Unnskyld

Ida Hegazi Høyer: Unnskyld, 246 sider

Jeg vet ikke lenger hvilken innside du nærer av, hvilken åre du sklir gjennom, eller når du er fremme. Men jeg vet, og jeg vil at du skal vite, når du kommer til hjertet, så dør jeg.

En ung jente treffer en ung gutt, og de finner tonen umiddelbart. De blir uadskillelige og orker ikke leve uten hverandre. Akkurat sånn en altoppslukende kjærlighet skal være. Bør være. De vil vite alt om den andre, komme under huden på hverandre. Oppleve verden sammen.

Vi dro til Paris. Vi dro til Ikea. Overalt hvor vi var, fant vi frem til det fine. 

Hun gir, han tar.

Nå finnes det ikke noe deg og meg lenger, sa du, og jeg var helt sikker på at jeg skjønte hva du mente. 

Den nye tilværelsen er spennende. De er lekne, og han utfordrer henne til å gjøre det som før var utenkelig. Egne grenser skal testes. Hun blir bedre kjent med seg selv, men han er fremdeles lukket. Litt etter litt går det opp for henne at grensene har blitt flyttet. Små drypp forteller henne at ikke alt er som det burde. Men vil hun egentlig vite? Det er ikke lenger snakk om å utfordre hverandre. Det er snakk om å overleve. Å komme seg forbi, videre.

Kanskje var det ikke en dag eller en hendelse, men alt har en start, hvor langsom og utydelig den enn kan være, og jeg tror det begynte med hunden.

Unnskyld er Høyers tredje roman, men min første. Det er en nydelig, men grusom fortelling. Språket er fint. Så lett, men tungt og fullt av intelligente språklige bilder.  Hun greier å vekke til livs følelser jeg ikke ante jeg hadde. Hun maner frem en mørk stemning, en hjelpeløshet i meg, og jeg vet ikke om det er livsbejaende eller livsfornektende. Jeg ble rett og slett vettskremt av denne psykiske terroren av en historie.

De første 200 sidene har en sår nerve, en underliggende uro i seg. Du skjønner at det har hendt noe, men du vet ikke hva og du leser videre. Så begynner det. Du får vite hva han har opplevd, og det er så skrekkelig at jeg har ikke ord. Jeg kan med sikkerhet si at om jeg hadde sett dette komme, hadde jeg ikke lest boken. Men det var for sent å legge den fra seg. Jeg måtte lese videre, pine meg gjennom dette utenkelige, forferdelige. Klumpen i magen er fremdeles til stede.

Anbefaler jeg boken? Jeg kan ikke si annet enn JA. En sånn bok burde leses. Fordøyes. Hylles. Men sørg for at du er sterk nok.

Takk til Tiden forlag for leseeksemplar og for min mest intense leseopplevelse på lenge.

Ellikken og Tine har også omtalt boken.

Innsirkling 3

Carl Frode Tiller: Innsirkling 3, 475 sider

Soga er komplett!

Eg var så heldig å få høyre Tiller i samtale med Fredrik Wandrup i forbindelse med Oslo Bokfestival tidlegare denne månaden. Der peika mellom anna Wandrup på dette med at Innsirkling har vist seg å bli ei slags soge, der forskjellige delar av Noregs befolkning er representert. Tiller verka litt forlegen over at romanserien blei omtala med så store ord, men innrømte sjølv å ha sett det i slutten av bok to, og i byrjinga av bok tre. Han seier sjølv at han har latt seg inspirere av heimstaden, men at det nok meir eller mindre handlar om heile Noreg. Dette har eg fundert mykje over, og ser det mykje klarare sjølv i bok tre. Alle dei forskjellige mennesketypane, personlegdomane og bakgrunnane som er representert. Du får servert alt fra den hardbarka og rutinerte arbeidaren til ei meir frisinna New Age-diva.

No har eg altså gått ut frå at du som les dette sjølvsagt er kjend med Tiller frå før. Er du ikkje det må du sjå til å bli det pronto. Her kan du i alle høve oppdatere deg litt om bok 1 og 2. Dette er altså siste og endelege boka om denne mystiske David, som har gløymt kven han er. Han har fått tilsendt og lese alle breva frå dei som kjende han att, og det skal vise seg at han slett ikkje har gløymt noko. Dette visste vi allereie i bok to, men kva som eigentleg ligg bak denne avisannonsen var heilt nytt. I alle fall såg ikkje eg det kome. Eg skal ikkje røpe noko, i fall du er ny, kjære lesar.

Inkje mindre enn eit psykologisk meisterverk

Enda eg veit kor god han er til å skildre menneskesinnet, lar eg meg gong på gong forbløffe over denne inngåande evna til å setje seg inn i menneskepsyken. Dette er òg noko av det eg likar best med bøkene hans; Måten karakterane hans analyserer dei rundt seg, kva dei gjer og kvifor dei gjer det, verknaden dei håper å få hos andre og verknaden det får hos dei andre. Eg kjenner meg så grueleg att i mykje av dei, både hos tolkaren og aktøren - om ein kan kalle dei det. Like mykje kjenner eg meg ikkje att i, det er viktig å få med. Det blir til tider eit mas å lese korleis alt blir vridd til noko negativt. Særleg gjeld dette hovudpersonen sjølv, David. Eg kjende meg aldri så lite skuffa over han. Han er ein plaga person, klart prega av barndommen (igjen, utan å røpe noko meir), full av aggresjon og dårleg sjølvbilete. Dette gjer at han avviser fleire som vil han godt. Han tyr òg til absurde metodar for å hevde seg hos ulike personar, noko som avslører at han har humor oppi all denne galskapen.

Eg ser ned samtidig som eg løftar ei hand og let som eg pirkar vekk eitt eller anna på skjorta, prøver å skjule ansiktet så dei ikkje skal sjå kor sint eg er i ferd med å bli, gjer det heilt spontant, for dette er fan ikkje til å tru, ikkje nok med at kjerringa har vorte sprut galen, men ho oppfører seg til og med som om eg ikkje bur her i det heile tatt, snakkar og oppfører seg jo som om eg ikkje har nokon som helst med korleis det ser ut i mitt eige hus. 

Etter å ha sirkla inn David i form av åtte tidlegare brevskrivarar, gjorde vi oss opp eit bilete av kven han er. Det er likevel ikkje til å kome frå at han nok ikkje svara til forventingane. Dette viser at kven vi er og korleis vi ser oss sjølve ikkje alltid samsvarer med det synet andre har av oss. Sjølv er han heller ikkje heilt einig i portrettet desse brevskrivarane har teikna av han, og han ler det meir eller mindre vekk. Vi sit heller ikkje att med ei kjensle av å ha fått svar på alle dei spørsmåla vi har laga oss i løpet av dei to føregåande bøkene. Slik sett kan slutten verke skuffande. Men, og dette er viktig: Greier du å la vere å henge deg opp i David, og i staden legge vekt på dei omfattande og komplekse mellommenneskelege relasjonane så vil du kunne nyte ei eventyrleg, men realistisk soge frå vår tid.

Anbefalast, Go Tiller!

Takk til Bok og Media, som gjekk med på å ta attende tråden eg kjøpte for fleire månadar sidan (som om eg kom til å hekle det golvteppet, haha!) og lot meg byte til meg denne boka. Og nei, eg veit ikkje korleis eg får til ein sånn ò. 

Lyden av asfalt

Yngve Kveine: Lyden av asfalt, 319 sider

Jeg skal være helt ærlig. Verken omslaget eller tittelen appellerte til meg. I det hele tatt. Den lå i postkassa, jeg dømte den nord og ned bare ved å kaste et blikk på den. Jeg gadd ikke engang ta meg bryet å lese på baksiden. Men det var før Ellikkens omtale. Jeg har ingen tilknytning til Groruddalen, er ikke oppvokst i Oslo og nærer ingen spesielle følelser for Jokke & Valentinerne. Men Ellikkens drivende gode ord overbeviste meg om at denne boka må leses. Så jeg snuste litt på den. Leste på baksiden av omslaget og ble enda mer interessert. Så leste jeg. Og angrer ikke, for jeg likte boka kjempegodt!

Selv sier forfatteren at Lyden av asfalt er en usminka oppvekstroman fra Oslo øst. Vi blir kjent med en kompisgjeng, og følger dem fra de er i barneskolealder til voksne menn. Hvorfor jeg likte boka er litt vanskelig å svare på. Den typisk norske tittelen, det knalltøffe språket som uten tvil skjuler en mannlig forfatter, alle kallenavnene, spyingen.. Jeg er ikke noe videre glad i denne typen litteratur. Og når jeg sier denne typen litteratur så vet jeg ikke helt hva jeg mener engang. Men det må sies, min type eller ei, dette funker som bare det. Jeg likte det jeg leste, jeg koste meg med boka og hadde ingen problemer med å komme raskt inn i handlingen igjen etter et opphold.

Hovedpersonen i boka sliter med å passe inn. Han forteller om en komplisert ungdomstid og dystre opplevelser. Når kompisene blir introdusert for musikken til Jokke & Valentinerne, som fungerer som en musikalsk kulisse gjennom hele romanen, opplever de en åpenbaring. Oppturer eller nedturer, gutta vender seg til Jokke og finner endelig noen som setter ord på meningsløsheten de alle kjenner så godt til. Selv om fotfestet fremdeles er passe ustabilt så gir ting litt mer mening når de kan finne trøst i tekstene hans. Romanen tegner et portrett av Oslo, men storby eller ei, de fleste har opplevd å være del av et fellesskap lik hovedpersonens gjeng hvor alle mer eller mindre har en rolle og utfyller hverandre på det viset bare en kompisgjeng kan.

God bok. Anbefales.

Takk til Tigerforlaget for leseeksemplar.

Vindauga i matsalen vender mot fjorden

Mette Karlsvik: Vindauga i matsalen vender mot fjorden, 114 sider

Til dei som lurer: Ja, eg er heilt forelska i dette omslaget, men det var ikkje derfor eg plukka ho med frå biblioteket.  Denne boka har eg hatt lyst til å lese heilt sidan eg var medsensor i ei sæemneframsyning kor ein elev hadde om denne (og to andre bøker som eg jaggu har gløymt kva var. Eg synest å hugse å ha lese dei to andre og derfor merka meg kun denne eine).

Skaren blei tjukkare. Eller var det eg som blei tynnare?

Vindauga i matsalen vender mot fjorden og utsikta er frå sjukehuset. Hovudpersonen er innlagd med eteforstyrring og handlinga foregår stort sett rundt matbordet. Ho går i samtaleterapi for å lære seg å takle overgangen frå born til vaksen, og å ta eitt skritt om gangen. Ho er redd for mat, redd for å vekse og redd for livet. No skal ho få hjelp slik at ho ikkje er redd for å leve.

Eg joggar. Skogen er ein svart snigel. Houdvegen kjører over han. Frå såret piplar gatelyspuss. Lysdråpane treffer asfalten og sprett opp mot meg. Joggebuksa er klam mot leggen. Sveitten renn i grøftene mine, i søkka over kragebeinet. 

Vindauga i matsalen vender mot fjorden er ei fin lita bok. Ei blanding av korte tekstar, reknestykke og lyrikk. Språket er utforskande og vakkert.  Karlsvik fekk Tarjej Vesaas` debutantpris for denne, velfortent.

God bok. Anbefalast.

Furuset

Linn Strømsborg: Furuset, 219 sider

Aller først: Hei, jeg finnes! Bloggen har så absolutt kommet i siste rekke denne sommeren. Det er mye som har skjedd, av både ventede og uventede hendelser. Jeg har ikke fått lest så mye som jeg ønsker, og fått blogget enda mindre. Jeg kjenner at jeg er i ferd med å utvikle negative tendenser om jeg ikke snart får tid til å lese mer, så det blir forhåpentligvis en bedring på dette områet.

Nok om det. Jeg fikk heldigvis tid til å lese denne boka. Furuset handler om 24 år gamle Eva, som er oppvokst nettopp der. Hele ungdomsperioden lengter Eva etter å komme seg bort fra Furuset, men når hun er ferdig utdannet statsviter og skal flytte ut av kollektivet flytter hun i stedet hjem til far og mor. Til Furuset. Stedet som holdt henne tilbake, har igjen huket tak i henne. Hun gjenforenes med den gamle vennegjengen og får jobb i den lokale videosjappa. Hun har rett og slett havnet flere sesonger tilbake i livet. Voksenlivet hun så lenge har drømt om, lar vente på seg. Hun går inn i en slags dvale, et "på stedet hvil" og finner nok en trygghet i de kjente rammene fra barndommen. Men når de samme rammene rundt henne begynner å briste, forstår hun at det er på tide å komme seg videre. Det svenske bandet Kent gir et fint bakteppe gjennom hele romanen.

Kanskje synger du egentlig om å være femten år, den følelsen man aldri kommer til å forstå fullt og helt  igjen, men som alltid er her. Som et ekko av den tida der vi følte at vi vokste ut av byen vi bodde i, stedet vi måtte se på hver eneste dag, menneskene vi måtte forholde oss til, alt vi måtte gjøre.

Jeg likte boka bedre og bedre. Det er en fin og troverdig fortelling. Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i denne romanen. Jeg kjente meg såvisst igjen.

Anbefales.

Takk til Flamme Forlag for leseeksemplar.

Det ingen har fortalt deg

Bergljot K. Nordal: Det ingen har fortalt deg, 170 sider

Forfattaren av Magda har kome med ei ny bok. To faktisk. Eg har ikkje fått med at Nordal gav ut romanen Ruts bok i 2012, men er glad eg oppdaga det (takk Rose-Marie).

Forfattaren Karoline dagdrøymer om å bli skada eller miste mann og born i ei bilulykke, slik at ho kan konsentrere seg fullt ut om skrivinga.

Ingen store skadar, men nok til å sette meg ut ei stund. Utan tanke på dei rundt meg, eller på alt eg skulle ha gjort. 

Dette illustrerer kor oppgitt ho er og kor sterkt alt rundt ho distraherer ho frå det ho eigentleg ønsker å gjere. Skrive. Har ho tid til å skrive, forstyrrer tankane henne. Alt ho burde gjere i staden. Vaske klede, lage middag, vere saman med borna.

Eg lengtar etter døden, midt i ein haug av wienerbrød. 
For ei skam. 

Ein dag treffer ho Pia, ei barndomsvenninne ho ikkje har sett på fleire år. Når Pia inviterer ho til å kome og bu hos seg i København, augar Karoline ein sjanse til å å skrive i fred og ikkje minst å få kjenne på denne fridommen ho lengtar så sterkt etter.

Nordal skriv godt. Det ingen har fortalt deg er ei ærleg bok. Å kjenne seg invadert av familien når alt ein ønsker er å vere i fred og skrive. Hovudpersonen kjenner på kjensler dei fleste har hatt. Dog dei fleste drøymer nok ikkje om å miste dei rundt seg for å kunne skrive. Spørsmålet er om ei såkalla frigjering vil hemme skrivinga snarare enn å fremje.

Anbefalast.

Takk til Tiden Forlag for leseeksemplar.

Det var stille, det snødde

Mariann Aaland: Det var stille, det snødde, 187 sider

Det var stille, det snødde da den unge hovedpersonen finner faren sin død. Hengt i en skjøteledning like innenfor vinduet.

Det var sånn faren min så ut når han skulle være fin, det var sånn han lukta når han gnei det nybarberte kinnet sitt inntil mitt og sa han var glad i meg, og stolt av meg, og at vi var like. Vi er så like vi to, sa han. 

Hun drar hjem til et hus snart fylt av slektninger. Kjæresten hennes kommer dagen etter, til tross for at de ikke har vært sammen så lenge. Hans første møte med familien hennes er midt i sorgen. Rollene fordeles. Tantene tar hånd om det praktiske og fyller fryseren med gryteretter, moren gråter og røyker om hverandre. Mormoren blir klippen. Farfaren og farmoren, farens foreldre, kommer utenbys fra og blir dermed stående utenfor fellesskapet.

Denne romanen stiller ikke de klassiske spørsmålene; Hvorfor gjorde han det? Hva kunne vært gjort annerledes? Historien kretser rundt alt som skjer rundt. Det trivielle og daglige som skal ordnes rundt en begravelse, livet som går videre på alle andre måter.

Hvordan forholder en seg til mennesker i sorg?

Hva er den riktige måten å sørge på?

Siden hun ikke gråter naturlig, føler hun at hun sørger på feil måte. Hun er datteren og dermed "to streker under tragedien. Den det er aller mest synd på", men greier ikke å presse fram tårene, til forskjell for moren, som stadig bryter ut i gråt, og venninnene som gråter i begravelsen. Hun forsøker å fylle rollen på riktig måte, både praktisk og følelsesmessig. Hun er sterkt til stede i alt som foregår, opplever sorgen som smertefull, men har likevel et observant blikk på omgivelsene.

Det var stille, det snødde er en usedvanlig sterk debutbok. Språket er godt, enkelt.

Anbefales varmt.

Andre som har blogget om boka er Beathe, Tine og Siljeblomst.