Personar du kanskje kjenner

Synnøve Macody Lund: Personar du kanskje kjenner, 208 sider

Romanen byrjar med at hovudpersonen Synnøve reiser heim til faren, som har hatt slag. Ho har nettopp skilt lag med sambuaren, og skal feire jul utan dei to borna sine for første gong.  Ho fortel om barndommen sin, forholdet  mellom henne og faren og korleis det er å sjå at han beveger seg stadig meir vekk frå å vere den tøffe cowboypappaen ho hugsar som born.

Synnøve og faren har rammeforteljinga i boka, men det er dei andre historiene som er interessante. Vi får høyre om Mari, studenten som innleier eit forhold til rettleiaren sin, Eskild. Skodespelaren Live, som har ein manipulerande kjærast, Eva (som forøvrig er systera til Eskild) og aleinemora Anna, som til å byrje med er Synnøve. Alle tre er mennesketypar vi truleg har hatt med å gjere. Personar vi kanskje kjenner. Liva til desse personane blir på ulike måtar fletta inn i kvarandre. Felles for alle desse er at dei ikkje vil miste seg sjølv.

Det er tydeleg å sjå at Macody Lund er opptatt av film (kanskje ikkje så rart, ettersom ho både er skodespelar og filmmeldar), for når ho skriv om dei tre kvinnene, kjem det ein forteljar som stadig kommenterer handlinga - ikkje utypisk som på film. Eg bruker å like metakommentarar av denne typen, men eg greier ikkje heilt å bestemme meg om det blei meir irriterande enn effektivt i dette tilfellet. Det kan fort bli litt rotete når ein har så mange å halde styr på i ein roman, og i tillegg skriv inn seg sjølv. Men som forfattaren sjølv seier, kan eigne minne bli like upålitelege og derfor fiktive. Det som er fangslande er historia ein sjølv skaper. Korleis ein kan halde fast i det.

Eg likte boka godt, men synest som sagt at det er dei tre kvinnene som driv handlinga framover og gjer heile romanen. Eg kunne godt tenkje meg å høyre meir om desse personane. Bli betre kjent med dei.

Leseeksemplar fått av Samlaget.

Andre bloggarar: Tine

Alt inkludert

Marit Eikemo: Alt inkludert, 319 sider

Eg elskar, elskar, elskar Marit Eikemo og trur eg med handa på hjartet (men nokolunde tungt, med alle dei fantastiske forfattarane som finst) kan seie at ho er min norske favorittforfattar. Eg har lese og likt fleire av bøkene hennar, men det var ikkje før Samtale ventar at eg verkeleg fekk auga opp for henne. Sistnemnde er ei bok eg framleis tenkjer mykje på. Eg hugsar at eg hadde lese ferdig boka og skulle ut på byen same kvelden. Eg var nesten ikkje i stand til å tenkje på noko anna enn boka, og det er sjeldan folk gidd å høyre om ei bok eit heilt forspel. Anyway. Eg hadde det i alle fall kjekt den kvelden.

Denne boka las eg på flyet til og frå Amsterdam, eg byrja da flyet letta på veg til storbyen og blei ferdig rett før det landa på returen. Eg var "flink" og snakka ikkje om boka i det heile tatt til han eg reiste saman med (mannen min altså), fordi eg veit at han ikkje er særleg fan av å høyre om det eg har lese. Heldigvis har eg ein kollega som meir enn gjerne vil lese bøkene etter meg, så eg får smøre meg med tolmod og vente til ho er ferdig og klar til å diskutere innhaldet. Til da kan eg i alle fall rope ut mi begeistring her. For eg er verkeleg oppglødd (om du ikkje allereie har skjønt det).

Alt inkludert handlar om aleinemora Agnes, som flyttar inn i eit hybelhus saman med den seks år gamle dottera. Dei troppar opp, utan anna bagasje enn kvar sin trillekoffert, klar til å flytte inn i den "delvis møblerte" leilegheita. Det viser seg at leilegheita er heilt tom, så Agnes skaffar seg inventar frå finn.no, og får litt etter litt fylt opp romma.

Eikemo har ei evne til å skildre det trivielle opp på eit høgare nivå. Det blir aldri keisamt, tvert imot er det så observant at det grensar til genialt. Vi har ekteparet Frøydis og Øystein, medisinstudentane, mammabloggaren, forfattaren, organisten og alle som sel eller gir vekk ting på finn.no. Alle er like interessante. Vi ser dei gjennom augo til Agnes, som ser ut til å vere nokså dårleg kjend med korleis ein ter seg i ulike sosiale samanhengar. Ho gløymer stadig å hente dottera heim frå besøk hos naboane, og tenkjer sjeldan på det som for oss andre er heilt elementært. Vi kjenner oss att i mykje av det og kan le høgt av det absurde i kva som opptek folk, mens det på andre sida er sårt å sjå korleis ho ikkje greier å finne seg til rette i desse uskrivne normene.

Vi får ikkje vite noko om Agnes eller dottera. Kvar dei kjem ifrå eller kor dei skal vidare. Det er forbløffande å sjå kor raskt dei blir integrert i det vesle samfunnet, og kor fort dei blir utstøytt dersom dei ikkje oppfyller dei sosiale krava som blir stilt av menneska rundt. "Kva skal vi med kvarandre?" spør Agnes i romanen. Ho kjem flyttande utan noko og blir definert av tinga ho omgir seg med. Først verkar ho nesten eksotisk overfor naboane med sine manglande møblar og reglar, så går det over til å irritere. For å vere med i fellesskapet, må du gjere som fellesskapet.

Eg er som sagt framifrå begeistra.

Anbefalast.

Leseeksemplar frå Samlaget.

Biletet av boka har eg stole frå Gro, som også har blogga om boka. Edit: Gro og Beathe var ikkje like begeistra som eg er. Les omtalane deira for å finne ut kvifor.

Historien om et godt menneske

Birger Emanuelsen: Historien om et godt menneske, 335 sider

Denne romanen har en pangbegynnelse som fenget meg fra første stund: Thomas er kulturjournalist i en av landets største aviser. Når han oppdager at den nye naboen, Flemming, er en poet, overtaler han ham til å la seg portrettere i avisen. Thomas skriver et tosiders stykke og høster mye skryt. Det går ikke lang tid før han får klager på feilsiteringer i stykket, og når han blånekter drar Flemming frem smarttelefonen sin hvor han har lydopptak av hele intervjuet. Thomas må legge seg helt flat når det avsløres at han ikke bare har pyntet på det meste i intervjuet, men også baksnakket sjefen og kollegene.

Og så, for å krone det hele, kom følgende forklaring på hvorfor jeg ønsket å spørre ham om privatlivet:"Jeg vet det er kleint, men redaktøren min elsker de greiene der. Den eneste boka hun har lest, er Fifty Shades of Grey, og jeg tror ikke hun forstod nok til å bli kåt engang." Da denne setningen trillet ut av Flemmings smarttelefon, kunne jeg se at sjefen min foretrakk en muskel i ansiktet. 

Thomas får sparken, noe som gir familien en gyllen sjanse til endelig å flytte hjem til barndomsbygda. Vi forstår at dette er noe Thomas egentlig ikke har lyst til, men siden han har brukt jobben som unnskyldning overfor kona har han ikke lenger noe å gjemme seg bak. I hjembygda blir Thomas konfrontert med spøkelser fra fortiden. Persongalleriet utvides og lar oss komme nærmere inn på barndomsvenner, hvilket inntrykk Thomas har av dem og hvordan de oppfatter Thomas. Sistnevnte er spesielt interessant og åpner for flere ulike tolkninger. Hvem er egentlig Thomas? Han har utvilsomt et ønske om å bli oppfattet som et godt menneske, men grensen mellom det skrevne ord og levd liv ser ut til å flyte over i hverandre.

Historien om et godt menneske er en svært god bok. Det må sies at partiene om barndomskompisen Nico ikke fenget meg i like stor grad, men resten av historien er så godt konstruert at det mer enn veier opp for det.

Anbefales.

Tine og Gro har også blogget om boka.

Jeg gidder ikke leve uten deg

Christelle Ravneberget: Jeg gidder ikke leve uten deg, 168 sider

Bartenderen Annabel og musikeren Christian treffer hverandre ute på byen en fuktig kveld. De finner tonen umiddelbart, blir fullstendig oppslukt av hverandre, men klarer verken å være sammen eller uten hverandre. Kjærlighetsforholdet deres er som en følelsesmessig berg- og dalbane, og ikke videre sunt for noen av dem. Hver gang Annabel ser ut til å karre seg videre uten ham, dukker han opp og hun slipper alt hun har i hendene for å bli med ham.

Jeg greier ikke å la være å tenke at dette er en brun og psykedelisk versjon av Fifty Shades. Mest på grunn av navnene, men også det destruktive forholdet hvor den ene ser ut til å dominere forholdet. Ikke sjelden den mannlige parten. Også her er det Christian som setter føringen; Han har samboer og en datter han ikke vil forlate, mens Annabel må nøye seg med smulene. Men hun har likevel en slags makt over ham, da han ikke kan leve uten henne.

Forfatteren har selv sagt at hun har latt seg inspirere av eget liv, og beskriver boka som "sex, dop og rock n` roll". Alle tre er noe vi finner mye av i denne historien. Mye av handlingen foregår inne i Annabel, som har oppturer og nedturer. Sistnevnte er det spesielt mange av. Språket er pulserende og gjenspeiler mye av kaoset, tankene og følelsene i Annabel (med og uten rus), noe som gir boka en annerledes vri. Språket kan kan kanskje bli for distraherende for noen, men jeg likte det og synes det styrker historien.

Jeg gidder ikke leve uten deg er forfatterens debutbok, så vi kan nok vente oss mer fra henne.

Anbefales.

Fordi jeg elsker deg

Helene Uri: Fordi jeg elsker deg, 152 sider


Kor mykje kan ein tole før ein går ut av eit øydeleggjande forhold? 

16 år gamle Elin treffer Fredrik ein dag ho er i butikken saman med veninna si. Han er kjekk, pen og svært sjarmerande. I løpet av fem minutt har han fått telefonnummeret hennar og første date er sett. Fredrik er nesten for god til å vere sann. Han er flink til å formulere seg, er oppmerksom, tillitsfull og behandler ikkje berre Elin, men mor hennar også, som ei prinsesse. Svigermors draum altså. Elin er lykkeleg, forelska og kan ikkje tru at Fredrik har valt nettopp henne. Ho kan ikkje tenkje seg noko betre enn dette. Så byrjar idyllen så smått å slå sprekkar.  Elin får sms-truslar frå eit ukjend nummer. Ho blir redd og utrygg, men Fredrik stiller villig opp og trøystar. Alltid.


Fredrik har verdens største smil. Han er verdensvant, han vet alltid hva han skal si. Alle som treffer ham, blir betatt. Og nå er han blitt kjæresten til Elin. Tenk at det skulle skje! At hun skulle bli som hovedpersonen i en romantisk film. For det er virkelig slik det føles. Helt til tekstmeldingene fra Bjørn begynner å tikke inn. Og helt til det verst tenkelige skjer.

Etterkvart forstår Elin at det er noko som ikkje stemmer, og ho ender opp med å vere i eit forhold som ikkje er bra for henne. Ho tør ikkje å fortelje til nokon korleis han eigentleg er. Kven skal tru på det? Alle rundt henne synest jo at Fredrik er heilt perfekt. Dessutan var det jo eigentleg hennar eigen feil det som skjedde. Eller?

Snart for området rundt øyet som det alltid hadde vært. Den smale røde stripen på kinnet bleknet og forsvant til slutt helt. Huden på overarmene og håndleddene ble like hvit og glatt som før. 

Undersøkingar viser at ei av fire norske kvinner vil oppleve ein eller annan form for vald i løpet av livet, og kvar femte mann har vore i valdelege forhold eller fått truslar om vald. Ein tredel av alle valdsepisodar skjer i eller i nærleiken av heimen. Og dette er berre tal vi veit om. Det er nok meir. Mykje meir. Ein av tre tenåringar har opplevd digital vald frå kjærasten sin. Truslar, trakassering, kontroll og overvåking i form av sms, chat og stygge meldingar som blir posta på nettet. Digital vald er ein relativ ny måte å jævlast på. Vi veit at det er få vaksne som seier frå om dei opplever vald i parforholdet, at det ofte har pågått i årevis før dei seier noko. Av unge mennesker er det enda færre som seier frå, og spesielt til vaksne. Dei er unge og nyforelska, opplever kor deilig det er å bli sett. Dei veks av bekrefting frå andre og trur gjerne det er dei sjølve som er skyld i valden. At dei har provosert det fram.

Fordi jeg elsker deg er ei god historie med eit viktig tema. Eg likte boka svært godt og anbefaler ho både til unge og vaksne. 

Leseeksemplar fått av Cappelen Damm.

Ingrid Winters makeløse mismot

Janne S. Drangsholt: Ingrid Winters makeløse mismot, 255 sider

Det lover godt når omslaget skilter med godord både fra Heidi Linde og Henriette Steenstrup. Ifølge VG gikk sistnevnte hen og kjøpte filmrettighetene sporenstreks etter at boka var ferdiglest. Og hovedrollen? Den skal hun selv ha. Dette blir gøy!

Ingrid Winter er i slutten av 30-årene, gift med advokaten Bjørnar og mor til tre jenter. Hun er ansatt som litteraturforsker ved universitetet og sliter med å få tidsklemma til å gå opp. Alle vil ha en bit av henne, men hun vil helst henge "Eksamen pågår"-skiltet på døra og være i fred. Det er lett å kjenne seg igjen i hverdagen hennes og vi har alle hatt behov for en kloning, men la oss håpe vi ikke evner å rote det til så mye som hun klarer.

Til tross for alt kaoset Ingrid ser ut til å skape rundt seg, har hun en imponerende evne til å ta alt med knusende ro. Selv når hun oppdager at hun i et snev av nyvunnen spillegalskap har bydd en million over takst på et hus, eller når hun ufrivillig må reise til Russland midt under flyttingen til det nye, rådyre huset. Uten å ha fått solgt det gamle. Hun greier å havne i absurde situasjoner ved levering av datteren i barnehagen, i FAU-møter og på jobb.

Jeg skjønner at romanen gikk rett hjem hos Steenstrup, som i bladet Kamille skriver ærlig og morsomt om travle hverdager - og som selv stadig havner i merkelige situasjoner. Men jeg kan også forstå at ikke alle vil finne boken like rasende festlig. Misforstå meg rett (et uttrykk jeg vanligvis hater, men i denne sammenheng passer det svært godt), JEG likte boken veldig godt og anbefaler den glatt. Men så er jeg også blodfan av Seinfeld og kjenner godt til flere av referansene Drangsholdt bruker i boka. De kan kanskje bli litt i overkant mange for en som ikke kan sin sitcom.

Den humørfylte leser vil nok uansett finne mer enn en episode å humre av. Hvis ikke får de vente til filmen kommer.

Leseeksemplar fått av Tiden Norsk Forlag.

Jernjomfruen

Torben Svendsen: Jernjomfruen, 246 sider

Kevins foreldre skal skilles, og han må flytte fra hjemstedet Vikhammer og bli med moren til Fredrikstad. Det sier seg selv at det er en omveltning for en landsens gutt å flytte fra kompisene og begynne helt på nytt i storbyen. Men han greier seg tålelig bra. Han oppdager noe som gir livet hans ny betydning; heavy metal-musikk, og blir så oppslukt av sin nye lidenskap at han deler livet sitt inn i før og etter Iron Maiden - den absolutte favoritten. Derav tittelen. Han leser alt han kommer over om bandet, melder seg inn i fanklubben og får seg ekstrajobb for å kunne kjøpe flere plater og effekter.

Selv om Kevin aldri blir en del av den kule gjengen, ser han ikke ut til å mangle draget på damene. Den andre store interessen. Selvtilliten er det derimot verre med, noe som ofte går på bekostning av kjæresteriet. Pubertal og uerfaren som han er, opplever han at ikke kroppen alltid reagerer som han vil. Noe som resulterer i en pinlig episode eller to.

Det var bare en bitteliten sak som plaget meg en smule. Språket. Det ble litt for Wam og Vennerød-kult for meg, og tilføyde historien et hint av parodi - men jeg synes likevel boka var god. Det er troverdig og interessant. Jeg har jo selv vært der og opplevd mye av det samme, dog fem år senere enn hovedpersonen. Tro det eller ei, men jeg var faktisk ihuga Iron Maiden-fan og hadde flere av CD-ene deres. Veggene på rommet mitt var dekket av bandplakater og jeg gikk rundt i t-skjorter med alskens monster avbildet. Jeg plaget vettet av venninna mi, som måtte høre "Fear of the Dark" på repeat (Nå da?! Liker du den nå? Nei vel, da har du ikke hørt ordentlig etter. Hør godt etter nå!) helt til hun gav opp og sa hun likte sangen (bare for å slippe å få høre den flere ganger).

Dette er en passende bok for de fleste som engang har vært tretten, er musikkinteressert eller kjenner puberteten rase gjennom kroppen. De første festene, musikk, øl og what not. Ja visst, gør det ondt når knoppar brister, men jaggu er det deilig også.

Lesereksemplar fått av forfatteren.