Et eget rom

Lotta Elstad: Et eget rom, 201 sider

Den pensjonerte professoren Anna Louisa Germaine Millisdotter våkner for alvor da en av hennes tidligere studenter, Katarina Ulv, har en kronikk i en av landets største aviser. Kronikken får Anna Louisa til å innse at offentligheten er full av nek.

Hvor stor toleranse hadde hun ikke med årene fått for offentlighetens mange nek? 

Anna Louisa setter seg ned og skriver sin egen kronikk til avisen, håndskrevet og med "løkkeskrift med r-er som så ut som u-er". Hun kler så på seg og går ut for å levere brevet i nærmeste postkasse. I bokens forløp får vi tanker og refleksjoner Anna Louisa gjør seg om ett og annet, og det er ikke rent lite, alt fra livets gang til eget og andres liv opp gjennom tidene får gjennomgå. Hun mener noe om det meste. Innimellom disse tankestrømningene følger vi henne på veien fra den leste kronikken til hennes eget brev som skal til livs.

Et eget rom er noe så genialt som "et moderne kammerspill", en feministisk samfunnssatire om "penger, pupper og professorater". Den erfarne leser vil kjenne igjen tilknytningen til Virginia Woolfs essay med samme navn, og se at Anna Louisa også sliter med å finne sitt rom, sin plass i det hele. Med sin siste kronikk krever hun igjen å få ordet og eie rommet i offentligheten. Boken er intelligent og har følgelig flere rom i rommet, historier i historien. Intet ser ut til å ha blitt overlatt til tilfeldighetene, og selv kulissene spiller sin rolle glitrende.

Denne boken ble slukt på noen timer. Det gikk simpelthen ikke å legge den bort. Jeg har ledd, grått og guglet, ledd og guglet litt til (om så bare for å sjekke at hendelser og navn var historisk korrekt. Det var det).

Et eget rom er absolutt verdt å lese. Og det holder jeg fast ved til tross for at jeg, som fremdeles ikke har kommet lenger enn til sesong fire av Mad Men, nå (ufrivillig) har blitt røpet deler av handlingen. Elstad, du er tilgitt.

Anbefales.

Takk til Flamme Forlag for leseeksemplar.

Her kan du lese hvorfor Rose-Marie mener det er årets morsomste bok.

KRØ

Didrik Morits Hallstrøm: KRØ, 216 sider

Jeg prøver å strekke meg ut i senga, men får ikke plass. Prøver å dra dynen over meg, men den er ikke der. Jeg kaver i mørket. Jeg er iskald. Jeg begraver armen i noe fuktig og iskladt. Får det i munnen. I øynene, overalt. Jord.

Krø er øya Adam opprinnelig kommer fra. Han er tidligere narkoman og har startet et nytt og bedre liv i Oslo sammen med kjæresten Ylva og hennes kreftsyke sønn Dennis. Adam er 3D-animatør, og arbeider for tiden med å utvikle et dataspill, WhiteWorld,  som etterhvert blir så reelt at han får problemer med å skille fantasi og virkelighet. En dag får han et brev fra bestefaren, som ligger for døden på Krø. Adam reiser til Krø og oppdager snart at øya er full av mørke hemmeligheter som han må nøste opp i. Hva skjuler den låste døren i kjelleren? Hvem er den lille jenta som dukker opp overalt, og hvordan greier den mystiske skikkelsen å komme seg inn i WhiteWorld?

Krø blir frontet som en grøsser, noe som nok ødela litt for leseopplevelsen min. Jeg ble i alle fall veldig oppsatt på å bli skremt, noe som ikke skjedde. Før på slutten. Ikke at det heller var så skremmende, men det samlet en del, for meg, løse tråder og gjorde historien komplett. Jeg var så bestemt på ikke å lese noe om boka før jeg var ferdig med den, noe jeg angrer litt på, for jeg ser at flere enn meg har hengt seg opp i at den ikke er nifsere. Hadde jeg vært litt mer obs på nettopp dette, hadde jeg kanskje "satt litt mer pris" på boka underveis. Nå høres det ut som om jeg ikke synes boka er noe særlig før mot slutten, men det er ikke det jeg mener. Jeg er ikke helt sikker på hva jeg forsøker å si, men det er en god bok altså. Det tok meg bare litt lang tid å innse det.

KRØ har en stillferdig og gjennomtrengende måte å infiltrere frykten på, sånn at når jeg først innser det så sitter redselen så dypt at det skal mye til for å komme seg opp fra avgrunnen. Når det er sagt, spiller historien på flere strenger. Det er trist og sårbart, men også håp å skimte.

Anbefales.

Takk til Cappelen Damm for leseeksemplar.

Det Alice glemte

Liane Moriarty: Det Alice glemte, 448 sider. Oversatt av Solveig Moen Rusten

 Visste hun hvilken dato det var? "Nittennittiåtte?" En lege som så stresset ut kikket ned på henne gjennom briller med rød plastinnfatning. "Er du sikker på det?" "Ja," sa Alice. "Jeg vet at det er 1998, for jeg har termin 8. august 1999. Den åttende i åttende, nittini. Lett å huske." "Det er faktisk 2008," sa legen.

Tenk om du en dag glemmer de viktigste personene i livet ditt. Begivenheter som har snudd livet ditt opp ned og skapt varige minner er slettet fra hukommelsen din. Alle rundt deg har kommet seg videre i livet mens du ligger ti år etter. Hva ville du ha gjort? 

Akkurat dette opplever Alice, en 39 år gammel trebarnsmor som er midt i en stygg skilsmisse. Hun faller og slår hodet under fredagstrimmen. Når hun våkner husker hun ingenting av de ti siste årene fra livet sitt. Hun tror hun er 29 år, lykkelig gift og gravid med sitt første barn.

Forfatteren av Ektemannens hemmelighet har kommet med enda en sidevender. Jeg skulle bare kikke litt i boken, hadde egentlig satt meg fore å lese en annen bok først. Umulig. Begynner du å lese i denne, må du bare belage deg på å sette alt annet på vent. Boken har så mange spenningstopper du bare må få svar på før du legger den fra deg. Alice kjenner knapt nok igjen seg selv etter en titt i speilet. Hvordan har hun blitt så tynn? Etter hva venner og familie beskriver, virker hun ikke som den hun var for ti år siden. Når ble hun så effektiv og nidkjær? Hvorfor er søsteren hennes så fiendtlig? Hvorfor skal hun og hennes elskede Nick skilles? Alice bestemmer seg for å finne ut mest mulig av sitt, for henne, nye liv. Og viktigst av alt, hun skal sette en stopper for disse latterlige skilsmisseplanene.

Det Alice glemte er en fornøyelig og tankevekkende bok. Jeg koste meg skikkelig med boken, og må faktisk innrømme at jeg til tider følte meg litt truffet. Ja til nye sjanser!

Takk til Pantagruel Forlag for leseeksemplar.

Undis Brekke

Gunnhild Øyehaug: Undis Brekke, 126 sider

Etter seks år har Gunnhild Øyehaug endeleg kome med ein ny roman. Eg var ein av dei som trykte Vente, blinke til brystet og sporenstreks visste at eg skulle lese denne, men jaggu skulle ho ikkje vere lett å få tak i. I biblioteka var ho anten utlånt, utseld eller altfor ny, og eg fann ho ikkje i dei næraste bokhandlane. Men det er ikkje berre eg som har venta på denne. Da eg og nokre kollegaer var på Litterær salong i Jugenstilsenteret og høyrde Øyehaug bli bokbada for eit par veker sidan (jada, det var fullt hus), hadde eg for ein gongs skuld hugsa å ta med pengar for å få kjøpe boka - og kanskje få med ei lita helsing. Eg gløymer alltid å tenkje på slike detaljar. Men da hadde ho ikkje med bøker, for tenk, heller ikkje ho fekk tak i si eiga bok. Dumt, men det er jo kjekt at boka er attraktiv da. Lukka var stor da eg fekk ho i posten. No er ho lesen og allereie lånt vekk.

Undis Brekke var ein "up and coming"- tjueåring som ikkje kunne kome seg fort nok vekk frå heimbygda Kolve. Ho flytta til Bergen, gav ut ein roman og kom seg heilt til doktorgraden. Så stagnerte det. Skrivinga, kjærasteforholdet, livet. Når boka startar er ho 38 år (om vi ser bort frå eit par sider om sjølve befruktinga), har nettopp flytta attende til Kolve og skal undervise ved Høgskulen i Eitre. Ho har blitt "kvapsete", premenstruell og kjenner seg som ein "failure". Store delar av romanen tek til ved instituttets årlege julebord, som dette året serverer smalahove. Undis tenkjer attende på tidlegare episodar, noko som opnar for mykje meir enn det som går føre seg i dette smalahovekalaset. Undis er mellom anna veldig plaga av PMS, og meiner sjølv at ho berre er eit tenkjande menneske ein dag i månaden. Resten av tida er ho eit offer for dette utakksame syndromet. Vi får høyre om korleis ho blir stadig meir klar over at forholdet til kjærasten ikkje kan vare, men at ho ikkje tør å seie frå til henne. Elles snik det seg inn ein del litteraturvitskapelege omgrep og teoriar ettersom ho har halde på med ei doktorgradsavhandling om Rimbaud.


Øyehaug fortalde mykje om boka si da ho blei bokbada, og ho er akkurat så hyggeleg og morosam som ein får inntrykk av når ein les litteraturen hennar. Ho las fleire parti frå boka, og hadde ikkje tilhøyrarane allereie lese boka, så er eg sikker på dei har gjort det no. Undis Brekke er ein svært god andreroman. Vi som er kjend med Øyehaug sin skrivestil kan glede oss over mange observante situasjonar og eit glitrande språk. Trass i Undis Brekke sin til tider desperate person, finn ein nok av augneblinkar å kjenne seg att i. Dei trente augo ser kanskje likskapane mellom Kolve/Eitre og Ørsta/Volda og ymse anna? Øyehaug er riktignok ein 38 år gammal litteraturvitar med ein roman (og meir) bak seg, men ho er altså ikkje lesbisk. Som hovudpersonen òg viser seg kanskje ikkje å vere. Guglar ein Øyehaug, får ein vite at dette er eit mykje stilt spørsmål i forbindelse med denne utgivinga. Fun fact: Visste du at Øyehaug vann ei diktkonkurranse da ho gjekk i 5. klasse? Dette veit eg fordi venninna mi òg vann. Altså debuterte ho eigentleg ikkje som 23-åring, men mykje tidlegare.

Ei god bok. Anbefalast.

Takk til Kolon Forlag for leseeksemplar.

Her blir Øyehaug bokbada av dyktige Bjørn Vatne ved Ålesund litterære salong.

Det blir aldri lyst her

Tina Åmodt: Det blir aldri lyst her, 185 sider

Helt siden vi kom hit, har jeg merket hvordan mørket påvirker meg. Det siver inn gjennom øynene, setter seg i kroppen og drar bevegelsene ut. 

Det blir aldri lyst her handler om kjæresteparet Sara og Eli. Sara følger med Eli til Finnmark, hvor de får låne et hus av Elis slektninger. Huset er skittent og gammelt. Det er midt på vinteren, kaldt, mørkt og øde. Eli arbeider på naboens fiskebåt mens Sara går hjemme og venter på henne. Hun tar litt bilder og forsøker å få kontroll over tankene sine. Og sånn går dagene. Nabokona stikker jevnlig innom og forsøker å få henne med ut, noe Sara er svært motvillig til. Hun vil vente på Eli i fred. Hun trenger ingen andre. Eli trenger heller ikke så mange flere, helst skal det bare være de to.

Parets foretrukne isolasjon hjemsøkes av menneskene rundt. Saras psykopatiske ekskjæreste har satt dype, varige spor, og Elis ekskone er sterkt tilstedeværende til tross for at hun befinner seg i et annet land. Forholdet deres gjør mer vondt enn godt, og de greier ikke å formidle ekte kjærlighet til hverandre. Begge nærer en gjensidig avhengighet som bryter mer ned enn bygger opp.

Det minner meg om å slå. Akkurat idet man gir etter. Man tar kontroll over smerten, man er selv opphavet til den. Så forlater nytelsen kroppen. Alt som gjenstår, er noe forferdelig, noe helt svart. 

Åmodt fører et svært godt språk og tegner en gjennomgående dyster stemning. Vi aner konturene av det dunkle, mystiske i språket, omgivelsene, det sagte og usagte. Mørket trenger seg stadig på. Hvem er det som forteller sannheten? Og hvem sin sannhet er det? Det ene utelukker ikke nødvendigvis det andre. Virkeligheten er relativ og mørket er konstant.

En svært god debutroman.

Anbefales.

Takk til Kolon forlag for leseeksemplar.

Ellikken har også blogget om denne boken.

Fun fact: Teksten "Fri" fra Åmods Anleggsprosa er med i Aschehougs Lærebok for yrkesfagene vg1 (som jeg har vært litterær konsulent for, hem hem.. Dog, det var ikke jeg som plukket ut akkurat den teksten, men det var kun fordi jeg ikke visste om den. Fantastisk talent!)

Et norsk hus

Vigdis Hjorth: Et norsk hus, 190 sider

Gode, evigunge Vigdis. Der var du igjen. Hvor har du vært, spør du deg. Neida, ingen steder. Det er bare jeg som ikke var så altfor begeistret for den siste romanen, Leve posthornet. Men jeg ser jo at folk over det ganske land har en annen oppfatning, så kanskje det er jeg som har vært bortreist. I alle fall. Nå er vi tilbake, begge to. Og det føles godt.

I Et norsk hus møter vi tekstilkunstneren Alma, som er fraskilt og har voksne barn. Hun bor landlig til i et lite tømmerhus med en liten utleiedel. Det kan gå lang tid mellom oppdragene Alma får, så den stabile månedsleien kommer godt med. Alma trives best i eget selskap og vil ha minst mulig med leieboerne å gjøre. Helst vil hun leie ut til unge menn som arbeider fra morgen til kveld, eller voksne uten barn. Hun leier ut til et polsk par hun håper å få se lite til. Det går rolig for seg, og det unge paret ser ut til å innfri kravene hennes. Så begynner tilværelsen så smått å sprekke. Snart får det polske paret en baby, de får besøk av slektninger i flere uker av gangen, de skaffer seg kjæledyr og går i singlet inne midt på vinteren. Selv har Alma både tøfler og kofte innendørs, og det irriterer derfor vettet av henne at leieboerne sløser med strøm på denne måten. Spesielt når det er inkludert i leien.

Alma er som kunstnere flest; rolig og avbalansert, hyller mangfoldet og er opptatt av kvinners rettigheter, noe som også vises i teppene hun vever. Når hun lar følelsene løpe fra seg av alle trivialitetene hun må forholde seg til hos leieboerne, blir kjæresten hennes oppgitt. En sånn entusiasme viser hun ikke ham engang.

I avisen står det at du er en kulturell person. Jeg har et annen mening. 

Det er kanskje synd å si det, men jeg morer meg stort over denne såkalte nabokrangelen. Hjorth skriver så vittig, og setter et så ærlig blikk på Almas følelser at jeg kan ikke annet. Hun liker ikke den polske kvinnen med det unnvikende blikket og de altfor mange pyntetingene hun har presset inn i den lille leiligheten. Kjæresten med den knuste hjørnetannen som alltid parkerer der han gjentatte ganger har fått beskjed om ikke å parkere. Datterens plastleker som ikke passer inn i Almas vesle hageflekk. Det som irriterer henne aller mest er hvordan de oppfatter henne. Hennes kunstneriske levemåte som ikke faller helt sammen med andres A4-liv. Hun vil være oppe om nettene og sove om dagen, drikke vin og kle av seg på trammen når det måtte passe.

Konflikten med det polske paret eskalerer, og Alma blir tvunget til å ta et oppgjør med egne fordommer. Er hun virkelig så tolerant som hun tror? Hun som kjører el-bil og holder med de svake i samfunnet har store problemer med å tåle at det polske paret ikke engang resirkulerer. At den polske mannen mishandler dama si, er lettere for Alma å overse. Det angår ikke henne. Hun trenger pengene.

Er dette ditt første møte med Hjorth, så kan du glede deg til utallige utgivelser fra denne produktive dama. Her er linker til mine omtaler av en rekke tidligere romaner: Jørgen + Anne = sant, Hjulskift, Om bare, Tredve dager i Sandefjord,  Snakk til meg og Drama med Hilde. Jeg har lest flere, men disse var de jeg kom på i farten. Jeg anbefaler uansett alt av Vigdis Hjorth. Til og med Leve posthornet. Boka er jo uansett bedre enn mange, mange andre.

God bok. Anbefales.


Takk til Cappelen Damm for leseeksemplar.

Operasjon sjølvdisiplin

Agnes Ravatn: Operasjon sjølvdisiplin. For deg som ein gong hadde ei lys framtid, men som no er ein internettavhengig, nevrotisk, dvask og ulykkeleg tufs i tidsklemme., 108 sider

Trudde du at det å utsetje ting er noko vi har tillagt oss i meir moderne tid? Feil. Allereie i år 65 e. Kr dreiv vi på med dette. I Senecas første brev til Lucilius skriv han om dette:

Kan du visa meg eit einaste menneske som set den rette prisen pris på tida? Som verdset kvar dag? [...] Difor, kjære Lucilius - gjer slik som du skriv at du gjer: hald fast på kvar time! Dersom du gjer det veste ut av dagen i dag, vil du ikkje vere så bunden av morgondagen. Livet flyt bort fordi vi set ut å leva! 

To tusen år seinare er vi altså like dårlege til å kaste vekk tida og la oss distrahere av hist og pist. I Operasjon sjølvdisiplin kjem Ravatn med "gode, praktiske råd om korleis me kan manøvrere oss rundt alle desse nye og gamle vegsperringane". Og det ER gode råd. Vi kjenner dei fleste frå før, og har nok teke dei i bruk fleire gongar. Problemet er å hugse å bruke dei. Å la dei bli rutinerte og inngrodde vanar. Anten det gjeld å bli flinkare til å trene, å få eit sunnare kosthald eller la vere å sjekke Facebook kvart tiande minutt. Ok, nokre av råda kan bli meir utfordrande enn andre. Eg trur til dømes det å la smarttelefonen liggje i eit anna rom når du skal arbeide, kan bli litt for vanskeleg i desse digitale tider. Men til dømes å handle inn middag når du er mett, eller å trene minst to gongar i veka, det er realistiske og oppnåelege mål. Og ikkje undervurder det aller beste rådet: Aldri, aldri å ta viktige avgjerder på tom mage, og aller helst ikkje utan å ha sove på det i minst ei natt.

I dag er det heilt feil folk som har sjølvkontroll. Ein av Noregs fremste sjølvdisiplinistar heiter til dømes Fotballfrue. Mens forskarkarrierane til dei lysaste hovuda i landet går til grunne i twitterdiskusjonar, har Fotballfrue ikkje rørt kveitemjøl eller sukker på eit tiår. Me kunne gitt henne ein leikekoffert, og ho ville ha løyst kreftgåta innan halvanna år. 

Er du ein av dei heldige få med stålkontroll over sjølvdisiplinen og som difor ikkje treng desse gode råda, så la meg friste deg med fun facts. Boka er nemleg full av desse. Visste du til dømes at vi blir meir ulykkelege av å miste 500 kroner enn vi blir lykkelege av å få 500 kroner? At 88 % av det norske folket ønsker å bevege meir på seg? Eller at det tek i snitt 66 dagar for å få ein vane til å sitje?

 Er du framleis ikkje heilt overtydd så la meg til slutt spørje deg: Har du nokon gong hatt ein song du ikkje likar "på hjernen"? Du hatar songen, men greier ikkje for alt i livet å la vere å nynne på han. Dersom du les Operasjon sjølvdisiplin får du ikkje berre svaret på kvifor du utset deg for denne fæle handlinga, men du får svaret på korleis du kan setje ein stoppar for det.

Her får du ei god bok, smarte råd og ein sjanse til å bli ei betre utgåve av deg sjølv. Kan det bli betre?

Eg tilrår.

Fleire som tilrår er Beathe, Anita og Rose-Marie.