RSS

Vinternoveller



Ingvild H. Rishøy: Vinternoveller, 129 sider

Å, det var lenge siden det! Jeg behøvde ikke å lese mer enn første side i boka før jeg kom på det, selvsagt, hun skriver jo så ubegripelig og hjerteskjærende nydelig. Det er ikke uten grunn boka vant Brageprisen i fjor, og er nominert til Bokbloggerprisen 2014.

Vinternoveller gir oss tre historier om ulike mennesker. . Jeg blir så opprømt av å lese om disse menneskene. Det er så ærlig, så ekte. Mennesker som sliter med å få endene til å møtes, å få tiden til å strekke til og rett og slett med å være. Mennesker som er gode på bunnen, som forsøker å iherdig å gjøre de riktige valgene, men får det ikke alltid til. Mennesker som føler seg mindreverdige. Utilpasse.

Hvordan møter man denne usikkerheten? Hvordan vet man hva som er det riktige å gjøre?

Språket, handlingen, følelsene. Alt er så bra. Hjertet mitt hamrer i takt med ordene, puster inn og ut med setningene. Hvordan vil dette ende? Nei, ikke gjør det!, vil jeg rope til dem. Det blir bedre! Ikke gi opp! Jeg blir helt ødelagt inni meg og føler kaoset, fortvilelsen. Motgangen er stor og fristelsen er sterk.

Heldigvis finnes det mennesker som møter usikkerhet med fatning, tvil med trygghet. Mennesker som leder vei. Det finnes fremdeles håp. Og jeg kan puste lettet ut.

Dette er boka for deg.

Her kan du lese omtalen min av Rishøis første, fantastiske novellesamling La stå, og den andre, minst like enestående Historien om fru Berg.

Anbefales varmt og inderlig.

I dag er det forresten Verdens bokdag. Hurra!

Andre som har latt seg begeistra av boka er Ellikken, Beathe, Moshonista, Rose-Marie og Tine.

Zweet

Marit Kaldhol: Zweet, 191 sider

Ein gasslekkasje fører til umiddelbar evakuering ved ungdomsskulen som ligg like ved. Lill Miriam, Susan og Ruben går i tiande klasse ved denne skulen, og vi får høyre korleis dei opplever situasjonen.

Lyden høyrest nærare, sterkare. Duringa skrur seg inn i hovudet mitt. Lydar er fiendar, dei tvingar seg inn i hovudet mitt. Stikk. Vil gjere meg vondt. Mange mot ein.

Den observante lesar vil kanskje skjøne at Lill Miriam er same jenta som blei tvinga ut i vatnet i novella "Alle vi" frå 1993. Novella har ein open slutt, og vi kan berre gjette om det vil gå bra med henne. Seinare har Kaldhol fått så mange spørsmål om Lill Miriam at ho valde å skrive ho inn i Zweet. Altså veit vi at Lill Miriam overlevde. I Zweet gøymer ho seg på loftet da elevane blir evakuerte. Ingen oppdagar at ho er vekk før det kanskje er for seint.

Eg veit at det er mi skuld. Og eg kan ikkje fortelje det til eit einaste menneske. 

Susan går i Lill Miriam si klasse og slit med samvitet etter den grufulle hendinga med Lill Miriam for så mange år sidan. Ho og dei andre jentene i klassa blei einige om aldri å seie det til nokon, og dei har til no gått fri. Men er dei eigentleg fri? Susan trur ho såg Lill Miriam springe vekk frå dei andre da alarmen gjekk, men ho ville ikkje ha noko med det å gjere. Ville ikkje ha noko meir ansvar enn det er å måtte lyge om kva som skjedde den gongen. Det å vere lydig mot veninnegjengen tar opp alt ho har att.

Dess meir eg forsøker å sjå meg sjølv, dess tydelegare ser eg henne.

Ruben kom flyttande frå Cuba og var den som fann Lill Miriam ved sjøen. Han blir så smått kjent med ho, og tenkjer attende på tida dei har hatt saman. Ho er den einaste venen han har og no har han kanskje ingen..

Du har valt ut og gitt kvar ting ein plass. Og no har eg fått kome inn. 

Zweet er ein ungdomsroman, men kan fint lesast av vaksne. Boka er delt inn i tre delar, der vi får oppleve hendinga frå Lill Miriam, Susan og Ruben si side. Lill Miriam har ein noko spesiell måte å tenkje på. Ho førestiller seg at ho er ei bie og flyg av garde, vekk frå alle dei andre. Ho er i overkant oppteken av honningbier, og tenkjer så mykje på insekt at vi skjønar det er noko spesielt med ho. Måten Kaldhol forsøker å vise dette med å ramse opp fakta og lar Lill Miriam forsvinne inn i si eiga verd, gjer at dette blir eit kraftig verkemiddel. Det blir også ein stor kontrast til måten dei to andre elevane opplever situasjonen. Språket er vakkert, lyrisk, og det gir ei levande og annleis skildring.

Anbefalast.

Sjå også omtalane mine av Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz - som også er nominert til Bokbloggerprisen 2014, og Søkeord: Ayotzintli - som fekk Kultur- og kirkedepartementets litteraturpris for barne- og ungdomslitteratur i 2010.

Gro, Tine og Beathe har også blogga om Zweet.

Komande tysdag er eg så heldig at eg og ei av norskklassene mine skal få vere med på lanseringa av boka saman med forfattaren. Vi har førebudd oss ved å lese og reflektere, og vi skal få stille spørsmål til Kaldhol. Eg skal ikkje røpe kva elevane mine meiner om boka før tysdag, men tar det i eit eige innlegg neste veke.

Edit: Spesielt interesserte kan lese om boklanseringa her.

Leseeksemplar fått av Samlaget.

Merkelig vær i Tokyo

Hiromi Kawakami: Merkelig vær i Tokyo, 196 sider. Oversatt av Magne Tørring, MNO

Ifølge forlaget er forfatteren av denne boken Japans fremste kvinnelige forfatter. Likte du filmen Lost in Translation? Da vil du elske denne. Er du derimot en av de som mener at filmen er tam og ikke handler om noe, styr unna. Jeg likte selvsagt filmen og elsket denne boka. Altså, det er jo bare å ta en titt på omslaget. Det går ikke an å ikke ha lyst til å lese denne. Etter å ha sett dette omslaget diverse steder på nettet, i tillegg til å bli anbefalt å lese den (takk, Birte!) tok jeg omsider fatt og lånte boka. Det er jeg veldig glad for.

Merkelig vær i Tokyo handler om 38 år gamle Tsukiko som ofte går på bar og drikker. Helt alene. En dag treffer hun tilfeldigvis på den 30 år eldre Sensei. Han var læreren hennes på videregående, men er nå pensjonert og ferdes også mye alene på bar. Tsukiko er en uavhengig sjel og foretrekker det sånn. Hun var i sin tid en uinteressert elev, og husker heller ikke hva den eldre læreren heter. Det er derfor hun kaller ham sensei, som betyr lærer på japansk. Sensei kaller henne konsekvent frøken Tsukiko. Hun og Sensei støter stadig på hverandre, og hun oppdager at hun begynner å se fram til disse tilfeldighetene. De trives i hverandres selskap, og tilbringer stadig mer tid sammen. De gjør ikke så mye ut av det; bestiller mat og drikke over en lavmælt samtale, og går etterhvert hver til sitt.

Noe slikt ville aldri Sensei ha sagt, tenkte jeg. Brått gikk det opp for meg at jeg ikke hadde tenkt på ham på en stund. Nede i baren hadde han virket så forsvinnende langt borte. 

I likhet med filmen, er det en relativ flat spenningskurve (som min mann så pent ville ha sagt det), men det er nettopp det som driver det fremover og gjør det hele så usigelig spennende. Vi får ikke vite så mye konkret om Tsukiko og Sensei, som om diverse matretter og glimt av Japan. Detaljene rundt gir oss likevel et innblikk i dette subtile fellesskapet. Boken har en diffus atmosfære over seg, som får en inntrengende virkning på leseren. Språket har en enkel, men svært gjennomført stil, og forfatteren unngår elegant alle sukkerklisjeer. Nettopp derfor er dette forholdet så interessant. Jeg fikk lyst til å se Lost in Translation igjen. Jeg fikk også veldig lyst på japansk mat.

Anbefales.

Rose-Marie har også blogget om boka.

Det frosten tok

Kari Nygaard: Det frosten tok, 378 sider

Det frosten tok tar utgangspunkt i en hendelse fra 1811, hvor lokale bønder gikk til angrep mot sørsamiske familier på Gausdalsvidda. De stjal 392 tamrein som de deretter slaktet. Flere av samene mistet derfor livsgrunnlaget sitt og ble gående på legd, mens mange av bøndene måtte betale så høye erstatningssummer at de ikke lenger hadde råd til å beholde gårdene sine. I romanen møter vi samejenta Marjja, som mister alt da all reinen deres brutalt blir slaktet. På den motsatte siden følger vi Lea, hvis mann var en av bøndene som ledet angrepet på folket til Marjja. Mer elendighet følger, og uten å røpe så mye kan jeg avsløre at livene til disse to kvinnene etterhvert vikles inn i hverandre. De står på hver sin side av konflikten, men bestemmer seg for å stå sammen, noe som ikke blir tatt godt imot av øvrigheten.

Jeg må innrømme at det overrasket meg da jeg så at dette er samme forfatteren som skrev Reisen til Bella Coola. Jeg ser fremdeles likheter i både språk og handling, men det er likevel en forbedring. Ikke at den forrige boken var dårlig, men karakterene var hakket mer typete og språket hadde et større preg av kiosklitteratur. Men jeg ser av omtalen min at jeg likte boka. Omslaget var det verre med. Noe så kjedelig og platt. Denne gangen synes jeg omslaget er mye bedre, rett og slett estetisk vakkert å se på. Det innbyr om ikke annet mye mer til lesing.

Også denne gangen assosierte jeg handling og språk med serieromanene jeg pleide å hengi meg til i min ungdom. Jeg leste serier som Livets døtre og Sagaen om isfolket med stor innlevelse, og må medgi at jeg kjente på den "nostalgiske" lesegleden da jeg drømte meg bort i Det frosten tok. Marjja og Lea er to sterke kvinner, og der Marjja er klarsynt og snarrådig er Lea mer naiv og tradisjonsbunden. Fortelleren gir ikke mye rom for tolkning, og det er ikke vanskelig å forstå hvordan dette vil ende. Men det er likevel underholdende. Du får et innblikk i viktig historie sett fra to ulike ståsted, kunnskap om den harde tilværelsen krydret med overtro og naturmedisin. Jeg likte boka og har allerede lånt den videre.

Anbefales.

Tine har også blogget om boka.

Leseeksemplar fra Aschehoug.