Det var stille, det snødde

Mariann Aaland: Det var stille, det snødde, 187 sider

Det var stille, det snødde da den unge hovedpersonen finner faren sin død. Hengt i en skjøteledning like innenfor vinduet.

Det var sånn faren min så ut når han skulle være fin, det var sånn han lukta når han gnei det nybarberte kinnet sitt inntil mitt og sa han var glad i meg, og stolt av meg, og at vi var like. Vi er så like vi to, sa han. 

Hun drar hjem til et hus snart fylt av slektninger. Kjæresten hennes kommer dagen etter, til tross for at de ikke har vært sammen så lenge. Hans første møte med familien hennes er midt i sorgen. Rollene fordeles. Tantene tar hånd om det praktiske og fyller fryseren med gryteretter, moren gråter og røyker om hverandre. Mormoren blir klippen. Farfaren og farmoren, farens foreldre, kommer utenbys fra og blir dermed stående utenfor fellesskapet.

Denne romanen stiller ikke de klassiske spørsmålene; Hvorfor gjorde han det? Hva kunne vært gjort annerledes? Historien kretser rundt alt som skjer rundt. Det trivielle og daglige som skal ordnes rundt en begravelse, livet som går videre på alle andre måter.

Hvordan forholder en seg til mennesker i sorg?

Hva er den riktige måten å sørge på?

Siden hun ikke gråter naturlig, føler hun at hun sørger på feil måte. Hun er datteren og dermed "to streker under tragedien. Den det er aller mest synd på", men greier ikke å presse fram tårene, til forskjell for moren, som stadig bryter ut i gråt, og venninnene som gråter i begravelsen. Hun forsøker å fylle rollen på riktig måte, både praktisk og følelsesmessig. Hun er sterkt til stede i alt som foregår, opplever sorgen som smertefull, men har likevel et observant blikk på omgivelsene.

Det var stille, det snødde er en usedvanlig sterk debutbok. Språket er godt, enkelt.

Anbefales varmt.

Andre som har blogget om boka er Beathe, Tine og Siljeblomst.