Din, alltid

Gøhril Gabrielsen: Din, alltid, 203 sider

Eg kan like godt seie det, først som sist. Dette er den sterkaste, fælslegaste boka eg har lese i år. Dette er ei av desse historiene som kryp under huda og festar seg. For alltid.

Din, alltid fortel om ei jente som bur saman med mor, far og veslebror. Mor og far har eit intenst forhold, dei viser kjærleik og hat om kvarandre og ensar knapt jenta si. Ho er mest som ein tilskodar i livet deira. Når jenta er tolv år, blir veslebror fødd og ho får ein rival i sin konstante søken etter merksemd frå foreldra. Men ho får òg ein å vise omsorg for. Ho får byte bleie og stelle han, og opplever meistring. Mor stolar på at ho greier det og kallar henne den vesle hjelparen sin. Så feilar ho grundig.

Og i mors og fars hemmelige sfære av lidenskap, skjærer ungens hyl inn så jeg kan se de to avblomstre i hverandres nærhet. 

Mor og far kranglar mykje, veslebror græt enda meir. Jenta er berre eit born, men er vand med å ta seg av veslebror. Ein dag kranglar mor og far som vanleg, og jenta tar eit val som får fatale følgjer og skal påverke alt ho gjer seinare i livet.

Og kanskje er det nettopp dette som sitter igjen som en rystelse; den ikke hørbare redselen, det som knapt kan fanges opp, at den fantes som et stille skrik, i meg også.

Ikkje berre historia, men språket er så velskrive, så godt komponert at eg må lese om og om att, ta innover meg setningane. Dei sterke skildringane sett meg fullstendig ut, gjer meg så tankefull og redd. Det er ei forteljing med ei fiktiv og dramatisk hending, men likevel kunne dette ha vore sant. Romanen seier noko allment om det å vere i eit avhengighetsforhold til opphavet sitt. Jenta skal for alltid vere under mora sitt grep, forsøke å bøte på det ho har gjort. Alltid hungre etter mora si godkjenning. Når jenta blir vaksen får ho mora si merksemd, ho blir endeleg sett. Men heller ikkje no er det ho gjer bra nok, aldri er det bra nok. Jenta ofrar kjærleiken, livet sitt, for å vere hos mora og pleie henne. Ein dag får ho greie på noko som kunne ha endra alt og bestemmer seg for å ta tilbake det tapte. Men er det for seint? Kan ho greie å lausrive seg frå mora? Vil det vere eit riktig val etter alle desse åra?

Jeg vil ha ytringer, uttalelser som kan befri meg fra henne, jeg vil bli løst fra løgnen som altfor lenge har bundet oss sammen. 

Eg sit att med mange tankar og fleire spørsmål. Ein familie har gått i oppløysing, men kva hadde blitt utfallet dersom den grufulle hendinga ikkje hadde skjedd? Kven er eigentleg offeret og kven har skulda? Kva må eigentleg til for at det skal vere lov til å bryte med foreldra våre? Er blod alltid tjukkare enn vatn?

Særs god bok. Anbefalast.

Lesareksemplar frå Aschehoug.


Les gjerne Ellikken, Stine og Solgunn sine omtalar.

I beste mening

Benedicte Meyer Kroneberg: I beste mening, 221 sider

Helene opplevde mye vondt i barndommen, og flyttet derfor til Anna og Helge da hun var tolv år. Nå er hun voksen og har flyttet tilbake til hjemstedet i håp om å redde ekteskapet med Karl.

En kan kanskje si at tittelen på denne boken oppsummerer Helenes intensjoner i alt hun foretar seg. Hun forsøker så godt hun kan å ha et godt forhold til de rundt seg, men ender med å skyve bort flere av dem. Hun gjør det i beste mening og har et sterkt ønske om å høre til, men har en indre uro som skaper vansker. Det tar lang tid før hun finner seg til rette hos Anna og Helge. Hun greier aldri helt å løsrive seg fra følelsen av å være en gjest hos dem, en fremmed.

Når hun flytter ut for å studere blir hjemreisene stadig færre, og distansen mellom dem øker gradvis. Til slutt går det nesten fem år før hun ser Anna igjen. Helge har gått bort. Når Helene selv får barn, blir hun konfrontert med fortiden sin som fosterbarn. Vil hun ha nok tid og rom for sine barn?

I studietiden har hun ingen nære venninner. Hun har et par kjærester, men det går ikke lang tid før hun gjør det slutt. Det er som om hun aner at det er midlertidig, og dermed like godt å bryte før det rekker å utvikle seg til noe mer. Hun har vanskelig for å åpne seg, og deler minst mulig om fortiden sin. Tiden før Anna og Helge tillater hun seg sjelden å tenke på. Det blir for vondt.

Jeg sa at jeg ikke likte å snakke om det, selv om sannheten var at jeg ikke pleide å snakke om det. Anna visste jo alt, og så tenkte jeg at det var nok.

Boken kaster lys over viktige tema, som det å skape rom for gode relasjoner. I dag er behovet for fosterhjem større enn noensinne. Som lærer i videregående skole opplever jeg at psykiske problemer hos ungdom er økende. Samtidig er det stadig nedskjæringer i tilbudet om helsesøster i skolen. De unge sliter ofte med å finne seg til rette, og de trenger å prate med godkjent helsepersonell. Ungdom trenger å bli sett.

 Og tanken vokste og tok over for alle andre tanker. Jeg har ingen, tenkte jeg. Og hva er egentig vitsen da, når jeg ikke har noen?

I beste mening er en utrolig fin og skjør roman. Forfatteren skildrer kommunikasjonen mellom mennesker. Hun har evnen til å se forbi det åpenbare, og legger mye usagt mellom linjene. Jeg sitter igjen med en sår følelse etter å ha observert hvor inderlig Helene ønsker, men ikke greier, å ta imot hengivenhet, og må nikke ettertenksomt når hun skildrer irritasjonen Helene kan få overfor enkelte mennesker. Hun ser dem. Denne romanen kommer til å sitte lenge i meg.

Jeg likte også veldig godt den forrige romanen hennes, Hvis noen ser meg nå. 

Anbefales varmt.

Lesereksemplar fått av Cappelen Damm.

Et sted skinner det

Vibeke Riiser-Larsen: Et sted skinner det, 219 sider

Eg veit ikkje heilt kvifor, men det er lenge sidan eg fann ut at eg er ein sucker for debutantar. Først og fremst er det jo fordi dei skriv om slikt som går rett heim hos meg. Kvifor det går rett heim, kan eg heller ikkje setje fingeren på. Kanskje fordi det går rett heim hos dei fleste andre? Eg er nemleg ikkje så spesiell som eg likar å tru. Dette veit eg fordi eg har lese mykje positivt om nettopp denne debutanten. Eg er ein del av flokken, og vi skal alle same veg. I alle fall nesten.

Hovudpersonen i denne boka kjenner seg ikkje som ein del av flokken. Men ho prøver å gå same vegen. Forsøker ikkje å skilje seg ut alt for mykje. Ho har leilegheit, fast jobb og ein uniform med påskrifta "Hva kan jeg hjelpe deg med?" Skrivne reglar og rutinar er noko av det ho meistrar godt. Det forstår ho. Uskrivne reglar og sosial kutyme er det verre med. Da stagnerer det og Sigrid må ty til barberbladet ho har gøymt i lomma. Når ho skjer seg, raspar litt i huda blir det litt meir toleleg. For å halde ut set ho også ut feller som ho fangar mus i, og ho har skogen. Skogen er hennar tilfluktsstad.

Fra leiligheten hennes tok det tjue minutter å gå til dit skogen begynte. Det var akkurat langt nok. Langt nok til å rekke å glede seg ordentlig til stillheten og til å slippe alt man måtte forholde seg til når man var sammen med andre mennesker.

Sigrid er einsam. Ho har nesten ingen andre i livet sitt. Faren hennar har nok med den nye familien sin og ringer berre til bursdag og jul. Tante Else ringer annakvar veke, men det er mest for skams skyld. Ein dag byrjar det ei ny jente ved Sigrid sin arbeidsplass. Ho heiter Gøril og inviterer Sigrid i bryllaupet sitt. Som om ikkje det var nok, får Sigrid tre bollar av Snorre, ein kunde som stadig kjem innom. Det er da det snur. Men til det betre?

Denne boka var umogleg å leggje frå seg. Det er fleire dagar sidan eg las ho ferdig, og i eitt jafs. Eg er imponert! Imponert over heilskapen, det vakre og forteljande omslaget, det enkle, men morosame og likevel tungvegande språket. Den tilsynelatande trivielle handlinga er ein enorm kontrast og, sånn eg ser det, eit symbol på kor tomt Sigrid har det. At romanen er skriven i tredjeperson, ein forteljar som ser Sigrid utanfrå, forsterkar berre kor isolert ho eigentleg er frå menneska rundt seg.

Sigrid kjente at hun gjerne ville fortelle. Men hun fant ikke ord det gikk an å bruke.

Når ho er på jobb og står bak skranken som informasjonsmedarbeidar, kjem orda utan problem. Da har ho ein fasit å gå etter, eit hyllenummer å oppgi. Men når det er utanfor ein gitt setting, står orda fast og ho har vanskeleg for å prate. Ikkje alt Sigrid gjer, er like lett å forstå. Men vi skjøner at det heng saman med den vanskelege barndommen hennar. Sigrid ønsker seg meir enn alt ikkje å vere aleine, men gjer samtidig alt for å unngå å kome i situasjonar er ho må vere saman med andre. Eg synest forfattaren skildrar einsemda svært godt, og får fram dette desperate og dobbelte i dei som er litt for vand med å vere for seg sjølv. Det enklaste er å sleppe tosemda, men det å vere aleine tærer også mest.

Ein svært fin roman med eit like viktig tema.

Anbefalast varmt.

Lesereksemplar fått av Aschehoug.

Beathe og Rose-Marie har også blogga om boka.

Gjestene

Sarah Waters: Gjestene, 521 sider. Oversatt av Hilde Lyng

London, 1922: I en villa i et av byens bedre strøk bor fru Wray og hennes ugifte datter Frances. Fru Wray er enke, og mistet både ektemannen og begge sønnene i krigen. For å klare utgiftene har de sett seg nødt til å si opp tjenerstaben og ta inn leieboere, eller "gjester" i andre etasje. Gjestene er et ungt og relativt nygift ektepar, Lilian og Leonard Barber. Leonard arbeider innen forsikring og er borte store deler av dagen. Lilian er hjemmeværende og tilbringer mye tid inne på værelset deres. En formiddag kommer hun ned på kjøkkenet og spør om å få tappe seg et varmt bad, og vennskapet mellom Frances og Lilian begynner smått å utvikle seg.

De som kjenner til Waters forfatterskap vet kanskje at hun har en doktorgrad i historisk lesbisk litteratur. Jeg røper derfor neppe så altfor mye når når jeg avslører at de to kvinnene innleder et kjærlighetsforhold. Begjæret og frustrasjonen øker i takt med hverandre, og den forbudte kjærligheten fører dem ut i en fatal hendelse som endrer alt.

Jeg blir stadig forbløffet over hvor misledende sitater på bokomslag kan være. Eller kanskje rettere sagt, hvor forskjellig lesere kan oppfatte samme bok. Utenpå dette omslaget står det "En roman som vil holde deg søvnløs i tre netter på rad." Jeg tenkte av den grunn naturligvis at denne boken ville være skummel, eller i alle fall handle om noe så grøssende at nattesøvnen min ble truet. Noe den ikke ble. Men det er likefullt en god bok. Dog altfor lang. Boken kunne ha vært halvparten så lang og likevel fått med hovedplottet. Vi aner at det er noe mellom Frances og Lilian, men må vente i nesten 200 sider før de tar motet til seg. Jeg skjønner at spenning skal samles, intensitet skal økes, men kutt huslige gjøremål og kom til saken. Den klaustrofobiske atmosfæren, skarpe observasjoner og et svært godt språk er med på å løfte leseropplevelsen.

Anbefales (for den tålmodige leseren).

Leseeksemplar fra Tiden Norsk Forlag.

En himmel av brev

Alyson Richman: En himmel av brev, 331 sider. Omsett av Tiril Broch Aakre

Portofino, Italia 1943: Den unge cellisten Elodie går av båten i ein liten landsby. Ho har falske identitetspapir og er redd for å bli tatt av den tyske soldaten som kontrollerer alle utanfrå. Når det er hennar tur kjem ein framand mann springande og seier at ho er kusina hans. Han redder dermed livet hennar. Den framande er landsbylegen Angelo. Boka vekslar deretter mellom Elodie og Angelo, som begge har vonde historier bak seg.


Historia kunne ha vore god, men eg synest forfattaren går i kjærleiks-klisse-fella. Kjærleiken er så oppslukande at alt anna kjem i bakgrunnen. Det er andre verdskrig, hemmelege oppdrag og eit levande Italia. Alt ligg til rette for god lesing. Vi får høyre om spennande motstandsarbeid og musikken ligg som eit vakkert bakteppe gjennom heile romanen. Litt for vakkert. Alt er rett og slett så sukkersøtt at det får motsett verknad. Eg fekk til slutt lyst til å spy av desse skildringane. Høyr berre:

 "Når hun lo, lød det som den vakreste musikk i ørene hans. Som om Gud hadde fanget sollyset og sluppet det løs i henne."

Eller denne: "Han pustet henne inn, hele kroppen hennes, som om hun var en del av ham. Hun var som luft, ild og vann, alt på en gang - alle elementer han trengte for å overleve i denne verden."

Og kanskje den aller verste: "Han kysset henne overalt. Brystenes to rosa bringebær."

Spy.

Eg legg ikkje skjul på at eg hadde høge forventingar til denne romanen, fordi eg likte så godt førre boka hennar, Hele livet på en dag. Eg blei dessverre skuffa. Svært skuffa. Eg synest historia er føreseieleg og språket så fullt av klisjear at boka til slutt blei ei pine å lese. Eg ser at første boka er omsett av ein annan, så kan det vere årsaken? Eg veit ikkje. Du får lese sjølv og sjå kva du meiner.

Andre som har blogga om boka er Tine.

Takk til Cappelen Damm.

ALEX

Pierre Lemaitre: ALEX, 380 sider. Oversatt av Kristina Revold

Det er jaggu ikke ofte jeg leser krim, men når jeg først slår til med denne sjangeren så er det til gjengjeld så heseblesende ødelegge-nattesøvnen-din og rive-ut-innvollene-dine - BRA - at jeg tar meg i å lure på hvorfor jeg ikke gir denne sjangeren flere sjanser. Så kommer jeg på hvorfor. At åja, jeg blir jo livredd for ingenting og må holde for både øyne og ører dersom det kommer reklame for "Åndenes makt" i pausen på TvNorge.

Hvordan skal jeg begynne å forklare hva boken handler om? Alex er en ung kvinne som blir kidnappet rett fra gaten i Paris. Sjansen for å bli funnet i live minsker for hver time, hvert minutt, som går. Politiet har ingen spor å gå etter, bortsett fra et vitne som så henne bli dratt inn i en hvit varebil. Politiet følger opp og begynner så smått å nøste opp i denne, skal det vise seg, innviklede knuten av et kjempenøste. Og funnene er alt annet enn vakre.

- Jeg skal se deg dø, din skitne hore. Og med det tar han et teatralsk skritt til siden, slik at hun kan se. Bak ham. Det ligger en elektrisk drill på gulvet. Ved siden av står det en trekasse. Kassen er ikke så stor. Den kan akkurat romme et menneske. 

Jeg har akkurat bladd om siste side i boken og måtte gugle den sporenstreks. Jeg ser at VG har gitt en 4-er, litt på grunn av "manglende originalitet". Jeg leser nesten aldri krim, så for meg er ikke handlingen verken forutsignar eller gjenkjennelig med andre bøker. Jeg ble fullstendig oppslukt - og utslitt! Tenk at det er denne typen litteratur folket leser mest av.  What!? Jeg er jo helt ødelagt innvendig av dette makabre, spennende torturredskapet av en bok! Min første tanke var at jeg ikke orker å skrive om boken enda, må fordøye det først. Men samtidig lengter jeg etter å fortelle om den. Jeg har allerede forsøkt å prakke den på mannen min (han leser sjelden bøker), som har sagt nei. Men jeg ser at boken har blitt sammenlignet med Stieg Larsson-trilogien, og tanken var ikke fremmed hos meg heller, så da blir han kanskje litt mer villig til å gi den en sjanse. Når boken har fått passelig omtale og en (mannlig, det må være en mannlig!) kollega kanskje har lest den og forteller om et års tid, da er han nok klar.

Alex klarer ikke la det være, men skriker så hun tror lungene hennes skal revne. Dyreforet var ikke til henne, det var til dem. Det er ikke han som skal drepe henne. 
Det er rottene.

Jeg tør ikke skrive mer, i frykt av å røpe noe. Men jeg kan si såpass at de første 150 sidene er makabre, foruroligende. Så går det over i en intens jakt etter gjerningspersonen, uten at det blir mindre urovekkende av den grunn. Historien tar flere uventede vendinger. Jeg synes slutten var tilfredsstillende. Virkelig. Den løfter et spørsmål om skyld eller rettferdighet. Men jeg orker ikke å forholde meg til etikk eller moral denne gangen. Fy flate, altså!

Anbefales.

Takk til Aschehoug.

Andre som har blogget om boka er Bokelskerinnen og Astrid Terese.

Will Grayson, Will Grayson

John Green og David Levithan: Will Grayson, Will Grayson, 7 timer og 54 minutt fra storytel.no


All sorts of yayness floods my brain. Love is such a drug.

To av mine favoritt-ungdomsbokforfattere har skrevet en bok sammen. Ja, jeg vet at jeg bare har lest to bøker av John Green og tre av David Levithan FORELØPIG, men de er helt fantastiske og nå har de altså slått seg sammen!.

What`s not to like?

John Green står blant annet bak den vidunderlige The Fault in Our Stars, eller Faen ta skjebnen, som den heter på norsk. David Levithan er (ja, du har nok fått det med deg nå) forfatteren av ubeskrivelig fine Hver dag. Og The Lover`s Dictionary.


Boka handler om to gutter som tilfeldigvis treffer på hverandre i en pornosjappe (hva de gjør der er en annen sak). De oppdager at begge heter Will Grayson og er 16 år. What are the odds? (Jeg merker at jeg blir helt opphengt i å snakke engelsk etter å ha hørt historien på engelsk). John Greens Will Grayson er som tenåringer flest; passe usikker, passe modig og forsøker så godt han kan å passe inn. Bestevennen hans, Tiny Cooper, er den rake motsetningen. Han er diger, homofil og har en sprudlende og inkluderende personlighet. Jeg vet ikke helt hvorfor, men i Tinys rolle så jeg for meg han som er too gay to function i filmen "Mean Girls". Alle andre forble av en eller annen grunn ansiktløse. Sånt som skjer. Tiny setter opp en musikal kalt "Tiny Dancer"(oppkalt etter er en av mine favorittsanger - jeg forbinder sangen sterkt med filmen "Almost Famous", som jeg har sett sånn ca 100 ganger), og boken ender på en så spektakulær måte at selv en Broadway-produksjon må se seg slått.

Some people have lives; some people have music.

David Letvithans Will Grayson er deprimert, homofil og lykkelig forelsket i Isac. Tror han. Hver dag består av å komme seg raskest mulig hjem fra skolen og benke seg fremfor datamaskinen for å chatte med ham. Etter ett år med nettdating skal de endelig møtes (Det er her pornosjappa kommer inn i bildet). Han treffer aldri Isac, men treffer som sagt sin navnebror. Og nå vil jeg ikke røpe mer av handlingen. Den er altfor god til det. Boken er fortalt i førsteperson og begge Will Grayson har annethver kapittel hver.

Caring doesn`t sometimes lead to misery. It always does.

Jeg er sjeleglad over selv å være ferdig med denne terroren av en periode, men jeg føler meg likevel som en tenåring igjen når jeg leser boka. Disse forfatterne innehar en formidabel evne til å forstå ungdommer. Problemene, tankene, følelsene. Oh, the agony! Det å være ung, forvirret og rett og slett fucked up. Men samtidig ikke.

Maybe there`s something you`re afraid to say, or someone you`re afraid to love, or somewhere you`re afraid to go. It`s gonna hurt. It`s gonna hurt because it matters. 

Anbefales sterkt og inderlig. Les den.


Andre som har blogget om boka: Ellikkens bokhylle og Bokhylla mi