En dag

David Nicholls: En dag, 445 sider

Tjue år. To mennesker. En dag. Dette er historien om Emma og Dexter. De møter hverandre 15.juli 1988. Det er natten etter eksamensfesten, de er ferdige som studenter og har hele livet fremfor seg. Et rørende og turbulent vennskap begynner.

Det er sjelden jeg leser "feel good"-bøker som er skrevet av menn, og jeg merker at jeg liker det. Ikke at det utgjør noen forskjell om det skrevet av en kvinne eller en mann, men det føles godt å få servert en kjærlighetshistorie fra en mann. Fordi jeg er mest vant til å få høre det fra kvinner. Det er en nøktern, presis, humoristisk og vakker fortelling. I begynnelsen føltes boka veldig tykk, fordi den er lang - men de kvikke replikkene, de treffende beskrivelsene og referansene til 80-, 90- og 2000-tallet er gode, og til tider hysterisk morsomme. Jeg har vært i London er del ganger og koste meg ekstra når jeg kjente igjen steder Emma og Dexter var innom.

Boka er bygget opp i kapitler, og hvert kapittel innleder med dato og årstall - noe som gir en ekstra piff. Det er ikke bare en fortelling om Emma og Dexter, men også en nostalgisk rundreise fra de siste tre tiårene. Nicholls skildrer sarkastisk og syrlig, og jeg lo flere ganger av de tørre, men svært treffende kommentarene av for eksempel at tv-programmet largin it skrives med små bokstaver fordi "det var på den tiden det var moteriktig med små bokstaver", eller at "på den restauranten er de litt fancy og putter ruccola oppå pizzaen".

Det er en lettlest bok, full av humor og underholdning - typisk ferielektyre, men jeg må innrømme at handlingen tar en vending på slutten som gjorde at jeg bestemte meg for at boken med ett ble hakket bedre. Den hopper tilbake i tid og tar oss med på utvalgte episoder, avgjørende for å knytte livslange vennskap. På slutten er det bare å finne frem kleenexen. David Nicholls, du er jo sentimental!

God bok.

Under de dype skyggene av løvtunge trær

Kari F. Brænne: Under de dype skyggene av løvtunge trær, 302 sider

Det er ei lita stund sidan eg blei ferdig med boka, men eg er sensor og sit med rettebunkar oppetter øyrene. Dårleg tid, med andre ord. Men no må eg skrible ned ein omtale før eg gløymer for mykje (noko eg har ein stygg tendens til). Kjensla, sitringa, spenninga har eg derimot ikkje gløymt. Fy flate for ei bok! Denne boka har eg lenge sikla etter å lese, og var aldri så lite misunneleg da eg såg eine bloggaren etter den andre fekk leseeksemplar. Heldigvis har vi bibliotek. Eg trykte lån, og lån blei det. Eg blei ikkje skuffa. Boka var alt bloggarane lova, alt eg trudde og meir. Det er rett og slett 302 sider med spenning. Og ikkje av det fartsfylte slaget. Dei siste 100 sidene var eg så oppslukt at eg nesten ikkje ensa kor eg var (eg er ikkje sikker, men har ein mistanke om at eg oppheldt meg i ei mellomlanding på Gardermoen).

Under de dype skyggene av løvtunge trær er ei dramatisk forteljing om ei bannlyst familie, og opnar med ei skildring frå ein sommardag på familiehytta. Wilhelm blir oppringt av mor si, Evelyn, som har eit sterkt ønske om å få besøk av han på 85-årsdagen sin. Wilhelm bur i USA og har ikkje vore heime i Noreg på over 30 år. Han har heller ikkje tenkt seg heim med det første. Mora seier at det er noko ho aldri har fortalt han. Ho vil ikkje seie det over telefonen, så Wilhelm ser seg nøydd til å reise attende. Parallelt med dette blir vi kjend med skodespelaren Robert og sonen Lukas, som dreg på utflukt til same hytta. Kva er det Wilhelm si mor har holdt skjult i alle desse åra? Og kvifor har Robert nøkkel til deira hytte?

Det er utan tvil ei spennande bok, nesten litt for spennande. Vi får servert løyndommar etter løyndommar rett i fanget, men klimaksen er likevel beheldt til slutten - og for ein slutt. Eg heldt på å gå av skaftet av grøssing, og angra nesten på at eg leste boka, så grusomt uuthaldeleg var det. Likevel er det ikkje krim. Boka handlar om menneskelege relasjonar (som eg jo er blodfan av), familieband, arv og miljø. Eg kunne ha sagt så mykje om boka, alt eg likte med ho, men dette er ei slik historie ein ikkje kan røpe så mykje av. Boka er dramatisk og trist, men ho har også sine lyspunkt.

Anbefalas verkeleg. God bok!

Ps. Når eg først har dykk her, så har eg sett at enkelte har problem med å kommentere. Dette slit også eg med, og skjønar ikkje heilt kva som er gale. Eg greier å kommentere hos nokre bloggarar, men ikkje andre. Snodig. Vel vel, attende til sensureringa..

Grisehjerter

Ingeborg Arvola: Grisehjerter, 391 sider

Siden Konrad har spilt familien fra gård og grunn, det være seg hipp leilighet og to biler i Oslo, ser kona Kine seg nødt til å flytte hjem til foreldrenes gård i Takelvdal. Hun ber Konrad ryke og reise, men han vil ikke forlate sitt livs store kjærlighet. Han elsker Kine og følger ydmykt med på flyttelasset, klar for måneder med taus utfrysing fra konas side. Slik går det til at Kine, Konrad og seks år gamle Iver Kufall innlosjeres sammen med bestemor, bestefar og sengeliggende oldefar Kufall på familiegården lagt oppi nord. Dette i seg selv er underholdende nok, men Takelvdal har mye mer å by på.

Kines gamle barndomsvenninne har nettopp blitt forlatt til fordel for en mye yngre modell. Hun har to vakre tenåringsdøtre, Alexis og Krystle. Alexis er med i Top Model Norge, og Krystle sliter med spiseforstyrrelser og har fått seg vaskejobb ved skjønnhesklinikken Northern Beauties. Det er Kines ekskjæreste som har startet opp klinikken, og den går som det suser. Han har alt. Kundene får justert nese, hake og fjernet fett og valker. Kjendiser som Carrie Grant, Stella og Stephanie Elba. Når han får vite at Kine har flyttet hjem innser han at det er henne han mangler.

Denne romanen er absolutt ikke som forventet. Leppestiftene på omslaget og teksten på baksiden fikk meg til å tro at det var en klissete ungdomsroman om gutter og forelskelse. Ikke at det var negativt, men jeg ble likevel positivt overrasket når innholdet viste seg å være litt mer "voksent". Jeg skjønner omslaget bedre nå når jeg er ferdig med boka, men jeg synes likevel ikke det reflekterer innholdet på en god måte. Grisehjerter handler om så mye at omslaget rett og slett ikke yter boka rettferdighet.

Det er en veldig morsom bok. Arvola bruker ironi og humor uten at det overskygger de mer alvorlige temaene. Hun skriver enkelt, men dypt og skildringene fikk meg til å se det levende for meg. Hestejenta Eline, Alexis og Krystle, smådesperate Merethe, nervøse Iver som er redd for det meste, Kine som fryser ut Konrad, Konrad som steller oldefaren og prøver å rette opp feilene sine - Enid som lengter etter oppmerksomhet fra Bjarne, og ender opp med å dele seng med en elgkalv, kjendisene ved skjønnhetsklinikken, arrogante Junior Innerst. En roman proppfull av handling, næring og kunnskap.

Jeg likte boka veldig godt!

Grisehjerter er ukens bok i Bokbloggturneen. Gina åpnet herligheten i går, i dag er det min tur, og i morgen fortsetter Askeladden.

21/52 "Eg står her og skal slå opp med ei jente"

Eg tenkjer slik at denne utfordringa ikkje berre er for å få meg til å lese fleire noveller, men også for å få dykk til å lese fleire noveller - og da er det lov til å tipse om noveller (sjølv om dei er lesne for leenge sidan). Dette er altså ikkje ei nyoppdaga novelle, men ei eg har lese om og om att. Eg hugsar at vi las ho på skulen, og fekk ein medelev til å lese ho høgt i pausa etterpå. Denne medeleven har ei mjuk, behageleg stemme og blei difor ofte bedt om å lese høgt frå boka (ja, Sunniva, eg snakkar om deg).

Rune Belsvik: "Eg står her og skal slå opp med ei jente"

Det er ei kort novelle. Det er ein gut, Svein, som står og ventar på jenta si, Lise. Han har tenkt å slå opp med ho, har gått lei. Tankane vandrar, og vi får høyre om tida dei har hatt saman. Alt ved Lise irriterar han. Måten ho går på, dei trange buksene hennar, at ho kyssa så hardt den første gongen. Ho er som ei kjetting kring foten hans. Han hugsar kor nervøs han var saman med henne, kor lyst han hadde til å halde ho inntil seg. Desse episodane får han etterkvart til å mjukne opp, og når han ser ho kome gåande mot ho blir han med eitt usikker. Ho ser så forsvarslaus ut. Skal han verkeleg slå opp med henne? Ho som er mjuk som softis og som framleis har merker etter at faren slo ho. Han kjenner ho så godt, veit kva ho har i lommene og kva ho kjem til å seie. Han kjenner seg merkeleg. Redd.

Når ho nærmar seg, ser han at ho ser kald ut. Fjern. Nye øyredobbar har ho også. Han får ei ekkel kjensle. Med eitt snur situasjonen om og Lise slår opp med Svein. Seier at han må ha skjønt det. At dei to ikkje kom til å vare. Attende står Svein og kjenner seg kald. Aleine.

Eg synest denne novella er utruleg bra. Språket er enkelt, munnleg og treffande. Handlinga er kort og kompakt. Dei små hinta avslørar Svein, som går frå å vere sjølvsikker til usikker på veldig kort tid. Det er svært lett å skjøne temaet. Det er ein kunst å seie mykje på kort tid, og det greier Belsvik finfint. Han tek i bruk fleire verkemiddel, lar klede og miljø spele stor rolle. Han skildrer eit velkjent scenario, og får nok kvar og ein av lesarane til å kjenne seg att. Sjølvopplevd eller ei, så har ein nok i alle fall følt på kjenslene. Ein eller annan gong.

Ei god novelle. Anbefalast. Skikkeleg. Hardt.

20/52 "Novelle"

Da er vi inne i veke 20, og denne gongen har eg valt ei novelle av sjølvaste Dag Solstad. Kvifor han er sjølvaste, treng ikkje diskuterast. Eg har faktisk enno til gode å lese ein roman av han. Men det kjem. Det kjem. Alt til si tid.

Dag Solstad: "Novelle"

Ein namnlaus mann tek kveldsstellet før han legg seg. Neste dag er han død. Han blir vaska og gravlagd. Leilegheita blir vaska og klargjort. Ein ny mann flyttar inn.

Det er ei svært kort novelle. Så kort at eg blei frista til å skrive ho her, men eg valde å la vere. De skal trass alt få lyst til å lese ho sjølv, leite etter ho, kanskje ta ein tur til biblioteket og plukke med fleire bøker. Solstad er kjend for å ikkje ville gi kaffikjelen venger. Han vil seie det som det er og slutte å pakke inn i fløyel og silke. I denne novella gjer han nettopp det. Den korte, presise omtalen blir eit kraftig verkemiddel i seg sjølv. Eit kort minneord om noko som var. Han skildrar ikkje tankar eller kjensler, men held seg til handlingar, gjeremål. Det blir så kaldt og upersonleg at det kallar fram kanskje enda sterkare kjensler enn om det hadde blitt sukra. Medkjensla vår blir trigga. I slike situasjonar er fine ord det einaste vi kan. Det nærmaste, trygge. Vi vil seie det og vi vil høyre det. Det gir trøyst.

Mannen er namnlaus, drikk kaffi, skyller ut kaffien, vaskar koppen, slukker lyset, legg seg, vaknar ikkje neste morgon. Leilegheita blir vaska og rydda. Alle spor blir sletta. Han er gjort om til ord i ein protokoll. Ein ny mann flyttar inn, drikk kaffi, skyller ut kaffien, vaskar koppen, slukker lyset.

Novella har heller ikkje namn, noko som uttrykkjer det nakne, enkle. Vi har ikkje noko namn å knytte oss til, ingen å bli kjend med. Alt er forgjengeleg. Denne historia opnar for eksistensiell tenking. Kva er vi i alt dette? Mennesket sine handlingar, mekaniske rutiner og sterile omgjevnader. Dag etter dag skjer det same. Ein dag er det slutt, ein annan tek over. Eg tenkjer også på at Solstad forsøker å få fram det kjenslemessige i dei likegyldige skildringane. At ein kan oppnå det same utan å rosemale. Brutalt, men ærleg.

Novella er teken frå samlinga Svingstol, 1967. Eg synest ho er knallgod. Ho gir meg assosiasjonar til Kristopher Scahu sin essayistiske På vegne av venner og Bernt Jakob Oksnes sin artikkel Den usynlige.

Alle tre anbefalast sjølvsagt på det varmaste.

Luremus

Elin Rise: Luremus, 264 sider

Luremus er debutboka til 26 år gamle Elin Rise. Boka tek for seg Siw Anette, kalt Siwa, ei vimsete gladjente som har bestemt seg for å finne draumemannen før ho fyller 26. Det er få månader til, så ho må kjappe seg. Dermed begynner ein intens jakt, fylt av dating og one-night-stands (det vil seie, med trusa på. Ho er trass alt ei luremus). Siwa greier som oftast å finne manglar ved gutane ho deitar, anten er dei for lave, eller så kyssar dei feil. Det er altså ikkje enkelt å finne den rette, og ho vekslar stadig mellom fullkommen lukke og ønsket om å sperre seg inne på livstid. Sistnemnde kjem påfallande ofte søndagsmorgon. Eller laurdag, om ho er ekstra sosial.

Eg vil seie at boka er akkurat det ho gir seg ut for å vere. Rise puttar seg sjølv i kategorien chick lit, altså underhaldande litteratur for og om unge jenter (er det ikkje noko i den dur?). Siwa greier på merkeleg vis å havne i underlege og pinlege situasjonar, ikkje ulikt Bridget Jones og jentene frå Sex og singelliv - og eg humra meg gjennom boka. Skratta til tider. Det var grei og morosam underhaldning. Eg blei nyfiken på kor grensa mellom fakta og fiksjon går. Forfattaren verkar nemleg svært lik hovudpersonen. Er Elin Rise ei luremus? Ikkje at det spelar noko rolle, men det er jo lov til å vere nysgjerrig.

Eg trur boka er midt i blinken for jenter som likar ei morosam historie, som sjølv har deita, dei som er godt gifte og dei som likar å lese om andre jenter (ser de korleis eg fint unngjekk å gå i "denne boka passar for dei mellom 20 og 30 år-fella?") Likar du Bridget Jones, Maryan Keyes, Sex og singelliv, så likar du heilt sikkert Luremus. Det gjorde eg. Og eg er verken 20 år eller singel. Slutten hadde eg derimot greidd meg fint utan. Det blei litt for banalt. Det må vel vere fordi eg nærmar meg 31 det da?

Luremus er denne vekas bok i Bokbloggturneen. I går blogga Gina, i dag er det eg, og i morgon fortsetter Fredrikke. Trykk deg inn på linkane dersom du vil lese kva dei synest om boka. Forfattaren har også ein blogg, og her kan du lese boka si reise frå tanke til produkt. Det som kanskje er mest spennande, er den offentlege "krangelen" til litteraturkritikar Cathrine Krøger og Cappelen Damm-forleggar Anders Heger. Ei mykje omdiskutert bok, dette her.

Fornøyeleg lesing, både boka og debatten. Men eg anbefalar å lese boka først. Så kan du sjølv avgjere om det til dømes er mjukporno, eller puppar på omslaget.

Hvite hester

Alice Hoffman: Hvite hester, 255 sider

Alle Hoffman-fans der ute: Ja, eg er heilt forelska. Trollbunden. Frelst. At det går an å skrive så bra.

Det er magisk lesing. Eg veit ikkje eingong kor eg skal begynne når eg skal fortelje kva boka handlar om. Ho handlar om alt. Men eg greier ikkje å komprimere det ned til eit lite samandrag. Det er liksom ikkje noko spesielt som skjer. Likevel skjer det så mykje.

Det er minstesøstera Theresa og storebroren Silver. Mora Dina. Faren King Connor, som dreg sin kos. Broren Reuben følgjer etter. Det er varme dagar, støv som virvlar. Begjær, kjensler, løyndommar. Fleire varme dagar. Mytiske menn på kvite hestar, kvardagen ein må gjennom. Lange netter. Kvinner som ventar. Val som må takas.

Janei, de andre lyt berre lese det sjølv. Det er fantastisk. Tru meg. Hjartet mitt sitrar lykkeleg over tanken på alle ulesne Hoffan-bøkene som ventar meg.