En liste for livet

Lori Nelson Spielman: En liste for livet, 332 sider. Oversatt av Kirsti Vogt

34 år gamle Brett Bohlinger får sitt livs sjokk da morens testamente blir gjort til kjenne. Brett forventer å bli adm.dir i morens suksessfulle firma, men får i stedet sparken og beskjed om at arven står på vent til hun kan krysse av alle ti målene på en vedlagt liste. Hvilken liste, spør du? Joda, en liste Brett selv skrev som fjortenåring. Moren hennes fisket den ut av papirkurven og tok vare på den. Noen av målene på listen er allerede strøket, som å lære fransk, kysse Nick Nicol og bli cheerleader. Andre mål er litt verre, som å opptre på en stor scene, få barn og kjøpe hest.

Jeg innrømmer det. Jeg leser ikke denne type bøker så ofte. Jeg har ikke lest eller sett PS. I Love You eller The Bucket List, til tross for flerfoldige gode anmeldelser. Og nei, jeg hadde ikke så høye forventninger, for jeg har av erfaring opplevd at flere av disse lettvekterne følger den typiske oppskriften og du vet nøyaktig hva som skjer. For ikke å snakke om språket. De siste årene har har jeg ikke hatt mange gode opplevelser med denne type litteratur, men jeg fortsetter stadig. Det var noe med denne som fanget oppmerksomheten min. Og jaggu måtte jeg bite det i meg denne gangen, for denne boka er skikkelig god. Heldigvis. Av og til finner du en sjelden perle blant disse bestselgerne. Jeg leste boka i et jafs. Den var rett og slett umulig å legge bort, og jeg er helt seriøs når jeg sier at jeg faktisk ble litt deprimert da den var ferdiglest.

Han tar opp en bunke med rosa konvolutter som er buntet sammen med en gummistrikk. "Moren din bestemte at hver gang du når et av målene du har satt deg i livet, kommer du tilbake til meg og får en av disse konvoluttene. Når du har nådd alle ti, får du denne." Han holder frem en konvolutt merket FULLBYRDELSE. "Hva er det i FULLBYRDELSE-konvolutten?" "Arven din."

Ja, tittelen er kjedelig og jeg ser at det ferdige omslaget har fått det berømmelige "dame bakfra"- bildet. Så oppfinnsomt. Til alle forlag der ute: Vennligst slutt med dette. En liste for livet er en ordentlig feel good-bok. Historien er vittig, moralen er god og den minner oss på hva som er viktig i livet. Språket er heller ikke så verst. Boken tar flere uventede retninger, og selv ble jeg ganske besatt av å heie på en viss person mot slutten. Det er en fin historie, full av håp og drømmer, men likevel jordnær. Kanskje er vi mer framsynte som fjortenåringer, før seriøsiteten og tidsklemma tar overhånd og leder oss i feil retning?

Leter du etter lett sommerlektyre, er dette boka for deg.


Leseeksemplar fått av Cappelen Damm.

Med himmelen under oss

Anja H. Hagelund: Med himmelen under oss, 180 sider

25 år gamle Erika sliter med psykiske lidelser. Etter selv å ha varslet om et mulig selvmord, blir hun tvangsinnlagt et sted hvor "ingen egentlig ønsker å være". 47 år gamle Ole arbeider her, og forsøker etter beste evne å komme under huden på Erika. Det er nytteløst, for Erika misliker det meste og spesielt kognitiv atferdsterapi, som ser ut til å være fokusområde nummer én ved institusjonen.


Anntri mener jeg burde ta meg sammen. Jeg tar meg sammen og sier at jeg sikkert kan være med på seminar. Jeg kler på meg de grønne joggeskoene og grer håret. Etterpå angrer jeg og buster til håret igjen. Man trenger kanskje ikke å være så pen på seminar.


La meg først fortelle hva jeg mener er galt med denne boka.

Nummer en: Omslaget. Det er fullstendig villedende. Hadde det ikke vært for at jeg fikk e-post med forespørsel og derfor gadd å lese den korte innholdsbeskrivelsen, så hadde jeg aldri kastet to blikk på den. Teksten vekket interessen min, og jeg fikk lyst til å høre mer. Jeg forstår ikke hvorfor dette bildet er valgt. Boken burde hatt en enkel grønn utforming med en diskret illustrasjon eller noe lignende. Less is more. Dette bildet formelig skriker alternativ bok om sjel, kropp og sinn eller noe i den dur. Ikke at det er noe galt i den type litteratur, men poenget er at innholdet i denne boka er noe helt annet enn en assosierer med bildet.

Nummer to: Tittelen. Med himmelen under oss. I kursiv. Jeg viser til årsak nummer en og legger til at tittelen gjør ikke saken noe bedre. Tvert imot.

Nummer tre: Ikke sammenligne hovedpersonen med Ingvar Ambjørnsens Elling. Jeg liker å komme frem til sånt på egen hånd, og bestemte meg nesten på trass at jeg ikke skulle like boken da jeg så dette i baksideteksten.

Jeg gjentar at dette er hva jeg personlig mener er feil med boka. Men etter litt gugling kan jeg bekrefte at det er svært få som har skrevet omtale om denne boka, og jeg velger å tro at det kan ha en sammenheng med de tre nevnte årsakene. Just saying. Heldigvis er jeg ganske åpen og liker å gjøre meg opp egne meninger, så jeg leste boka og likte den.

La meg derfor fortelle hva som er bra med boka.

Nummer en: Temaet er evig aktuelt, og ikke minst viktig. Vi trenger flere bøker om disse stadig voksende lidelsene.

Nummer to: Hovedpersonen. Erika har har vanskelig for å forholde seg til andre personer, hun er direkte og har en enkel, men likevel innviklet måte å gjøre ting på. Hun er tafatt, og selv det mest trivielle kan gjøre henne lamslått. Forholdet mellom henne og Ole, pasienten og behandleren, er verdt lesningen alene.

Nummer tre: Språket. Språket er godt, enkelt og rensket for klisjeer. Erika har en umiddelbar måte å beskrive omgivelsene, en herlig naivistisk stil. Vi kan ikke annet enn å le av spydighetene hennes, som ofte går på bekostning av de rundt henne. Boka har et alvorlig tema, men humoren gjør at det likevel er optimistisk lesning. Håpet er lysegrønt.

Nummer fire: Don`t judge a book by its cover. Sånn generelt sett.

For å oppsummere: God bok. Dårlig omslag.

Anbefales.

Leseeksemplar fått av Liv Forlag.

Artemisia er den eneste jeg har greid å finne omtale av.

Slik skal vi velge våre ofre

Bjørn Vatne: Slik skal vi velge våre ofre, 343 sider

Kjetil er i slutten av tredveårene og alenefar til Ingrid på fire år. Han jobber med reklame og forsøker så godt han kan å passe inn i tilværelsens gitte rammer. Det er lettere sagt enn gjort, og misnøyen vokser stadig.

Hun avsluttet med et så spennende og et smilefjes som vekket en mild, men overkommelig forakt hos meg.

I et forsøk for å få utløp for det voksende hatet for denne flerstemmige normaliteten begynner han å skrive en anonym blogg, Oppløsningsrepetisjonene. En dag skriver han et tilsynelatende uskyldig innlegg om mennesker som dekorerer husene med HOME-bokstaver, med en oppfordring om å ofre disse menneskene som "er med på å rive ned alle muligheter vi har til å bli et fungerende kollektiv, en organisme der hver av bestanddelene har en nødvendig funksjon". Innlegget som først var ment som en indre renselse fremprovoserer uønskede hendelser, og Kjetil får tilsendt dokumentasjon av ødelagte inngangsparti av lesere som har tatt oppfordringen bokstavelig.

 I denne organismen kan ikke alle være hjerter, blodårer, nyrer og levre. Noen må være bakterier, nedbrytere, fasilitatorer og forråtnelsen som er nødvendig for at et nytt liv skal oppstå der gammelt liv har gått til grunne. Det skal være oss. 

Romanen handler likevel om så mye mer enn dette. Jeg liker veldig godt fortellerstilen. Måten han observerer alt rundt seg, hvordan han beskriver seg selv i møte med andre. Det minner meg litt om Knausgårds ydmyke selv i Min kamp-bøkene. Vi får sympati med Kjetil. Han er en god far, men slites mellom å gjøre det riktige og forakten over det selvsamme. Han har tross alt lille Ingrid å tenke på. Det er ikke mange bøker som legger handlingen til mitt nærområde, så det er jo ekstra kjekt at Kjetil og Ingrid bor i Ålesund.

Det er denne tilliten vi voldtar og bedrar, barnets betingelsesløse tillit, når vi slutter å ta egne valg og lar oss selv bli til repetisjoner av andre liv. Dere har mislyktes i den eneste øvelse som skulle være umulig å feile i: Å være mennesker.

Jeg likte boka kjempegodt. Mye bedre enn jeg trodde jeg skulle gjøre. Og jeg hadde ikke lave forventninger. Bjørn Vatne kan skrive. Ingen tvil om det. Det er akkurat sånn jeg liker det. Det eneste som irriterer meg nå, er at ingen av mine bekjente har lest boka enda. Alle står nemlig i kø for å lese mitt eksemplar. Og jeg IVRER etter å snakke om den! Mannen min er nummer fire i kø, men måtte finne seg i å få høre litt om den likevel. Jeg har lest at Vatne allerede er i gang med sin andre roman. Jeg gleder meg.

God bok. Artemisia mener det er en god kandidat til neste års Bokbloggerpris, og jeg er helt enig.

Anbefales.

Leseeksemplar fått av Gyldendal.

Fuck verden

Monika Steinholm: Fuck verden, 215 sider

Når mormoren hennes dør, flytter Gunn tilbake til barndomshjemmet i Tromsø sammen med moren sin. Hun får plass ved den videregående skolen og blir kjent med noen jevnaldrende, men føler ikke helt at hun passer inn. Hun kjører nemlig traktor, spiller i korps og hører på DDE. Hun forsøker først å tilpasse seg, bli en av de andre, men tenker etterhvert fuck it, og er tro mot seg selv.

Jeg synes det er så herlig! Tenk deg scenarioet: Den kule gjengen står og henger utenfor skolen, diskuterer hva de skal finne på i helga. Karianne, den populære jenta alle guttene sikler etter, kjører en kul rosa Vespa. De har de rette klærne og er opptatt av de rette tingene. Så kommer du, ny i klassen fra Trondheim, bartebyen. Du spaserer mot doningen din, en traktor (!), slenger deg oppi førersetet og la det stå til.

 Idet Gunn vrir om tenninga på traktoren, starter kassetten av seg selv. Bjarne Brøndbo skriker: Rompa mi. Du e så gla i rompa mi.

Dette hadde de færreste 16-åringen våget. Garantert. Jeg hadde i hvert fall ikke. Fuck verden er et friskt pust, og handler om å tørre å være seg selv. Hvordan det er å vokse opp under vanskelige forhold. Moren til Gunn ble gravid i tidlig alder og sliter litt med å akseptere at hun ikke lenger er 16 år. Hun arbeider som telesex-vertinne (eller hva en kaller dette yrket?), så Gunn er vant til å høre henne stønne i telefonen til alle døgnets tider. Hun har aldri fortalt hvem som er faren til Gunn, og blir sint hver gang Gunn forsøker å snakke om det. Når verden blir litt for uutholdelig, stikker Gunn ut i hagen for å snakke med mormor, en måse som holder til i det store treet utenfor huset.

Forfatteren har et godt språk, og behersker den hårfine balansen mellom komikk og tragedie. Det er flere spenningstopper, og boka er aldri kjedelig. Hun får fram hvordan det er å være på sidelinja, noe de fleste ungdommer vil kjenne seg igjen i. Vi får i tillegg innblikk i Niklas` følelsesliv. Han skriver blogg og kaller seg Kong Salkin. Gunn liker Niklas, men han er som de fleste andre, fullstendig oppslukt av Karianne. De to bestemmer seg for å finne ut hvem faren til Gunn er. Alt de har å gå etter, er et gammelt bilde funnet i kåpen til mormor.

Se på meg! Se på meg! Jeg er ikke usynlig, jeg vet det. Andre ser meg helt fint. Se på meg...
Lagt inn av Kong Salkin

Jeg likte boka kjempegodt og anbefaler den for alle som har kjent på følelsen av ikke å passe inn. En knallgod debut. Vi trenger flere sånne.

Leseeksemplar fått av Schibsted forlag.