Simon Stranger: De som ikke finnes, 175 sider
Ikke skyld på deg selv. Det er ingens skyld. Det er bare ikke plass til meg i denne verden. Ikke her, ikke hjemme. Det er best på denne måten.
Tenk deg å leve på flukt. Hele tiden. Fra alt og alle. Å ikke kunne dra til legen om du skader deg, ikke få deg arbeid eller husvære. Sånn er det for Samuel. Han er papirløs. En av 18 000 uten lovlig opphold i Norge. Han lever fra dag til dag, uten å vite hvor det neste måltidet skal komme fra, eller hvor han skal tilbringe neste natt. Eller dag, for den saks skyld. Han har ofret alt i håp om å få et nytt og bedre liv i Europa. Han har dratt helt fra Ghana og står nå og banker på vinduet til Emilie i Oslo.
Han har truffet henne før. For et par år siden, da han flyktet fra Ghana og til Gran Canaria. Emilie var der sammen med familien sin. På sydenferie. Hun ser båten drive inn mot land da hun er ute og jogger. Hun forsøker å hjelpe Samuel og gir ham adressen sin. Han blir oppdaget og sendt tilbake. Dette kan du lese i første boka, Barsakh. I bok nummer to, Verdensredderne, handler det om utnytting av arbeidere i den tredje verden. De som ikke finnes er tredje boka i denne serien som setter søkelyset på disse vanskelige spørsmålene de fleste av oss forsøker å fortrenge. Samuel har tatt vare på Emilies adresse og kan ikke annet enn å oppsøke henne når han er fremme i Oslo. Siden sist har han opplevd forferdelige ting. Unevnelige ting. Han kan ikke, vil ikke, dra tilbake.
Disse politiske ungdomsromanene tar opp viktige tema. Stranger legger ikke skjul på den harde sannheten, han setter alle kluter til for å skildre brutaliteten. I Barsakh er det anorektiske Emilie på charteferie satt opp mot båtflyktningen Samuel, som ikke har smakt mat på nærmere tre uker. I Verdensredderne går Emilie kledd i klær fra blant andre H&M, laget for luselønn av tolv år gamle Reena i Bangladesh. I De som ikke finnes har Samuel nok en gang flyktet fra hjemlandet på jakt etter en bedre hverdag. Det har kostet. Han opplever ydmykelse og smerte, og den etiske tankegangen vår blir utfordret på flere plan. Er det greit at et menneske i nød stjeler? Er vi forpliktet til å hjelpe alle?
Emilie blir rådvill når Samuel plutselig dukker opp. Hva kan hun gjøre for å hjelpe ham? Det var enklere å hjelpe da Samuel dukket opp på Kanariøynene. Når han befinner seg rett foran henne, i hennes eget hjem, er det ikke fullt så enkelt lenger. Hun opplever ham som skitten og truende. Det er greit å ha prinsipper så lenge vi slipper å oppleve dem på nært hold, eller?
Det kom meg for øre at Simon Stranger har vært på skolebesøk hos oss, i fjor!? Ironisk nok akkurat da jeg var hjemme med min egen lille Simon. Hrrmf. År etter år har elevene ved skolen særemne, og de samme bøkene går igjen: Øya, Saras nøkkel, Veronika vil dø osv osv. (Det er de som velger det vi norsklærerne forsøker å prakke på dem altså. Og heldigvis). Men ikke en eneste gang har en elev valgt Simon Strangers bøker. Men nå skal det bli en endring på det! Vi har bøkene. Det er jo der jeg har lånt dem. Jeg tar selvsagt full selvkritikk for dette, det er jo under tre måneder siden jeg leste dem selv, for svingende. Jeg har lenge hatt planer om det. Men jeg har lenge hatt planer om å lese så mangt. Og den lista blir stadig lenger. Dere vet hva jeg snakker om.
Dette er lettleselige, spennende og høyst interessante ungdomsbøker. Det er dagsaktuelt, sårt, lidenskapelig og smertefullt. Verden er urettferdig og vi vet det så godt.
Denne må du lese. Du bør også lese de to foregående bøkene. Tror du meg ikke, vil Ellikkens omtale garantert overbevise deg.
De som ikke finnes er nominert til Bokbloggerprisen 2014. Den kommer til å vinne.
Anbefales sterkt.
Mine fem år som far
Bjarte Breiteig: Mine fem år som far, 303 sider
Aller først: Godt år, folkens! Mitt nyttårsforsett i år er ikke ulikt tidligere år, nemlig å bruke litt mer tid på bloggen. Det kan nesten virke som om forsettene virker mot sin hensikt, for når jeg ser i sidelinja så blir det lest stadig færre bøker. I alle fall blir det blogget om færre. Men tiden strekker ikke til. Jeg tror jeg med hånden på hjertet kan si at 2014 har vært mitt livs mest hektiske år hittil. Jobben og familien krever sitt, men mesteparten av skylden må jeg legge på småen, som snart fyller ett og et halvt (herre jemini for et underholdningskrav det er på den lille fyren!). Resten av skylden kan fordeles mellom Netflix og Instagram. Ja, jeg er treig og har ikke oppdaget Instagram før nylig. Uansett, 2015 er her og jeg er klar for mer. Mer bøker, mer lesing og forhåpentligvis mer blogging.
Bjarte Breiteigs debutroman er min første leste bok i 2015. Det lover godt! Til tross for at det er første romanen hans; jeg er godt kjent med Breiteigs forfatterskap. Han har blant annet gitt ut flere novellesamlinger, som jeg har skrevet litt om her og her. Han har skrevet flere av mine favorittnoveller, og jeg bruker dem stadig både hjemme og i undervisningen. Han skriver så bra, og greier å ta opp tunge temaer ved å bruke enkelt (men godt) språk og har ofte en underliggende sårbarhet i tekstene sine. I Mine fem år som far kommer denne sårbarheten spesielt til syne.
Hovedpersonen her er Martin. Han fremstår som en kjernekar, er gift med Gina og sammen har de sønnene Jonas og Tor. Romanen åpner med at familien sitter ved middagsbordet og spiser middag. Det ringer på døra og politiet vil ha et par ord med Martin. Det gjelder Selma, den fire år gamle datteren til Martins ekskjæreste, Lillian, som Martin og Gina fremdeles har god kontakt med. Lillian sliter psykisk, og de er derfor flinke til å ta seg av både henne og Selma. Politiet mener at Selma har blitt utsatt for overgrep og Martin er mistenkt. Så hopper romanen litt tilbake i tid, og leseren får mer eller mindre listet opp Martins livshistorie.
Vi forstår ganske raskt at Martin ikke er uskyldig i hendelsen politiet snakker om, men likevel får vi medlidenhet med ham. Han skaper et empatisk bilde av seg selv gjennom hele boka. Han er så reflektert i alt han foretar seg, så troskyldig i sin rolle som omsorgsfull kjæreste og hengiven far. Han er følsom og tyr lett til tårene. Han får det for seg at han vil skrive, men tror at bare et forstyrret sinn kan formidle storslagen litteratur. Det er da han utforsker det buldrende mørket i seg og krysser forbudte grenser.
Overgriperen Martin er knapt til syne i historien, noe som får leseren til å lete etter tegn, svar gjennom hele teksten. Hvorfor trår han over grensen når han så tydelig vet at det er galt? Han har ikke dette suget i seg som andre overgripere forteller om, og nettopp derfor er det så interessant å stille seg disse spørsmålene. Martin har et godt liv og mye å miste, kan hende er det det han forsøker å utfordre? Han innleder også et forhold til Lillian, uten at det ser ut til å plage samvittigheten hans noe videre. Det er under disse besøkene han begynner å gå inn på rommet til Selma sent på kvelden. I slutten av boka forsøker han å fraskrive seg skyld ved å peke på hva som har gjort mest skade på Selma. Befølingen som ble gjort når hun sov, eller den senere rettsgangen som krever gjentatte gjennomganger av hendelsene og setter dype, varige spor i henne?
Det er så mye mer jeg vil skrive, si, men jeg stopper her. Jeg kjenner at jeg må diskutere boka med andre, så denne skal lånes bort så snart som mulig. Jeg vet akkurat hvem som skal få æren/tvangen først.
En verdig kandidat til Bokbloggerprisen 2014. Anbefales.
Takk til Aschehoug for leseeksemplar.
Andre som har blogget om boka er Beathe, Artemisia og Bok-Karete.
Aller først: Godt år, folkens! Mitt nyttårsforsett i år er ikke ulikt tidligere år, nemlig å bruke litt mer tid på bloggen. Det kan nesten virke som om forsettene virker mot sin hensikt, for når jeg ser i sidelinja så blir det lest stadig færre bøker. I alle fall blir det blogget om færre. Men tiden strekker ikke til. Jeg tror jeg med hånden på hjertet kan si at 2014 har vært mitt livs mest hektiske år hittil. Jobben og familien krever sitt, men mesteparten av skylden må jeg legge på småen, som snart fyller ett og et halvt (herre jemini for et underholdningskrav det er på den lille fyren!). Resten av skylden kan fordeles mellom Netflix og Instagram. Ja, jeg er treig og har ikke oppdaget Instagram før nylig. Uansett, 2015 er her og jeg er klar for mer. Mer bøker, mer lesing og forhåpentligvis mer blogging.
Bjarte Breiteigs debutroman er min første leste bok i 2015. Det lover godt! Til tross for at det er første romanen hans; jeg er godt kjent med Breiteigs forfatterskap. Han har blant annet gitt ut flere novellesamlinger, som jeg har skrevet litt om her og her. Han har skrevet flere av mine favorittnoveller, og jeg bruker dem stadig både hjemme og i undervisningen. Han skriver så bra, og greier å ta opp tunge temaer ved å bruke enkelt (men godt) språk og har ofte en underliggende sårbarhet i tekstene sine. I Mine fem år som far kommer denne sårbarheten spesielt til syne.
Hovedpersonen her er Martin. Han fremstår som en kjernekar, er gift med Gina og sammen har de sønnene Jonas og Tor. Romanen åpner med at familien sitter ved middagsbordet og spiser middag. Det ringer på døra og politiet vil ha et par ord med Martin. Det gjelder Selma, den fire år gamle datteren til Martins ekskjæreste, Lillian, som Martin og Gina fremdeles har god kontakt med. Lillian sliter psykisk, og de er derfor flinke til å ta seg av både henne og Selma. Politiet mener at Selma har blitt utsatt for overgrep og Martin er mistenkt. Så hopper romanen litt tilbake i tid, og leseren får mer eller mindre listet opp Martins livshistorie.
Vi forstår ganske raskt at Martin ikke er uskyldig i hendelsen politiet snakker om, men likevel får vi medlidenhet med ham. Han skaper et empatisk bilde av seg selv gjennom hele boka. Han er så reflektert i alt han foretar seg, så troskyldig i sin rolle som omsorgsfull kjæreste og hengiven far. Han er følsom og tyr lett til tårene. Han får det for seg at han vil skrive, men tror at bare et forstyrret sinn kan formidle storslagen litteratur. Det er da han utforsker det buldrende mørket i seg og krysser forbudte grenser.
Overgriperen Martin er knapt til syne i historien, noe som får leseren til å lete etter tegn, svar gjennom hele teksten. Hvorfor trår han over grensen når han så tydelig vet at det er galt? Han har ikke dette suget i seg som andre overgripere forteller om, og nettopp derfor er det så interessant å stille seg disse spørsmålene. Martin har et godt liv og mye å miste, kan hende er det det han forsøker å utfordre? Han innleder også et forhold til Lillian, uten at det ser ut til å plage samvittigheten hans noe videre. Det er under disse besøkene han begynner å gå inn på rommet til Selma sent på kvelden. I slutten av boka forsøker han å fraskrive seg skyld ved å peke på hva som har gjort mest skade på Selma. Befølingen som ble gjort når hun sov, eller den senere rettsgangen som krever gjentatte gjennomganger av hendelsene og setter dype, varige spor i henne?
Det er så mye mer jeg vil skrive, si, men jeg stopper her. Jeg kjenner at jeg må diskutere boka med andre, så denne skal lånes bort så snart som mulig. Jeg vet akkurat hvem som skal få æren/tvangen først.
En verdig kandidat til Bokbloggerprisen 2014. Anbefales.
Takk til Aschehoug for leseeksemplar.
Andre som har blogget om boka er Beathe, Artemisia og Bok-Karete.
2015
1. Bjarte Breiteig: Mine fem år som far
2. Simon Stranger: De som ikke finnes
3. Gabrielle Zevin: Herr Fikrys litterære liv
4. Anne B. Ragde: Jeg har et teppe i tusen farger
5. Linnea Myhre: Kjære
6. Marta Breen: Født feminist. Hele Norge baker ikke
7. David Levithan: The Lover`s Dictionary
8. Gjermund Gisvold: Gjøkungen
9. John Green og David Levithan: Will Grayson, Will Grayson
10. Mark Haddon: The Curious Incident of The Dog in The Night-time
11. Jane Austen: Northanger Abbey
12. Pierre Lemaitre: ALEX
13. Alyson Richman: En himmel av brev
14. Malala Yousafzai: Jeg er Malala
15. Stig Sæterbakken: Ikke forlat meg
16. Tanja Wibe-Lund: Hopp da, så blir vi kvitt deg!
17. Aud Dalsegg og Inger Wesche: Psykopatens grep
18. Sarah Waters: Gjestene
19. Vibeke Riiser-Larsen: Et sted skinner det
20. Benedicte Meyer Kroneberg: I beste mening
21. Gøhril Gabrielsen: Din, alltid
22. Amalie Skram: Sjur Gabriel
23. Kari Nygaard: Det frosten tok
24. Anne B. Ragde: Arsenikktårnet
25. Hiromi Kawakami: Merkelig vær i Tokyo
26. Marit Kaldhol: Zweet
27. Ingvild H. Rishøi: Vinternoveller
28. E. Lockhart: Vi var løgnere
29. Anna Gavalda: 35 kilo med håp
30. John Green: En overflod av Katheriner
31. Emma Healey: Elizabeth er borte
32. Anne Kyong-Sook Øfsti: Si at vi har hele dagen
33. Maya van Wagenen: Populær - en selvbiografi
34. Anna Gavalda: Billie
35. Siri Østli: Stikkelsbærsøstre
36. Cesar Aira: Hvordan jeg ble nonne
37. Monika Steinholm: Fuck verden
38. Bjørn Vatne: Slik skal vi velge våre ofre
39. Anja H Hagelund: Med himmelen under oss
40. Edouard Louis: Farvel til Eddie Bellegueule
41. Renee Knight: Avslørt
42. Lori Nelson Spielman: En liste for livet
43. Neha Naveen: Stupekontroll
44. Tiril broch Aakre: Redd barna
45. Alf Kjetil Walgermo: Kjære søster
46. Maria Navarro Skaranger: Alle utlendinger har lukka gardiner
47. Lena Andersson: Rettstridig forføyning: en roman om kjærlighet
48. Guro Hoftun Gjestad: Ord på S
49. Sarah Jio: God natt, June
50. Elen Betanzo: Og hjertet mitt bare
51. Kjersti Annesdatter Skomsvold: Meg, meg, meg
52. Jenny Jagerfeld: Jeg er så jævla easygoing
53. Aasne Linnestå: Mamma er et annet sted
54. Frode Grytten: Vente på fuglen
55. Kjersti Annesdatter Skomsvld: 33
56. Lisa Bjarbo: Alt jeg sier er sant
57. Lena Andersson: Uten personlig ansvar
58. Lise Forfang Grimnes: Kaoshjerte
59. Mohsin Amid: Den motvillige fundamentalist
60. Katarina von Bredow: Du & jeg
61. Kari Wæge: Ada splitter naken
62. Katarina Bivald: Leserne i Broken Wheel anbefaler
63. John Williams: Stoner
64. Brit Bildøen: Sju dagar i august
65. Helena Brodtkorb: Mammasjokket
66. Agate Øksendal Kaupang: Å holde pusten
67. Simon Stranger: Det som en gang var jord
68. Kari Saanum: Gråt, baby, gråt
69. Torben Svendsen: Jernjomfruen
70. Line Baugstø: Sommer uten brev
71. Laila Stien: Over elva. Noveller
72. John Green: Papirbyer
73. Arto Paasilinna: Kollektivt selvmord
74. Paula Hawkins: Piken på toget
75. Janne S. Drangsholt: Ingrid Winters makeløse mismot
76. Helene Uri: Fordi jeg elsker deg
77. Jojo Moyes: Et helt halvt år
78. Christelle Ravneberget: Jeg gidder ikke leve uten deg
79. Heidi Linde: Norsk sokkel
80. Rainbow Rowell: Eleanor & Park
81. Birger Emanuelsen: Historien om et godt menneske
82. Are Kalvø: Kunsten å vere neger
83. Marit Eikemo: Alt inkludert
84. Øystein Orten: Risp i berget. Noveller
85. Laura Djupvik: Båten er så liten
86. Erlend Loe: Slutten på verden slik vi kjenner den
87. Helga Flatland: Vingebelastning
88. Ian McEwan: Barneloven
89. Kjersti Rorgemoen: Håpet og festen
90. Synnøve Macody Lund: Personar du kanskje kjenner
91. Andrea Bræin Hovig: Vanessa Svartmo
92. Terje Sporsem og David Batra: Den som fiser i heisen må dø
93. Kristin Helgeland: Ni dagar i veka
94. Claus Lundekvam: En kamp til
95. Hanne Sigbjørnsen: TEGNEHANNE
96. Zoe Sugg: Girl Online
97. Liv Marit Weberg: Det er heldigvis ingen som trenger meg
98. Thomas J.R. Marthinsen: Selvportrett ved gravstøtte
99. Helene Guåker: Juksemaker
100. Anneli Klepp: Boble-løgner
101. Maria Sand: Hold pusten så lenge du kan
102. Ingunn Aamodt: Marlena Evensen Party
103. Ari Behn: Tiger i hagen
104. Vera Voss: De 4 Anonym
105. Heidi Sævareid: Slipp hold
106. Tine J. Sir: Jeg tror bestemor lå med Frank Zappa
107. Vera Voss: De 4 Hevnen
108. Vera Voss: De 4 Modellene
109. Guro Hoftun Gjestad: Storbarnsliv. Om å vokse opp med barn
110. Hilde K. Kvalvaag: Lev vel, alle
111. Geir Gulliksen: Historie om et ekteskap
112. Levi Henriksen: Harpesang
113. Muriel Spark: Frøken Jean Brodies beste alder
114. Erna Osland: Ta 100 steg og få ein venn
115. Torun Lian: Reserveprinsesse Andersen
2. Simon Stranger: De som ikke finnes
3. Gabrielle Zevin: Herr Fikrys litterære liv
4. Anne B. Ragde: Jeg har et teppe i tusen farger
5. Linnea Myhre: Kjære
6. Marta Breen: Født feminist. Hele Norge baker ikke
7. David Levithan: The Lover`s Dictionary
8. Gjermund Gisvold: Gjøkungen
9. John Green og David Levithan: Will Grayson, Will Grayson
10. Mark Haddon: The Curious Incident of The Dog in The Night-time
11. Jane Austen: Northanger Abbey
12. Pierre Lemaitre: ALEX
13. Alyson Richman: En himmel av brev
14. Malala Yousafzai: Jeg er Malala
15. Stig Sæterbakken: Ikke forlat meg
16. Tanja Wibe-Lund: Hopp da, så blir vi kvitt deg!
17. Aud Dalsegg og Inger Wesche: Psykopatens grep
18. Sarah Waters: Gjestene
19. Vibeke Riiser-Larsen: Et sted skinner det
20. Benedicte Meyer Kroneberg: I beste mening
21. Gøhril Gabrielsen: Din, alltid
22. Amalie Skram: Sjur Gabriel
23. Kari Nygaard: Det frosten tok
24. Anne B. Ragde: Arsenikktårnet
25. Hiromi Kawakami: Merkelig vær i Tokyo
26. Marit Kaldhol: Zweet
27. Ingvild H. Rishøi: Vinternoveller
28. E. Lockhart: Vi var løgnere
29. Anna Gavalda: 35 kilo med håp
30. John Green: En overflod av Katheriner
31. Emma Healey: Elizabeth er borte
32. Anne Kyong-Sook Øfsti: Si at vi har hele dagen
33. Maya van Wagenen: Populær - en selvbiografi
34. Anna Gavalda: Billie
35. Siri Østli: Stikkelsbærsøstre
36. Cesar Aira: Hvordan jeg ble nonne
37. Monika Steinholm: Fuck verden
38. Bjørn Vatne: Slik skal vi velge våre ofre
39. Anja H Hagelund: Med himmelen under oss
40. Edouard Louis: Farvel til Eddie Bellegueule
41. Renee Knight: Avslørt
42. Lori Nelson Spielman: En liste for livet
43. Neha Naveen: Stupekontroll
44. Tiril broch Aakre: Redd barna
45. Alf Kjetil Walgermo: Kjære søster
46. Maria Navarro Skaranger: Alle utlendinger har lukka gardiner
47. Lena Andersson: Rettstridig forføyning: en roman om kjærlighet
48. Guro Hoftun Gjestad: Ord på S
49. Sarah Jio: God natt, June
50. Elen Betanzo: Og hjertet mitt bare
51. Kjersti Annesdatter Skomsvold: Meg, meg, meg
52. Jenny Jagerfeld: Jeg er så jævla easygoing
53. Aasne Linnestå: Mamma er et annet sted
54. Frode Grytten: Vente på fuglen
55. Kjersti Annesdatter Skomsvld: 33
56. Lisa Bjarbo: Alt jeg sier er sant
57. Lena Andersson: Uten personlig ansvar
58. Lise Forfang Grimnes: Kaoshjerte
59. Mohsin Amid: Den motvillige fundamentalist
60. Katarina von Bredow: Du & jeg
61. Kari Wæge: Ada splitter naken
62. Katarina Bivald: Leserne i Broken Wheel anbefaler
63. John Williams: Stoner
64. Brit Bildøen: Sju dagar i august
65. Helena Brodtkorb: Mammasjokket
66. Agate Øksendal Kaupang: Å holde pusten
67. Simon Stranger: Det som en gang var jord
68. Kari Saanum: Gråt, baby, gråt
69. Torben Svendsen: Jernjomfruen
70. Line Baugstø: Sommer uten brev
71. Laila Stien: Over elva. Noveller
72. John Green: Papirbyer
73. Arto Paasilinna: Kollektivt selvmord
74. Paula Hawkins: Piken på toget
75. Janne S. Drangsholt: Ingrid Winters makeløse mismot
76. Helene Uri: Fordi jeg elsker deg
77. Jojo Moyes: Et helt halvt år
78. Christelle Ravneberget: Jeg gidder ikke leve uten deg
79. Heidi Linde: Norsk sokkel
80. Rainbow Rowell: Eleanor & Park
81. Birger Emanuelsen: Historien om et godt menneske
82. Are Kalvø: Kunsten å vere neger
83. Marit Eikemo: Alt inkludert
84. Øystein Orten: Risp i berget. Noveller
85. Laura Djupvik: Båten er så liten
86. Erlend Loe: Slutten på verden slik vi kjenner den
87. Helga Flatland: Vingebelastning
88. Ian McEwan: Barneloven
89. Kjersti Rorgemoen: Håpet og festen
90. Synnøve Macody Lund: Personar du kanskje kjenner
91. Andrea Bræin Hovig: Vanessa Svartmo
92. Terje Sporsem og David Batra: Den som fiser i heisen må dø
93. Kristin Helgeland: Ni dagar i veka
94. Claus Lundekvam: En kamp til
95. Hanne Sigbjørnsen: TEGNEHANNE
96. Zoe Sugg: Girl Online
97. Liv Marit Weberg: Det er heldigvis ingen som trenger meg
98. Thomas J.R. Marthinsen: Selvportrett ved gravstøtte
99. Helene Guåker: Juksemaker
100. Anneli Klepp: Boble-løgner
101. Maria Sand: Hold pusten så lenge du kan
102. Ingunn Aamodt: Marlena Evensen Party
103. Ari Behn: Tiger i hagen
104. Vera Voss: De 4 Anonym
105. Heidi Sævareid: Slipp hold
106. Tine J. Sir: Jeg tror bestemor lå med Frank Zappa
107. Vera Voss: De 4 Hevnen
108. Vera Voss: De 4 Modellene
109. Guro Hoftun Gjestad: Storbarnsliv. Om å vokse opp med barn
110. Hilde K. Kvalvaag: Lev vel, alle
111. Geir Gulliksen: Historie om et ekteskap
112. Levi Henriksen: Harpesang
113. Muriel Spark: Frøken Jean Brodies beste alder
114. Erna Osland: Ta 100 steg og få ein venn
115. Torun Lian: Reserveprinsesse Andersen
Et eget rom
Lotta Elstad: Et eget rom, 201 sider
Den pensjonerte professoren Anna Louisa Germaine Millisdotter våkner for alvor da en av hennes tidligere studenter, Katarina Ulv, har en kronikk i en av landets største aviser. Kronikken får Anna Louisa til å innse at offentligheten er full av nek.
Hvor stor toleranse hadde hun ikke med årene fått for offentlighetens mange nek?
Anna Louisa setter seg ned og skriver sin egen kronikk til avisen, håndskrevet og med "løkkeskrift med r-er som så ut som u-er". Hun kler så på seg og går ut for å levere brevet i nærmeste postkasse. I bokens forløp får vi tanker og refleksjoner Anna Louisa gjør seg om ett og annet, og det er ikke rent lite, alt fra livets gang til eget og andres liv opp gjennom tidene får gjennomgå. Hun mener noe om det meste. Innimellom disse tankestrømningene følger vi henne på veien fra den leste kronikken til hennes eget brev som skal til livs.
Et eget rom er noe så genialt som "et moderne kammerspill", en feministisk samfunnssatire om "penger, pupper og professorater". Den erfarne leser vil kjenne igjen tilknytningen til Virginia Woolfs essay med samme navn, og se at Anna Louisa også sliter med å finne sitt rom, sin plass i det hele. Med sin siste kronikk krever hun igjen å få ordet og eie rommet i offentligheten. Boken er intelligent og har følgelig flere rom i rommet, historier i historien. Intet ser ut til å ha blitt overlatt til tilfeldighetene, og selv kulissene spiller sin rolle glitrende.
Denne boken ble slukt på noen timer. Det gikk simpelthen ikke å legge den bort. Jeg har ledd, grått og guglet, ledd og guglet litt til (om så bare for å sjekke at hendelser og navn var historisk korrekt. Det var det).
Et eget rom er absolutt verdt å lese. Og det holder jeg fast ved til tross for at jeg, som fremdeles ikke har kommet lenger enn til sesong fire av Mad Men, nå (ufrivillig) har blitt røpet deler av handlingen. Elstad, du er tilgitt.
Anbefales.
Takk til Flamme Forlag for leseeksemplar.
Her kan du lese hvorfor Rose-Marie mener det er årets morsomste bok.
Den pensjonerte professoren Anna Louisa Germaine Millisdotter våkner for alvor da en av hennes tidligere studenter, Katarina Ulv, har en kronikk i en av landets største aviser. Kronikken får Anna Louisa til å innse at offentligheten er full av nek.
Hvor stor toleranse hadde hun ikke med årene fått for offentlighetens mange nek?
Anna Louisa setter seg ned og skriver sin egen kronikk til avisen, håndskrevet og med "løkkeskrift med r-er som så ut som u-er". Hun kler så på seg og går ut for å levere brevet i nærmeste postkasse. I bokens forløp får vi tanker og refleksjoner Anna Louisa gjør seg om ett og annet, og det er ikke rent lite, alt fra livets gang til eget og andres liv opp gjennom tidene får gjennomgå. Hun mener noe om det meste. Innimellom disse tankestrømningene følger vi henne på veien fra den leste kronikken til hennes eget brev som skal til livs.
Et eget rom er noe så genialt som "et moderne kammerspill", en feministisk samfunnssatire om "penger, pupper og professorater". Den erfarne leser vil kjenne igjen tilknytningen til Virginia Woolfs essay med samme navn, og se at Anna Louisa også sliter med å finne sitt rom, sin plass i det hele. Med sin siste kronikk krever hun igjen å få ordet og eie rommet i offentligheten. Boken er intelligent og har følgelig flere rom i rommet, historier i historien. Intet ser ut til å ha blitt overlatt til tilfeldighetene, og selv kulissene spiller sin rolle glitrende.
Denne boken ble slukt på noen timer. Det gikk simpelthen ikke å legge den bort. Jeg har ledd, grått og guglet, ledd og guglet litt til (om så bare for å sjekke at hendelser og navn var historisk korrekt. Det var det).
Et eget rom er absolutt verdt å lese. Og det holder jeg fast ved til tross for at jeg, som fremdeles ikke har kommet lenger enn til sesong fire av Mad Men, nå (ufrivillig) har blitt røpet deler av handlingen. Elstad, du er tilgitt.
Anbefales.
Takk til Flamme Forlag for leseeksemplar.
Her kan du lese hvorfor Rose-Marie mener det er årets morsomste bok.
KRØ
Didrik Morits Hallstrøm: KRØ, 216 sider
Jeg prøver å strekke meg ut i senga, men får ikke plass. Prøver å dra dynen over meg, men den er ikke der. Jeg kaver i mørket. Jeg er iskald. Jeg begraver armen i noe fuktig og iskladt. Får det i munnen. I øynene, overalt. Jord.
Krø er øya Adam opprinnelig kommer fra. Han er tidligere narkoman og har startet et nytt og bedre liv i Oslo sammen med kjæresten Ylva og hennes kreftsyke sønn Dennis. Adam er 3D-animatør, og arbeider for tiden med å utvikle et dataspill, WhiteWorld, som etterhvert blir så reelt at han får problemer med å skille fantasi og virkelighet. En dag får han et brev fra bestefaren, som ligger for døden på Krø. Adam reiser til Krø og oppdager snart at øya er full av mørke hemmeligheter som han må nøste opp i. Hva skjuler den låste døren i kjelleren? Hvem er den lille jenta som dukker opp overalt, og hvordan greier den mystiske skikkelsen å komme seg inn i WhiteWorld?
Krø blir frontet som en grøsser, noe som nok ødela litt for leseopplevelsen min. Jeg ble i alle fall veldig oppsatt på å bli skremt, noe som ikke skjedde. Før på slutten. Ikke at det heller var så skremmende, men det samlet en del, for meg, løse tråder og gjorde historien komplett. Jeg var så bestemt på ikke å lese noe om boka før jeg var ferdig med den, noe jeg angrer litt på, for jeg ser at flere enn meg har hengt seg opp i at den ikke er nifsere. Hadde jeg vært litt mer obs på nettopp dette, hadde jeg kanskje "satt litt mer pris" på boka underveis. Nå høres det ut som om jeg ikke synes boka er noe særlig før mot slutten, men det er ikke det jeg mener. Jeg er ikke helt sikker på hva jeg forsøker å si, men det er en god bok altså. Det tok meg bare litt lang tid å innse det.
KRØ har en stillferdig og gjennomtrengende måte å infiltrere frykten på, sånn at når jeg først innser det så sitter redselen så dypt at det skal mye til for å komme seg opp fra avgrunnen. Når det er sagt, spiller historien på flere strenger. Det er trist og sårbart, men også håp å skimte.
Anbefales.
Takk til Cappelen Damm for leseeksemplar.
Jeg prøver å strekke meg ut i senga, men får ikke plass. Prøver å dra dynen over meg, men den er ikke der. Jeg kaver i mørket. Jeg er iskald. Jeg begraver armen i noe fuktig og iskladt. Får det i munnen. I øynene, overalt. Jord.
Krø er øya Adam opprinnelig kommer fra. Han er tidligere narkoman og har startet et nytt og bedre liv i Oslo sammen med kjæresten Ylva og hennes kreftsyke sønn Dennis. Adam er 3D-animatør, og arbeider for tiden med å utvikle et dataspill, WhiteWorld, som etterhvert blir så reelt at han får problemer med å skille fantasi og virkelighet. En dag får han et brev fra bestefaren, som ligger for døden på Krø. Adam reiser til Krø og oppdager snart at øya er full av mørke hemmeligheter som han må nøste opp i. Hva skjuler den låste døren i kjelleren? Hvem er den lille jenta som dukker opp overalt, og hvordan greier den mystiske skikkelsen å komme seg inn i WhiteWorld?
Krø blir frontet som en grøsser, noe som nok ødela litt for leseopplevelsen min. Jeg ble i alle fall veldig oppsatt på å bli skremt, noe som ikke skjedde. Før på slutten. Ikke at det heller var så skremmende, men det samlet en del, for meg, løse tråder og gjorde historien komplett. Jeg var så bestemt på ikke å lese noe om boka før jeg var ferdig med den, noe jeg angrer litt på, for jeg ser at flere enn meg har hengt seg opp i at den ikke er nifsere. Hadde jeg vært litt mer obs på nettopp dette, hadde jeg kanskje "satt litt mer pris" på boka underveis. Nå høres det ut som om jeg ikke synes boka er noe særlig før mot slutten, men det er ikke det jeg mener. Jeg er ikke helt sikker på hva jeg forsøker å si, men det er en god bok altså. Det tok meg bare litt lang tid å innse det.
KRØ har en stillferdig og gjennomtrengende måte å infiltrere frykten på, sånn at når jeg først innser det så sitter redselen så dypt at det skal mye til for å komme seg opp fra avgrunnen. Når det er sagt, spiller historien på flere strenger. Det er trist og sårbart, men også håp å skimte.
Anbefales.
Takk til Cappelen Damm for leseeksemplar.
Det Alice glemte
Liane Moriarty: Det Alice glemte, 448 sider. Oversatt av Solveig Moen Rusten
Visste hun hvilken dato det var? "Nittennittiåtte?" En lege som så stresset ut kikket ned på henne gjennom briller med rød plastinnfatning. "Er du sikker på det?" "Ja," sa Alice. "Jeg vet at det er 1998, for jeg har termin 8. august 1999. Den åttende i åttende, nittini. Lett å huske." "Det er faktisk 2008," sa legen.
Akkurat dette opplever Alice, en 39 år gammel trebarnsmor som er midt i en stygg skilsmisse. Hun faller og slår hodet under fredagstrimmen. Når hun våkner husker hun ingenting av de ti siste årene fra livet sitt. Hun tror hun er 29 år, lykkelig gift og gravid med sitt første barn.
Forfatteren av Ektemannens hemmelighet har kommet med enda en sidevender. Jeg skulle bare kikke litt i boken, hadde egentlig satt meg fore å lese en annen bok først. Umulig. Begynner du å lese i denne, må du bare belage deg på å sette alt annet på vent. Boken har så mange spenningstopper du bare må få svar på før du legger den fra deg. Alice kjenner knapt nok igjen seg selv etter en titt i speilet. Hvordan har hun blitt så tynn? Etter hva venner og familie beskriver, virker hun ikke som den hun var for ti år siden. Når ble hun så effektiv og nidkjær? Hvorfor er søsteren hennes så fiendtlig? Hvorfor skal hun og hennes elskede Nick skilles? Alice bestemmer seg for å finne ut mest mulig av sitt, for henne, nye liv. Og viktigst av alt, hun skal sette en stopper for disse latterlige skilsmisseplanene.
Det Alice glemte er en fornøyelig og tankevekkende bok. Jeg koste meg skikkelig med boken, og må faktisk innrømme at jeg til tider følte meg litt truffet. Ja til nye sjanser!
Takk til Pantagruel Forlag for leseeksemplar.
Visste hun hvilken dato det var? "Nittennittiåtte?" En lege som så stresset ut kikket ned på henne gjennom briller med rød plastinnfatning. "Er du sikker på det?" "Ja," sa Alice. "Jeg vet at det er 1998, for jeg har termin 8. august 1999. Den åttende i åttende, nittini. Lett å huske." "Det er faktisk 2008," sa legen.
Tenk om du en dag glemmer de viktigste personene i livet ditt. Begivenheter som har snudd livet ditt opp ned og skapt varige minner er slettet fra hukommelsen din. Alle rundt deg har kommet seg videre i livet mens du ligger ti år etter. Hva ville du ha gjort?
Akkurat dette opplever Alice, en 39 år gammel trebarnsmor som er midt i en stygg skilsmisse. Hun faller og slår hodet under fredagstrimmen. Når hun våkner husker hun ingenting av de ti siste årene fra livet sitt. Hun tror hun er 29 år, lykkelig gift og gravid med sitt første barn.
Forfatteren av Ektemannens hemmelighet har kommet med enda en sidevender. Jeg skulle bare kikke litt i boken, hadde egentlig satt meg fore å lese en annen bok først. Umulig. Begynner du å lese i denne, må du bare belage deg på å sette alt annet på vent. Boken har så mange spenningstopper du bare må få svar på før du legger den fra deg. Alice kjenner knapt nok igjen seg selv etter en titt i speilet. Hvordan har hun blitt så tynn? Etter hva venner og familie beskriver, virker hun ikke som den hun var for ti år siden. Når ble hun så effektiv og nidkjær? Hvorfor er søsteren hennes så fiendtlig? Hvorfor skal hun og hennes elskede Nick skilles? Alice bestemmer seg for å finne ut mest mulig av sitt, for henne, nye liv. Og viktigst av alt, hun skal sette en stopper for disse latterlige skilsmisseplanene.
Det Alice glemte er en fornøyelig og tankevekkende bok. Jeg koste meg skikkelig med boken, og må faktisk innrømme at jeg til tider følte meg litt truffet. Ja til nye sjanser!
Takk til Pantagruel Forlag for leseeksemplar.
Undis Brekke
Gunnhild Øyehaug: Undis Brekke, 126 sider
Etter seks år har Gunnhild Øyehaug endeleg kome med ein ny roman. Eg var ein av dei som trykte Vente, blinke til brystet og sporenstreks visste at eg skulle lese denne, men jaggu skulle ho ikkje vere lett å få tak i. I biblioteka var ho anten utlånt, utseld eller altfor ny, og eg fann ho ikkje i dei næraste bokhandlane. Men det er ikkje berre eg som har venta på denne. Da eg og nokre kollegaer var på Litterær salong i Jugenstilsenteret og høyrde Øyehaug bli bokbada for eit par veker sidan (jada, det var fullt hus), hadde eg for ein gongs skuld hugsa å ta med pengar for å få kjøpe boka - og kanskje få med ei lita helsing. Eg gløymer alltid å tenkje på slike detaljar. Men da hadde ho ikkje med bøker, for tenk, heller ikkje ho fekk tak i si eiga bok. Dumt, men det er jo kjekt at boka er attraktiv da. Lukka var stor da eg fekk ho i posten. No er ho lesen og allereie lånt vekk.
Undis Brekke var ein "up and coming"- tjueåring som ikkje kunne kome seg fort nok vekk frå heimbygda Kolve. Ho flytta til Bergen, gav ut ein roman og kom seg heilt til doktorgraden. Så stagnerte det. Skrivinga, kjærasteforholdet, livet. Når boka startar er ho 38 år (om vi ser bort frå eit par sider om sjølve befruktinga), har nettopp flytta attende til Kolve og skal undervise ved Høgskulen i Eitre. Ho har blitt "kvapsete", premenstruell og kjenner seg som ein "failure". Store delar av romanen tek til ved instituttets årlege julebord, som dette året serverer smalahove. Undis tenkjer attende på tidlegare episodar, noko som opnar for mykje meir enn det som går føre seg i dette smalahovekalaset. Undis er mellom anna veldig plaga av PMS, og meiner sjølv at ho berre er eit tenkjande menneske ein dag i månaden. Resten av tida er ho eit offer for dette utakksame syndromet. Vi får høyre om korleis ho blir stadig meir klar over at forholdet til kjærasten ikkje kan vare, men at ho ikkje tør å seie frå til henne. Elles snik det seg inn ein del litteraturvitskapelege omgrep og teoriar ettersom ho har halde på med ei doktorgradsavhandling om Rimbaud.
Øyehaug fortalde mykje om boka si da ho blei bokbada, og ho er akkurat så hyggeleg og morosam som ein får inntrykk av når ein les litteraturen hennar. Ho las fleire parti frå boka, og hadde ikkje tilhøyrarane allereie lese boka, så er eg sikker på dei har gjort det no. Undis Brekke er ein svært god andreroman. Vi som er kjend med Øyehaug sin skrivestil kan glede oss over mange observante situasjonar og eit glitrande språk. Trass i Undis Brekke sin til tider desperate person, finn ein nok av augneblinkar å kjenne seg att i. Dei trente augo ser kanskje likskapane mellom Kolve/Eitre og Ørsta/Volda og ymse anna? Øyehaug er riktignok ein 38 år gammal litteraturvitar med ein roman (og meir) bak seg, men ho er altså ikkje lesbisk. Som hovudpersonen òg viser seg kanskje ikkje å vere. Guglar ein Øyehaug, får ein vite at dette er eit mykje stilt spørsmål i forbindelse med denne utgivinga. Fun fact: Visste du at Øyehaug vann ei diktkonkurranse da ho gjekk i 5. klasse? Dette veit eg fordi venninna mi òg vann. Altså debuterte ho eigentleg ikkje som 23-åring, men mykje tidlegare.
Ei god bok. Anbefalast.
Takk til Kolon Forlag for leseeksemplar.
Etter seks år har Gunnhild Øyehaug endeleg kome med ein ny roman. Eg var ein av dei som trykte Vente, blinke til brystet og sporenstreks visste at eg skulle lese denne, men jaggu skulle ho ikkje vere lett å få tak i. I biblioteka var ho anten utlånt, utseld eller altfor ny, og eg fann ho ikkje i dei næraste bokhandlane. Men det er ikkje berre eg som har venta på denne. Da eg og nokre kollegaer var på Litterær salong i Jugenstilsenteret og høyrde Øyehaug bli bokbada for eit par veker sidan (jada, det var fullt hus), hadde eg for ein gongs skuld hugsa å ta med pengar for å få kjøpe boka - og kanskje få med ei lita helsing. Eg gløymer alltid å tenkje på slike detaljar. Men da hadde ho ikkje med bøker, for tenk, heller ikkje ho fekk tak i si eiga bok. Dumt, men det er jo kjekt at boka er attraktiv da. Lukka var stor da eg fekk ho i posten. No er ho lesen og allereie lånt vekk.
Undis Brekke var ein "up and coming"- tjueåring som ikkje kunne kome seg fort nok vekk frå heimbygda Kolve. Ho flytta til Bergen, gav ut ein roman og kom seg heilt til doktorgraden. Så stagnerte det. Skrivinga, kjærasteforholdet, livet. Når boka startar er ho 38 år (om vi ser bort frå eit par sider om sjølve befruktinga), har nettopp flytta attende til Kolve og skal undervise ved Høgskulen i Eitre. Ho har blitt "kvapsete", premenstruell og kjenner seg som ein "failure". Store delar av romanen tek til ved instituttets årlege julebord, som dette året serverer smalahove. Undis tenkjer attende på tidlegare episodar, noko som opnar for mykje meir enn det som går føre seg i dette smalahovekalaset. Undis er mellom anna veldig plaga av PMS, og meiner sjølv at ho berre er eit tenkjande menneske ein dag i månaden. Resten av tida er ho eit offer for dette utakksame syndromet. Vi får høyre om korleis ho blir stadig meir klar over at forholdet til kjærasten ikkje kan vare, men at ho ikkje tør å seie frå til henne. Elles snik det seg inn ein del litteraturvitskapelege omgrep og teoriar ettersom ho har halde på med ei doktorgradsavhandling om Rimbaud.
Øyehaug fortalde mykje om boka si da ho blei bokbada, og ho er akkurat så hyggeleg og morosam som ein får inntrykk av når ein les litteraturen hennar. Ho las fleire parti frå boka, og hadde ikkje tilhøyrarane allereie lese boka, så er eg sikker på dei har gjort det no. Undis Brekke er ein svært god andreroman. Vi som er kjend med Øyehaug sin skrivestil kan glede oss over mange observante situasjonar og eit glitrande språk. Trass i Undis Brekke sin til tider desperate person, finn ein nok av augneblinkar å kjenne seg att i. Dei trente augo ser kanskje likskapane mellom Kolve/Eitre og Ørsta/Volda og ymse anna? Øyehaug er riktignok ein 38 år gammal litteraturvitar med ein roman (og meir) bak seg, men ho er altså ikkje lesbisk. Som hovudpersonen òg viser seg kanskje ikkje å vere. Guglar ein Øyehaug, får ein vite at dette er eit mykje stilt spørsmål i forbindelse med denne utgivinga. Fun fact: Visste du at Øyehaug vann ei diktkonkurranse da ho gjekk i 5. klasse? Dette veit eg fordi venninna mi òg vann. Altså debuterte ho eigentleg ikkje som 23-åring, men mykje tidlegare.
Ei god bok. Anbefalast.
Takk til Kolon Forlag for leseeksemplar.
Her blir Øyehaug bokbada av dyktige Bjørn Vatne ved Ålesund litterære salong.





