RSS

Selma Lønning Aarø



Jeg lovde meg selv ikke å begynne på neste bok før jeg har skrevet noen ord om boka, men jaggu satt jeg med neste bok i hendene før fingrene mine rakk frem til tastaturet. Skal bare lese begynnelsen, litt til og litt til. Slutt. Og plutselig har jeg lest et par-fem bøker den siste uken. Men de siste par bøkene er det den samme forfatteren som har skrevet, så jeg skal i hvert fall greie å si litt om de. Og ja, som overskriften tilsier, er det den fantastisk talentfulle Selma Lønning Aarø som har ført pennen. Eller tastaturet.

Først ute var En rekke avbrutte forsøk.
Er det noe jeg ser ut til å falle fullstendig for, så er det metatekster. Tekst om teksten og forfatterkommentarer liker jeg svært godt. Jeg finner det morsomt, til tider hysterisk, virkelighetsnært, og ikke minst føler jeg meg mer knyttet til det forfatteren forsøker å formidle.

Romanen er en slags selvbiografi hvor Selma (ja, jeg tar meg friheten til å omtale henne ved fornavn) forteller en rekke historier fra barndoms- og ungdomstiden. Siden familien har en sentral del i handlingen, bestemmer hun seg for å vise dem manuset etterhvert som hun skriver. Det viser seg at ikke alle familiemedlemmene husker likt, og spesielt moren og storebroren har helt andre oppfatninger om hvordan det egentlig hendte. Selma begynner dermed å gjemme manuset sitt, men moren greier likevel å snuse det opp. Til slutt truer moren med å ikke snakke med Selma mer dersom hun gir ut boka, og tilbyr henne penger når det ikke lykkes.

Dette er en herlig blanding av en oppvekstroman fra Selmas 80-tall, og kommentarene fra familiemedlemmene gjør at romanen får en annerledes og spennende vri. Jeg lo meg gjennom hele boka, og kjente meg igjen i mye, spesielt kommentarene fra moren. Det er nesten som å høre min egen mor, som forøvrig også har en helt annen oppfatning av mine barndomserindringer enn hva jeg har.



Vill ni åka mera? er faktisk romanen Selma skrev rett før En rekke avbrutte forsøk, og også litt av grunnen til at hun bestemte seg for å skrive en slags selvbiografi. I boka er det en blind, jødisk mann som har fortellerstemmen, og selv om den fikk glimrende kritikker, var det enkelte som lurte på hvordan hun kunne skrive om en blind, jødisk mann. Hadde hun noe kunnskap om det, liksom? Og dermed tenkte hun at hvis hun skriver om selvopplevde hendelser kunne ingen komme her og si at hun ikke visste noe om det. Ettersom det er hun selv som er hovedpersonen.

Romanens tittel gir hentydninger om det å kjøre karusell på tivoli, og tivolimannen roper: Vill ni åka mera? Ja!!! Du kjører mer og mer, fortere og fortere, og faller til slutt av. I selve rammehistorien er det en blind, jødisk mann som står utenfor badet sitt og forteller livshistorien sin til kjæresten, som har låst seg inne. Han nøster opp flere historier om seg selv, foreldrene sine, hendelser kjæresten har fortalt ham tidligere, ja, alt han kan komme på å si henne for å få henne til å komme ut derfra. Hvorfor denne tivolihentydningen? Jo, fordi kjæresten til hovedpersonen ble voldtatt av en tivolimann da hun var tolv år. Jeg synes tittelen passer perfekt til romanen, men ifølge forfatteren selv var det flere som synes den var teit og upassende. Se selv her.

I denne romanen viser Selma at hun mester skrivestilen; hun skriver vakkert, levende og skildrer på en måte som gjorde at jeg virkelig satte meg inn i handlingen. Hun kan gå fra å skrive en nydelig og alvorstung roman, til i neste omgang en bok hvor hun leker seg med ordene på en gøyal og absurd måte.

Selma Lønning Aarø har på kort tid blitt en av mine favoritter. Vill ni fortfarande åka mera anbefaler jeg også sterkt Venstre hånd over høyre skulder, Selmas nyeste roman.

Lese eller leve?



Eg har ikkje skrive så mykje i det siste, men ser at eg har fått ein følgjer (kjekt!), så da lyt eg prøve å oppdatere litt oftare. Eg trudde ikkje nokon las bloggen min. Ikkje at orda mine hovudsakleg er meint for andre, dei er framkalla av eigen skriveglede, men det inspirerar (og gledar) at andre kan finne det interessant.

Grunnen til at eg har vore så lite skrivelysten, er alle bøkene er har lese i det siste. Eg blir så oppslukt av det eg les at eg vil fortelje alle om boka, men før eg kjem så langt har eg begynt på neste, og dermed er lesesirkelen i gang. Når eg har fått litt avstand, blir det straks litt vanskelegare å hugse nøyaktig kva det var som bergtok meg slik at eg knapt nok kunne leggje frå meg boka. Når eg er ferdig med boka, krev eg umiddelbart meir og kastar meg over neste, for å ikkje miste alle kjenslene lesinga gir. Eg må ha meir, meir!

Eg er eit typisk periode-menneske. Eg har periodar der eg til dømes berre et brunost på skiva, kun ser tv-seriar, trenar intenst, et uforsvarlege mengdar sjokolade. Eg går som regel lei etter nokre veker eller månader. I dei siste månadene har eg vore ekstremt leselysten og hatt nasen i ei bok så snart sjansen har budd seg. Eg surfar inne på bokhandlarsider, bokbloggar og les alt eg kjem over av litteraturrelatert stoff i avisene. Eg har førebudd meg på at perioda mi ikkje har lenge igjen, men kjensla av å vere leselei har latt vente på seg. Tvert imot glir eg stadig lenger inn i litteraturverda og får ikkje nok. Dess meir eg les, dess lenger blir leselista mi.

Det var møte på jobb i går. Det gjekk greit. Temaet bevega seg etterkvart mot Maria Parr, Anna Gavalda og Karl Ove Knausgård, og eg merka eg tok over samtalen. Eg storkosar meg når eg får snakke om bøker. Eg var på julebord forrige helg. Eg kjeda meg. Eg ville berre diskutere Mannen som elsket Yngve. Tidleg på kveld trekte eg meg tilbake for å lese på hotellrommet. Eg avlyste ein avtale for å få vite meir om Mathilde i Eg elska ho. Mannen min får servert forteljinger frå ei øy attmed midagsbordet og mamma får Historier frå barnemunn i jebursdagsgåve (ho hatar bøker, men set pris på ein god latter. På denne måten vinn vi begge). Familia mi er oppgitt over at eg kun har boktitlar på julegåvelista mi.

Eg ser at det går mot ei negativ utvikling her, men eg greier ikkje å la vere å tenkje at eg kastar vekk tida dersom eg ikkje les. Skal eg halde på familie og vener, blir eg nok nøydd til å slutte å innlemme dei i bøkene si verd. Men ikkje enno. Eg kjenner at perioda ikkje er over. Det er så mykje meir å lese. Eg trur det kan ta litt tid. Eg blir nok einstøing. Førebels er eg ikkje skremt av tanken. Å leva, det er å lese.

Ei bok, fleire bøker

I dag fann nok ein kjekk bokpakke vegen til bokhylla mi. Eg sa jo at eg var medlem av fem (framleis seks, sidan utmeldinga ikkje har blitt bekrefta enno) bokklubbar.



Bokhylle, fyll deg! Korfor?



I skrivande stund er eg medlem av intet mindre enn fem (seks) bokklubbar. Seks fordi eg melde meg ut av ein i går (det har nemleg gått eitt år). Tiltalt og felt. Ja, eg tilstår. Eg har ein stygg (stygg og stygg, eg synest eigentleg det er nokså fint. Flott faktisk!) uvane (her kunne eg ha gått same vegen angåande uvane og vane) med å la meg friste av velkomsttilbod.

Nei, eg byrjar på nytt. Eg har ein flott vane med å la meg friste av velkomsttilbod. Du har sikkert lest det: "Meld deg inn i bokklubben vår og få tre bøker gratis!" Eller noko i den dur. Dette er som opium for meg. Og heilt sikkert mange andre. Eg går rett i fella.Kvar gong.

Så kjem spørsmålet: Kvifor er denne vanen så flott når det er så mange som ikkje vil la seg verve (eg har nemleg prøvd å overtale vener til å la seg verve. Dei fleste nektar, også mor mi, men ho blei tvinga. Hihi! Eg fekk jo fem bøker i vervepremie!)? Jau, fordi eg er ein avbestillings-gestapo. Så der altså ikkje snakk om noka felle i mitt tilfelle. Snarare tvert imot. Eg gløymer aldri å avbestille noko som helst. Det har hendt at ei og anna bok har funne vegen til postkassa mi, men det er fordi dei har gløymt å sende meg medlemsblad den månaden. Da ringjer eg sint til medlemsservice. Det er sjølvsagt ikkje snakk om å behalde boka, for når slike feil skjer er det alltid ei eg ikkje har interesse av å lese. Typisk!

Og så til overskrifta: Korfor? Kvifor har eg skrive korfor i tittelen på innlegget når eg i sjølve innlegget skriv kvifor? Det er fordi eg har ei venninne (ja, det er deg, Lisa) som blir særdeles forarga når folk skriv korfor i staden for kvifor. Ho anbefala meg å ikkje lese Saman blir ein mindre aleine berre på grunn av at omsetjaren har brukt korfor. Om eg las boka likevel? Sjølvsagt! Eg likte ho også. Svært mykje. Eg trur jammen eg skal leggje om til korfor. Berre for å irritere. Hahahaaa!

No ser eg at eg har bevege meg langt utpå viddene. Kva har korfor med resten av innlegget å gjere? Eg veit ikkje. Til mitt forsvar kan eg påstå at alt er linka saman på eit eller anna vis. Dermed er eg i min fulle rett til å skrive det. Eit anna argument er at eg er eigar og brukar av denne bloggen og skriv om det eg vil. Som i denne omgang går ut på å blande medlemsskap og korfor. Eg altså!

Lesarglede

I dag fekk eg denne kjekke bokpakken i posten:



Fakta om Finland og vatn og bilvrak og regnklede



Eg held for tida på med (blant anna) Erlend Loe sin roman Fakta om Finland. Boka ligg på arbeidspulten min på jobb, og der har ho lege lenge. Det er merkeleg, for eg plar ikkje å bruke så lang tid på Loe sine romanar. Ikkje på grunn av at dei er relativt enkle å sluke (her må eg påpeike at enkelt ikkje skal vere negativt meint), men og fordi at eg synest dei er fantastisk morosame. Eg ler meg ihel av både Doppler, Muleum og Volvo Lastvagnar, men har altså store problem med å bli skikkeleg engasjert av Fakta om Finland.

Mi veninne sa ein gong (etter at eg anbefala ho Loe) at "Jeg og Loe er go`venner", og eg kunne ikkje ha sagt det betre sjølv. Problemet er berre det at denne gongen er Loe meir som ein innpåsliten venn som aldri held munn. Han masar side opp og side ned, og er særdeles gnien med punktum. Eg får faktisk pusteproblem når eg les boka. Da eg gjekk på barneskulen, og vi hadde lange setningar utan punktum, brukte norsklæraren vår å stille seg midt på golvet og lese høgt ifrå den punktumfattige forteljinga. Det mangla ikkje på innleving da han overdramatiserte og feika stadige kvelningsforsøk. Desse skuespilla gjorde tydelege inntrykk på meg, og sikkert fleire i klassa, for vi blei særs gode på å setje punktum. Kanskje litt for gode. Når eg tenkjer meg om, skulle eg nok hatt ein liknande lærdom i bruk av komma. Eg skjønar at eg med desse skriveria driv lærarrolla mi fullstendig til skamme her. Difor er det nok best å påpeike at eg kan kommareglane altså, men er litt for glad i å setje komma der eg synst det trengst.

Tilbake til Finland. Boka tek for seg ein mann, med vannskrekk vel å merke, som har fått i oppdrag å skrive ei reisebrosjyre om Finland. Denne mannen veit ikkje mykje om Finland, og lyg om å ha vore der kvar sommar fordi mormora er finsk (også løgn). Romanen har ein jeg-forteller (ho er jo bokmål. Rett skal vere rett), og denne jeg-fortelleren er i beste Loe-stil dårleg tilpassa samfunnet. Eller samfunnet passar dårleg inn hjå han. Jeg-fortelleren tenkjer ein god del, og desse tankane kretsar mykje ikring ei angst for blant anna vatn, som igjen er resultat av endring og endring fører til utryggleik, og det er sjølvsagt alt anna enn positivt. (I denne siste setninga her dreg eg ein Loe, om de skjønar). Jeg-fortelleren har mange tanker. Heile tida. Ein straum av tanker. Nettopp. "Stream of consciousness". Eg er vanlegvis fan nummer ein av "stream of consciousness", men i denne omgang blir det litt for mykje, sjølv for meg.

Utdrag frå boka: I dette tilfellet er det fortellingen om Finland jeg lager, og det gjelder å ikke legge for mye vekt på at det er så mye vann der, vi er mange som kjenner ubehaget ved vannet, for det kan ikke stoppes, det forandrer uten selv å forandres, som tiden, vannet og tiden, til helvte med dem, forresten, men de må nevnes, i hvert fall vannet, tiden må ikke nevnes spesielt når det gjelder Finland, men vannet må nevnes, ellers blir det påfallende, og nå er det nevnt, en passant, jeg lot som ingenting og nevnte det, så er det nevnt, og om en stund er det kanskje glemt.

Men veit de? Eg har berre kome til side 73. Provosert? Makan til frekkhet! Setje seg ned her og skrive om ei bok eg ikkje eingong har kome halvvegs i. Eg har heller ikkje litteraturvitskapleg utdanning (kan kun skilte med mellomfag i nordisk litteratur). Stadig provosert? Da kan eg kanskje inngå eit kompromiss. Eg skal lese resten av boka og sjå om eg har endra meining. Denne skrivinga gjorde meg nemleg litt leselysten. Har eg sagt at eg ønskjer meg Stille dager i Mixing Part til jul?


Min gode venn Erlend Loe tøffar seg. Bilete tatt frå http://www.listal.com/book/fakta-om-finland-erlend-loe og http://www.abcnyheter.no/node/96169

Sidan det forrige innlegget var på bokmål (og malen generelt), er det berre rett og rimeleg at neste innlegg er på nynorsk. Eg merkar at eg framleis kvir meg for å skrive på nynorsk, fordi eg var så dum (Ja, tenk!) at eg gjekk over til bokmål etter ungdomsskulen. Men nynorsken innhentar meg stadig, trykkjer den vakre språkdrakta nedover meg og tvingar fram skuldkjensle over å ha latt moderspråket gå i gløymeboka. Det var da voldsamt!

(Pause medan eg kikar i Bokmåls- og nynorskordboka for å sjå om det er noko som heiter voldsamt på nynorsk. Nei. Eg prøver voldsomt. Framleis ingen hell. Kva pokker! Ok, eg må omformulere. Skjønar de no kvifor eg kvir meg for å skrive nynorsk? Eg har da anna å drive med enn å bla i ordbøker heile dagen. Hrrmf! Medan eg framleis har de her. Eller dykk. Eg har ikkje heilt greie på kva tid eg skal skrive de og dykk. Eg kallar meg norsklærar, seier du? Ja, nemleg! Takk og pris for at nesten alle ungdommane skriv bokmål, svarar eg da.)

Det var da svært! Ja, det får halde. Skal eg byrje på det som eigentleg var tema i innlegget her, kanskje? Nemleg kø. Saka er den at eg har så mange bøker i kø for tida. Det er så mykje eg vil lese at blir reint stressa. Poenget med å lese er vel hovudsakleg å synke inn i litteraturen og nyte både ord og handling, men eg blir altså så stressa av alle bøkene som står i kø og masar på meg at eg i staden for å lese i eit behageleg tempo kor eg kan suge til meg alt av språklege verkemiddel, hastar meg gjennom teksten og heilt sikkert går glipp av fleire gode augneblinkar av litterær art. Skam meg! Men kva skal eg gjere da? Slutte å lese? Ikkje ønskje meg bøker i gåve lenger? Melde meg ut av ein eller fleire av bokklubbane eg har abonnement i? Nei, nei, nei! Bøker må eg ha. Dei gjer seg godt både i bokhylla og i sekken.

Eg må nok halde meg unna biblioteket ei stund. Kanskje til og med bokhandelen. Hmm, sistnevnte blir nok litt vanskeleg, i og med at det snart er jul og alt. Nei, eg fortener å få vandre i bokhandelen. Og kanskje litt i nettbutikken. Elles blir det ei fattig jul for min del. I alle fall for julekjensla mi. Det siste halvåret har lektyra mi hopa seg kraftig opp. Noko må gjerast skal eg kome meg a`jour. Men kva? Jau, det er vel berre å setje på kaffien og finne fram boka. Les! Les mykje! Les meir! Men ei bok i gongen, takk.

Bøker i kø:

1. Alberte-trilogien av Cora Sandel
2. Den glemte hagen av Kate Morton
3. Oda av Ketil Bjørnstad
4. Elven, Til musikken og Damen i dalen av Ketil Bjørnstad
5. Stille dager i Mixing Part av Erlend Loe (ja takk til å få i julegåve)
6. Glassklokken av Sylvia Plath
7. Don Quijote av Miguel de Cervantes (ja, eg tenkjer å prøve igjen)
8. Arbeid pågår av Marit Eikemo
9. Humlehonning, Hakkepølsa av Torgny Lindgren
10. Jeg forbanner tidens elv av Per Petterson
11. Eg elska ho, Lykka er ein sjeldan fugl av Anna Gavalda
12. La meg synge deg stille sanger av Linda Olsson
13. Epp av Axel Jensen

Dette er dei bøkene eg har i kø i bokhylla og hjå biblioteket (eventuelt gjerne i julegåve), men sjå ikkje vekk ifrå at eg tek ein bokleg avstikkar i ny og ne. Dermed er litteraturåret 2010 i boks for min del:)

Jeg leser, altså er jeg!

Egentlig ville jeg kalle bloggen boka,bok, les, les mer, eller noe i den dur, men samtlige var opptatt. Derfor ble det les mye. Og det er jo forsåvidt greit, siden det er ett av hovedbudskapene med denne bloggen: nemlig å formidle god litteratur. Eller litteratur generelt.

Hvem er jeg? Jo, jeg er ganske enkelt en leseløve. Eller lesehest, om du vil. Jeg leser det meste, også bokblogger, og fikk derfor lyst til å skaffe meg en egen bokblogg. Så; velkommen til bloggen min. Håper du vil trives:)