Sofia

Sigrid Merethe Hanssen: Sofia

Ei norsk kvinne leiger seg husrom i ein gresk kystby i håp om å skrive ei bok. Planen er å vere der ut sommaren, men idet sommaren går over til haust utan at noko vettugt har blitt festa til papiret, blir kvinna verande. Byen blir tømt for turistar, og med berre dei fastbuande att kjenner kvinna seg meir og meir isolert. Når ho møter Sofia, ei døv ungjente som er tilsett ved ein av byens kafear, blir ho stadig meir oppslukt av henne. Ein dag får ho det for seg at Sofia er i fare, og det sterke ønsket om å hjelpe gjer at ho må kjempe mot krefter ho ikkje rår over.

Eg hadde ikkje høyrt om denne forfattaren før, og grunnen til det er kanskje at dette er debutromanen hennar. Tidlegare har ho gitt ut novellesamlingar og ei barnebok, som eg absolutt skal sjekke ut.

Sofia er ei stillferdig bok med eit nydeleg språk. Ho skriv om ein ung hovudperson som tek steget ut av dei faste rammene og flyttar til ei øy der ho verken kjenner språket eller kulturen. Det skjer ikkje så mykje i den ytre handlinga, men desto meir i den indre. Alt kjennest framand, og når kvinna kan kommunisere med Sofia ved hjelp av teikningar blir ho på ein måte det einaste haldepunktet hennar. På same måte som kvinna etter kvart ikkje ser ut til å greie å skilje mellom fantasi og røyndom, ser språket ut til å viske ut skilet mellom liv og diktning. Dette synest eg får fram den kaotiske sinnstilstanden denne einsemda fører til.

Anbefalast.

Takk til Samlaget.

Lavendelhagen

Lucinda Riley: Lavendelhagen, 435 sider. Oversatt av Elisabeth Sætvedt

Frankrike 1998: Når hennes mor dør, blir Emilie de la Martinieres enearving til den nedsarvete, men praktfulle eiendommen som har vært i familiens eie i århundrer. Emilie bestemmer seg for å pusse opp eiendommen, og oppdager at den ikke bare rommer en enorm samling av verdifulle bøker, men også et hemmelig rom i kjelleren.

London 1943: Britiske Constance Carruthers har fått jobb som spion og skal inn i det okkuperte Paris. Allerede under hennes første oppdrag havner hun midt i en velstående familie, og i et livsfarlig spill av løgner og bedrag. For å redde både eget og andres liv må innta rollen som familiens franske kusine.

Etter Rileys forrige roman, eller fadese, kall det hva du vil, må det innrømmes at jeg begynte på denne med en god del skepsis innabords. Skepsisen innfridde, jada, men tro det eller ei, boken tok seg faktisk opp etterhvert. Selvsagt er det klisjeer og happy ending opp i mente, men jeg synes faktisk boka var overraskende mye bedre enn forventet. Ikke at det skulle så mye til etter den forrige, kremt.

Jeg synes Riley har mer driv i historien denne gangen. Hun bygger opp spenningen og har akkurat nok intriger til å holde interessen oppe. Vi vet jo alle at nåtidshistorien i disse bøkene som regel ikke er stort mer enn et forstyrrende, om ikke irriterende, element. Denne gangen synes jeg begge bidrar til å styrke handlingen (selv om det ikke var så veldig vanskelig å skjønne hvor det bar hen med Emilie og Sebastian).

Lavendelhagen er underholdende og attpåtil litt mer troverdig enn den forrige. En fornøyelig bok, om en ikke forventer seg så mange overraskelser.

Takk til Cappelen Damm.

Ny grunnlov

Are Kalvø: Ny grunnlov, 191 sider

Etter å ha lidd meg gjennom Hanne Ørstavik sin nyaste roman, Hyene (eg orkar ikkje å bruke meir tid på boka enn å tilføye at ho var svært kjedeleg), var det dags med noko anna. Noko med futt og spenst. Da er Kalvø god å ha.

Dei som har følgt med på tv-serien "Riksforsamlinga", som går på NRK1, veit kva eg snakkar om. Eg har faktisk ikkje sett noko særleg på det, men det er jo dokumentarversjonen av boka så det kan ikkje vere anna enn artig.

"Norge er eit demokratisk, fredeleg og passe kjendisfiksert rike der alle kan trenge ein klem." - første paragrafen i den nye grunnlova.

Ny Grunnlov er inndelt i kapittel, der han tek for seg dei viktigaste paragrafane i grunnlova, innleidd av ei særs morosam forhistorie om mennene som har æra for den frå 1814. Å seie at innleiinga er særs morosam er eigentleg urettferdig mot resten av boka. Alt er særs morosamt. Han tek for seg alt frå jødeparagrafen til monarkiet - veg både for og imot og kjem med nye forslag. Heile tida med folket si beste interesse i tankane. Folket sine meiningar er sjølvsagt med heile vegen, i form av ymse konkurransar og avrøytingar på Facebook, i radioen og dei han har møtt på gata. Dei heldige utvalde må gjennom forskjellige testar, til dømes må monarkkandidatane gjennom typiske kongelege greiner som å høyre dårleg hornmusikk i veldig mange minusgrader og klippe ei snor med ei veldig sløv saks.

Ny Grunnlov er full av bilete frå prosessen. No har eg ikkje kamera for handa, men for dei interesserte kan det nemnast at bileta er verd det aleine. Boka er med andre ord ikkje eit bomkjøp, eller bomlån for den saks skuld. Eg kunne ha skrive om paragrafar og døme og bilete opp i mente, men du vil vel helst lese det sjølv? For du har vel ikkje tenkt å la denne perla gå frå deg?

Anbefalast. Sjølvsagt.

Takk til Samlaget.

Påskelektyren

Jeg er ikke helt i skrivemodus for tiden, men har siden sist lest tre romaner og føler at jeg i hvert fall må nevne dem. Du kan liksom ikke lese Faen ta skjebnen og la det bli forbigått i stillhet, så here it goes: 

Jeg leste Sommeren vi kledde oss nakne av Helene Uri og Arne Svingen. Det var gjort i et jafs, mer bestemt på flyet mellom Ålesund og London. Den handler om tenåringene Stian og Mia, som begge er med foreldrene sine på sommerferie til Danmark. De blir forelsket og kler seg nakne. Med mer. Jeg synes den var helt grei. Ikke så bra som deres siste roman, men likefullt verd å lese. 

Jeg ble dypt grepet av John Greens suksessroman for ungdom: Faen ta skjebnen. 16 år gamle Hazel og 17 år gamle Augustus treffer hverandre i en støttegruppe for kreftsyk ungdom og blir hodestups forelsket. Forfatteren forsøker å skildre hvordan det er å være ung og forelsket samtidig som en står med den ene foten i graven. Det er friskt og humoristisk, men selvsagt også tragisk og gripende. Dette er en aldeles nydelig roman som tok pusten fra meg, så mye at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne. Så jeg slutter like godt her. Anbefales sterkt!

Som alltid når Kate Morton gir ut ny roman, kaster jeg meg over den så fort sjansen byr seg. Morton fornekter seg ikke, og har også denne gangen utgitt en murstein av en bok. Det var derfor jeg leste de to førstnevnte, heller slanke bøkene, gadd liksom ikke å drasse med denne gedigne tingesten på flyet. I Hemmeligheter blir 16 år gamle Laurel vitne til en opprivende hendelse en sommerdag i 1959. Når hennes mor ligger for døden i 2011 bestemmer hun seg for å komme til bunns i dette mysteriet som har plaget henne i alle disse årene. Vips, tas leseren med tilbake til London rett før krigen. En fornøyelig og spennende bok. Det som var ekstra morsomt, er at vi tilbrakte påsken i London og besøkte Winston Churchills War Rooms, som Morton nevner i kildehenvisningen (hvis noen har tenkt å være ekstra pirkete nå, så kan jeg nevne med det samme at Morton takker Churchills Imperial War Museums - men det er bare åpent om sommeren og dessuten så er det nesten det samme. Vi bodde i alle fall i Westminster, close enough). Anbefales, både boka og museet (og London selvsagt!).

Så slo altså planen min om å lese påskekrim feil i år også..

Helbredelsen

Jonathan Odell: Helbredelsen, 341 sider. Oversett av Kia Halling

Sørstatane, 1933: Den tidlegare slaven Gran Gran har arbeidd som jordmor og hjelpande kvinne i fleire år. Ein dag kjem det ei kvinne ho ikkje kan redde, og Gran Gran sit att med dottera hennar, Violet. Violet er traumatisert og svært ordknapp, men Gran Gran finner ut at ho lyttar iherdig når ho fortel historia om barndommen sin. Gran Gran si historie tek til i 1847 ved Satterfield-plantasjen i Sørstatane. Husets frue, fru Amanda, mister si einaste dotter i kolera. Full av sorg og ein skrantande mental tilstand beordrar ho ei av slavejentene ved plantasjen til å gi frå seg det nyfødde bornet sitt. Vesle Yewande blir Granada og må vekse opp saman med dei kvite. Utkledd i den døde dottera sine klede får ho sitje til bords med frua, til stor forarging hos mannen hennar. I eit forsøk på å utrydde koleraen som herjar over plantasjen tilset han Polly Shine, ei svart kvinne som er kjend for å vere healer. Polly Shine ser raskt at Granada sjølv har evna, og Granada går frå å vere husfrua si pyntedokke til å måtte flytte ned til Polly i plantasjen og dermed ha ein fot i begge verder.

Gran Gran si historie er meint å trøyste vesle Violet, men etterkvart som ho fortel oppdagar ho at historiene deira møtast og begge opplever ei lækande effekt.

Dette er sjølvsagt ein såkalla page turner, men boka har likevel så mykje meir enn rein underhaldningsverdi. At det er basert på ekte hendingar styrker truverdet, og gjer meg både trist og glad. Forfattaren sitt etterord fortel lesaren om prosessen, og eg synest nesten det er vel så spennande å høyre det som sjølve boka. Han har intervjua fleire og forsøkt å unngå å setje slavane i ein stakkarsleg posisjon. Det greier han fint. Det er dei sterke kvinnene som dominerer historia, dei er fulle av kjærleik og pågangsmot. Forteljinga spelar på fleire strenger - det handlar ikkje berre om kampen for fridom, men kampen for tillit og å høyre til. Helbredelsen viser oss kor lækjande det å vise nestekjærleik kan vere, og kor viktig det er å kjenne røtene sine.

Likte du Tilbake til Tall Oaks og Barnepiken, vil du like denne. Personleg likte eg dei to nemnde betre, men denne er slett ingen dårleg etterkommar.

Anbefalast.

Kunsten å høre hjerteslag

Jan-Philipp Sendker: Kunsten å høre hjerteslag,286 sider. Oversett av Kurt Hanssen

Boka opnar med at amerikanske Julia sit inne i eit tehus i Kalaw. Ho har reist dit i håp om å finne faren sin, Tin Win, som forsvann sporlaust for fire år sidan. Tin Win var ein suksessfull advokat heime i New York, med kone og to vaksne born. Når Julia finner eit kjærleiksbrev meint for ei burmesisk kvinne ved namn Mi Mi, kastar ho seg på første fly til Burma. I tehuset møter ho ein mann som hevdar å kjenne far hennar, og som på mystisk vis også ser ut til å vite kven ho er. Mannen kan fortelje Julia ei historie om Tin Win, ei historie som er så unik at ho har vanskeleg for å tru på han. I håp om å finne att far sin, finner Julia så mykje meir. Ho får endeleg vite kva som skjedde dei første tjue åra av livet hans, og får høyre ei kjærleikshistorie så sterk at ho må ta eit oppgjer med eigne verdiar.

Det vakre omslaget kombinert med tittelen gjorde meg litt redd for at det skulle vere nok ein banal bestseljar med den typiske suksessoppskrifta. Heldigvis tok eg feil. Ja visst er det nokre klisjear og føreseielege hendingar, men handlinga hevar seg likevel over dette. Julia i notidshistoria slit verken med seg sjølv eller med kjærleiken, noko som jo er typisk for desse parallellhistoriene. Ho vil berre finne far sin.

Eg synest at romanen er velskriven og språket har ein god flyt. Det skildrar omgjevnadane på ein så god måte at ein nesten kan kjenne lukta og smaken. Bileta blir måla for lesaren og vi får ei innsikt inn i Burma sin rike natur og tradisjon. Historia er nydeleg, men også forferdeleg trist. Ein flott hyllest til kjærleiken.

Anbefalast.

Takk til Cappelen Damm.

En sang fra fortiden

Katherine Webb: En sang fra fortiden, 507 sider. Oversatt av Jan Chr. Næss

Dorset, 1937: For 14 år gamle Mitzy Hatcher går dagene stort sett ut på å gjøre husarbeid og sanke urter for den tyranniske moren. Hun må holde seg utendørs i timevis og vandre langs havet hver gang moren har besøk av de hyppige "beilerne" sine, noe som ikke er rent sjelden. Når kunstneren Charles Aubrey flytter inn i nabohuset med elskerinnen og døtrene sine, åpnes en helt ny verden for Mitzy. Den hittil ukjente følelsen av å bli sett og satt pris på av voksne er vanskelig å håndtere, og når Charles ber om å få male henne går Mitzys beundring over til et altoppslukende begjær som truer med å ødelegge idyllen.

Over 60 år senere har kunstner og gallerieier Zach brukt store deler av livet sitt til å fordype seg i den kjente kunstneren Charles Aubreys verker. Maleriene hans har en forheksende effekt, og i håp om endelig å fullføre boken om den mystiske berømtheten, lokkes Zach ut på landsbygda for å finne ut hva som egentlig skjedde mellom Mitzy og Aubrey.

Jeg synes Webbs romaner blir bedre og bedre. Hun fletter fortids- og nåtidshistoriene mer elegant inn i hverandre og språket virker mer flytende enn tidligere. Selve handlingen er også mer kløktig, og beveger seg mer mot det mørke, dype. Det er uheldige skjebner og uhyggelige hendelser, på grensen til det mer makabre. Litt klisjé må vi regne med, og dersom jeg skal sette fingeren på noe så kunne nok boken vært noe kortet ned. Det gikk litt trått i begynnelsen, og det er ikke før de siste to hundre sidene det blir virkelig spennende. Men det er en god bok likefullt.

Anbefales.