg å poste innlegget. I forgårs var det Myldretid som blogget, og i går var det altså min tur. Noe som betyr at Karis innlegg blir parallelt med mitt.

Da har tiden kommet og jeg kan utdype nærmere hva jeg falt for ved denne boka. Nå er det en stund siden jeg leste den, så den umiddelbare begeistringen har tonet seg ned litt. Jeg foretrekker å skrive umiddelbart etter siste siden er snudd, for å få med alle ( eller de fleste) tankene gjennom leseprosessen. Siden jeg befant meg på en hytte uten internett på det tidspunktet, var det ikke mulig. Og da ventet jeg like godt til i dag. Noe som kanskje ikke var så lurt. Men jeg får forsøke å friske opp hukommelsen gjennom skrivingen.

Cappelen Damm ønsker å satse på ung, norsk litteratur og Helene Guåkers Kjør! er med i forlagets nye serie 20 under 30, som består av 20 bøker skrevet av forfattere under 30 år. Boka er på 160 sider, noe som sikkert er passelig for ungdom. For min del kunne det gjerne vært flere sider; jeg koste meg veldig og boka var ferdig på null komma niks.

Da mannen min så boka, var det full latterliggjøring med en gang: Haha! Skal du lese en bok om biler!?, og jeg må innrømme at jeg ikke var helt fremmed for tanken selv. Jeg underviser i norsk for transportklassen ved skolen, og de er fullstendig oppslukt av alt som har med biler å gjøre. De er virkelig oppi dette med biler, på alle måter. Det er bare å kaste et blikk inn i klasserommet, så skjønner du at Jepp! Her holder transportgutta til (jeg må være korrekt; det går en jente der også). Jeg forstår ikke fascinasjonen til biler, men synes det er flott at de går etter drømmen. Det å kombinere interesse og yrke er jo dessuten en fantastisk mulighet.

Marianne er en ung jente, 18-19 år (husker ikke helt). Boka begynner med at Marianne ligger på sykehuset, etter å ha kræsjet drømmebilen og mistet barnet sitt. Sistnevnte ser ikke ut til å ha påvirket henne noe særlig, det er bilen hun er bekymret over. Resten av boka tar for seg restituasjonsperioden hennes. Hun har et komplisert forhold til kjæresten, som ikke visste om barnet, og forsøker å lappe både seg, forholdet, og ikke minst, bilen sammen. Vi får høre flere episoder fra oppveksten, hvordan hun og kjæresten traff hverandre og andre betydningsfulle hendelser. Hennes fascinasjon for biler, og særlig drømmebilen, ligger som en ramme rundt.

Jeg synes forfatteren er veldig flink til å skildre miljøet og (de innestengte) følelsene. Kranglene til Marianne og kjæresten, og hvordan ingen av dem får frem hva de egentlig mener, noe som selvsagt fører til at begge gjør valg de kunne vært foruten. Jeg kjente meg veldig igjen i dette kommunikasjonsproblemet, og husker godt hvordan det var å være ungdom. Hun bruker flere dialektord i språket: Åffer, sku, åssen, dom o.l. Dette gjorde at jeg følte meg nærmere personene og miljøet, og jeg synes det var et sjarmerende trekk ved boka.


Jeg er, som sagt, ikke videre opptatt av biler, og det er vel strengt tatt en underdrivelse. Jeg har så lite peiling som det går an. Men det sto ikke i veien; jeg like boka veldig godt. Selv om jeg ikke har noen interesse av motorer, olje og den slags, skriver forfatteren så godt at jeg levde meg inn i historien og ble der til den var ferdigfortalt. Historien, språket og personskildringene gjorde sitt til å holde på oppmerksomheten min. Jeg synes dette var en knallgod debutroman, og gleder meg til flere. Kjør!

Nesten frelst av Olaug Nilssen



Det kristne mennesket seier gjerne: "Gud velsigne deg", og så tek det fram ei krydderkake og byr på te. Eller: Det går nok bra til slutt, skal du sjå. Det kristne mennesket greier å ha ein mykjeseiande pause før det vel eit insisterande stemmeleie til ytringa: "Eg trur du veit at finst ein som elskar deg." Og så ei ny pause. "Kjenner du det no?" og så kjenner du det sjølvsagt, men du veit at det er situasjonen som går inn på deg og gjev deg frysningar.

Eg må ta meg tid til ei lyn-bokmelding før eg skal ha planleggjingsdag (eller rettare sagt kveld, sidan vi tek det etter skuletid. Men vi plar å få god mat, så ikkje bekymre dykk). Boka er ferdiglesen og eg er nøgd. Ho sto til alle forventingane mine, og vel så det. Eg er stor Olaug-fan, og las boka kun fordi ho har skrive ho. Kanskje ikkje akkurat det Sigvart Dagsland hadde i tankane, men han har nok vore inne på det sidan han valgte å la ho skrive. Det må også vere eit stort kompliment for ho å bli valt ut av han.

Olaug Nilssen er akkurat like gjennomsyrleg i teksten som eg hadde håpa. Ho skriv teksten, skriv om teksten, kommenterar og tenkjer seg gjennom heile prosessen. Ho er teksten. Eg skjønar at somme kan synest ho er litt for synleg, men eg er ikkje ein av dei somme. Dess meir Olaug, dess betre. Sånt likar eg.

Ein av hovudgrunnane til at Dagsland ønskjer å gi ut ei bok om seg sjølv, er å fortelje at han ikkje er ein kristen artist. Han er kristen og han er artist, og det er stor skilnad på desse to. Eg har aldri hatt noko spesielt forhold til musikken hans, og meint verken det eine eller det andre. Eg er altså heilt kurant om kva angår Sigvart Dagsland. Korleis eg stiller meg etter å ha lese boka? Eigentleg like kurant, men eg synest han verkar som ein triveleg og morosam kar. Og eg er med på tankegangen hans. Utan å vere kristen.

Eg humra meg gjennom heile boka. Olaug Nilssen forsøker heile tida å få fram Sigvart Dagsland si opprørske side, og stiller han stadig opp mot veggen med hans eigne songar. Ha! Der sang du feil! Kva? Drikk du vin? Jaså, fyllekøyrde du? Meinar du at syndarar kjem til himmelen?

No er eg beint ut sagt sur! Jaså, så eg kjem til himmelen anten eg vil eller ei?

Olaug Nilssen er med Sigvart Dagsland gjennom ei periode på godt og vel eit år, og det blir mykje kake og te. Ho vil ha han til å frelse seg, men han meiner at ho allereie er konservativ kristen. Det er mange morosame episodar om Sigvart, og vi får høyre om korleis han og kona traff kvarandre. Sistnemnde visste eg eigentleg frå før. Kollegaen min gjekk nemleg i klasse med han, og har fora meg med litt inside-informasjon. Eg kan røpe at han er ein fløRtepus.

Olaug Nilssen intervjuar slekt og vener og sladrar vidare til både dei og Sigvart om ymse, noko som gjer boka svært underhaldande. Ho prøvar seg også på å tolke fleire av tekstane hans, noko som først var litt kjedeleg. Så kom eg på at eg faktisk er religionslærar, og då blei det straks meir interessant. Eg har alltid vore særs interessert i Bibelen. Kjekt!

Olaug Nilssen blei ikkje frelst. Men Olaug: Eg trur du veit at det finst ei som elskar deg. Kjenner du det no? Eg er FRelst. I alle fall nesten.

No rekk eg ikkje å skrive meir. Ei heller å reinskrive språket. Huff og gru! (For den oppmerksame lesar har eg vore inne og endra litt her, og tilført litt der no i dei seinare kveldstider.)

Dårleg, verre, verst

Som tidlegare nemnt, tok Elin på seg oppdraget med å samle dei dårlegaste bøkene vi (bokbloggerane) veit om, og i går var dommen klar: Desse 109 bøkene er dei verste bøkene vi har lese. Då er det berre å setje i gong å telje!

1. Ahern, Cecelia – PS: Jeg elsker deg
2. Ambjørnsen, Ingvar – Opp Oridongo
3. Arcan, Nelly – Hore
4. Auel, Jean M. – Klippehulens folk
5. Behn, Ari – Trist som faen
6. Berggren, Arne – Frøken brenner!
7. Bohwim, Alexia – Frognerfitter
8. Bornäs, Cecilia – Jag, Jane
9. Brodin, Elin – Den krydrede vin
10. Brontë, Emily – Wuthering Heights X Ei av favorittane mine!!
11. Brown, Dan – The Da Vinci Code
12. Brown, Dan – Det tapte symbol
13. Brown, Dan – Den digitale festning
14. Byrne, Rhonda – The Secret
15. Camona-Alvarez, Pedro – Rust
16. Christensen, Lars Saabye – Halvbroren
17. Clarke, Susanna – Jonathan Strange and Mr Norrell
18. Coelho, Paolo – Zahir
19. Coelho, Paolo – Heksen fra Portobello
20. Coelho, Paolo – Ved elven Piedra satt jeg meg ned og gråt
21. Coelho, Paolo – Alkymisten X Kjedeleg pjatt, lik alt anna han skriv. Jada, eg skal finne meg sjølv og realisere draumane mine..
22. Conrad, Joseph – The Hearth of Darkness
23. de Sade, Marquis – 120 days of Sodom
24. Dean, Martin R. – Balladen om Billie og Joe
25. Dickens, Charles – Oliwer Twist
26. Eco, Umberto – Dronning Leonas mystiske flamme
27. Elstad, Anne Karin – Senere, Lena
28. Enquist, Per Olov – Styrtet engel
29. Fielding, Helen – Bridget Jones’s Diary X Morosam!
30. Flaubert, Gustave – Madame Bovary
31. Forster, E. M. – A passage to India
32. Franzen, Jonathan – Korrigeringer
33. Gaarder, Jostein – Appelsinpiken X Enkel og grei, mest for ungdom.
34. Gerhardsen, Carin – Tampen brenner
35. Gilbert, Elizabeth – Eat, Pray, Love
36. Golding, William – Fluenes herre
37. Grisham, John – Gatens advokat
38. Grisham, John – Regnmakeren
39. Grøndahl, Jens Christian – Indiansommar
40. Hamsun, Knut – Mysterier X Spennande.
41. Hamsun, Knut – Victoria X Nydeleg bok.
42. Harris, Joanne – Strandtyven
43. Heller, Zoe – Notater fra en Skandale
44. Hislop, Victoria – The Return
45. Hislop, Victoria – The Island
46. Housseini, Kahled – Tusen strålende soler X Eg likar denne godt!
47. Huse, Ståle – La zona Rosa
48. Jersild, Per Christian – Barneøya
49. Kaarsbøl, Jette A. – Den lukkede bok
50. Kafka, Franz – Prosessen
51. Kalsvik, Mette – Vindauga i matsalen
52. Kapelrud, Kristian – Tegnets forsvarere
53. Kesey, Ken – Sometimes a Great Notion
54. Keyes, Marian – Angels in L.A.
55. Khoury, Raymond – The last templar
56. Kidd, Sue Monk – The Mermaid Chair
57. King, Stephen – Christine
58. Kingsolver, Barbara – Frodig sommer
59. Kinsella, Sophie – En shopoholikers bekjennelser
60. Knausgård, Karl Ove – Ute av verden
61. Lagerlöf, Selma – Gösta Berlings saga
62. Larsen, Mads – Pornopung X Ufyseleg og horribel!!
63. Larsson, Stieg – Menn som hater kvinner X Enormt spennande!
64. Lindell, Unni – Nattsøsteren
65. Loe, Erlend – Naiv. Super X Fantastisk morosam!
66. Loe, Erlend – L
67. Lund, Thure Erik – Grøftetildragelsesmysteriet
68. Mankell, Henning – Kennedys Hjerne
69. Marklund, Liza – Sprengeren
70. McEwan, Ian – Saturday
71. Meyer, Stephenie – Breaking Dawn X Heilt grei.
72. Moliere – Misantropen
73. Mosse, Kate – Labyrinten
74. Musser, Elizabeth – Møteplassen
75. Nilssen, Olaug – Få meg på, for faen X Hysterisk morosam. Annleis og frisk.
76. Nygårdshaug, Gert – Fortellernes Marked
77. Olsson, Linda – Nu vill jag sjunga dig milda sånger
78. Ørstavik, Hanne – Kjærlighet
79. Ørstavik, Hanne – 48 rue Defacqz
80. Östergren, Clas – Ismael
81. Øyehaug, Gunnhild – Vente, blinke X Nydeleg og fantastisk bok.
82. Petterson, Per – Ut og stjæle hester X Langdryg, men grei.
83. Pynchon, Thomas – Gravity’s rainbow
84. Ragde, Anne B. – Berlinerpoplene X Eg likte desse, eg.
85. Ragde, Anne B. – Ligge i grønne enger X Denne og.
86. Rhinehart, Luke – The Dice Man
87. Rice, Anne – Interview With the Vampire
88. Rivers, Francine – Den røde tråden
89. Ruiz Zafón, Carlos – Vindens skygge X Spennande og mystisk.
90. Sage, Angie – Magi
91. Salinger, J. D. – The catcher in the rye
92. Sandemo, Margit – Heksemesteren 1-15 X Eg elska Isfolket, men begynte å bli litt lei, så dette kan eg kanskje gå med på.
93. Seljestad, Lars Ove – Blind
94. Skomsvold, Kjersti A. – Jo fortere jeg går…
95. Smaaland, Tor – Late hager
96. Smith, Scott – Ruinene
97. Solstad, Dag – 16/07/41
98. Sparks, Nicholas – Dear John
99. Süskind, Patrick – Parfymen
100. Thomas, Scralett – The end of Mr Y
101. Tolkien, J. R. R. – Lord of the Rings
102. Torgersen, Bård – Ismael
103. Torkildsen, Terje – Dystopia 1
104. Undset, Sigrid – Kristin Lavransdatter
105. Uri, Helene – De beste blant oss
106. Wassmo, Herbjørg – Ett glass melk, takk X Viktig om menneskmugling. Litt klisjeaktig språk, men grei bok.
107. Wolf, Isabel – Vintage-affæren
108. Wurtzel, Elizabeth – Prozac Nation
109. Zukav, Gary – Sjelens håndbok X Fysj! Kjedelegare bok skal du leite lenge etter.

Eg har altså lese 20 av dei verste bøkene. Det må nemnast at dette er ei høgst subjektiv liste (som dei fleste andre), og av alle eg har lese, er det berre Pornopung og Sjelens håndbok som er på mi verstingliste. Fleire av desse har eg dessutan som favorittar. Der er også fleire bøker her eg har lyst til å lese, og kjem til å lese trass i denne lista. Hurra for variert smak!

Endelig

har biblioteket fått inn Olaug Nilssens Nesten frelst av Sigvart Dagsland. Dette har jeg ventet lenge på. Jippi!


Kjør!



Eg kan ikkje skrive om denne boka før 9. april, då eg skal blogge om ho i Cappelen Damms Bokbloggturné. Men ein ting må eg seie: Eg likte boka særs godt.