En sang fra fortiden

Katherine Webb: En sang fra fortiden, 507 sider. Oversatt av Jan Chr. Næss

Dorset, 1937: For 14 år gamle Mitzy Hatcher går dagene stort sett ut på å gjøre husarbeid og sanke urter for den tyranniske moren. Hun må holde seg utendørs i timevis og vandre langs havet hver gang moren har besøk av de hyppige "beilerne" sine, noe som ikke er rent sjelden. Når kunstneren Charles Aubrey flytter inn i nabohuset med elskerinnen og døtrene sine, åpnes en helt ny verden for Mitzy. Den hittil ukjente følelsen av å bli sett og satt pris på av voksne er vanskelig å håndtere, og når Charles ber om å få male henne går Mitzys beundring over til et altoppslukende begjær som truer med å ødelegge idyllen.

Over 60 år senere har kunstner og gallerieier Zach brukt store deler av livet sitt til å fordype seg i den kjente kunstneren Charles Aubreys verker. Maleriene hans har en forheksende effekt, og i håp om endelig å fullføre boken om den mystiske berømtheten, lokkes Zach ut på landsbygda for å finne ut hva som egentlig skjedde mellom Mitzy og Aubrey.

Jeg synes Webbs romaner blir bedre og bedre. Hun fletter fortids- og nåtidshistoriene mer elegant inn i hverandre og språket virker mer flytende enn tidligere. Selve handlingen er også mer kløktig, og beveger seg mer mot det mørke, dype. Det er uheldige skjebner og uhyggelige hendelser, på grensen til det mer makabre. Litt klisjé må vi regne med, og dersom jeg skal sette fingeren på noe så kunne nok boken vært noe kortet ned. Det gikk litt trått i begynnelsen, og det er ikke før de siste to hundre sidene det blir virkelig spennende. Men det er en god bok likefullt.

Anbefales.