Juggel

Heidi Linde: Juggel, 320 sider

Hun hadde kjøpt solarium. En svær, diger sak som sto på et slags stativ og var så lang at den dekka hele kroppen. I tillegg var det en benk man skulle ligge på, først på ryggen og så på magen, sånn at strålene fra solariet over ville gjøre en brun både foran og bak.
- Folk ønsker velvære, sa mamma. Det er ikke nok med en fin frisyre.

Jeg blir stadig overrasket over å finne gamle perler fra storfavoritten Linde, og trodde egentlig jeg hadde lest det meste av henne. Så fant jeg denne i biblioteket. Den er fra 2004 og kan se ut som hennes andre voksenroman. Jeg likte den veldig godt og leste den følgelig ut på et blunk.

Juggel handler om Maj, som har bikket tredve og tatt hovedfag i sosiologi. Hun bor i Oslo og har nettopp oppdaget at hun er gravid med en mann hun ikke vet om hun tør satse på. Hun vet ikke engang om hun vil fortelle ham om barnet. På vei til en begravelse i småbyen hun vokste opp i, kommer alle barndomsminnene frem. Minner fra tiden på ungdomskolen, bestevenninnen Anja, den kjekke gymlæreren alle jentene likte og en rekke pinlige episoder fra en uunngåelig pubertet. Men de færreste har en problemfri oppvekst, og vi får også høre om livet sammen med en deprimert mor som sover store deler av dagen.

Jeg tok enda et skritt fram og skulle til å si noe, gi meg til kjenne, men akkurat da oppdaga jeg hva han dreiv med. Først så jeg bare bevegelsen, jeg tenkte det var fjernkontrollen han holdt i, Robban satt med hånda i fanget, den gikk opp og ned, jeg hørte den pesende pusten hans, og på tv-en snubla en av jentene, hun lo, og da hun falt, sklei litt av kjolen opp, og leggene hennes var nakne og helt hvite, og jeg kunne ikke la være, jeg begynte å le, og Robban bråsnudde seg mot meg og jeg så det han holdt i hånda, jeg hadde aldri sett det før, ikke sånn, jeg kjente meg kvalm, det lukta virkelig innestengt der inne, men jeg kunne ikke slutte å le. 

Boken veksler mellom fortid og nåtid, og skal med dette retrospektive blikket forsøke å belyse hvorfor Maj har blitt den hun er i dag. Hun sliter med å ta valg, og med å gjennomskue hva som er falskt og hva som er ekte. Handlingen går ikke spesielt i dybden, men er likefullt spennende og god lesning. For meg som er oppvokst på 80-, 90-tallet er det spesielt artig med de nostalgiske referansene om solarium og brunkrem, men her er nok likevel en eller flere episoder de fleste kan kjenne seg igjen i. Linde er en svært dyktig historieforteller, og etter å ha lest de senere romanene vet vi jo at hun bare skriver bedre og bedre.

Anbefales.

Når jeg er hos deg

Linn Ullmann: Når jeg er hos deg, 306 sider

35 år gamle Stella faller fra taket i en bygård i Oslo. Mannen hennes, Martin, står igjen på taket og bevitner det hele. Ingen vet om det er et uhell eller et drap. Fallet tar bare to sekunder, men vi skal få høre lengre historier om hvordan andre opplever det. Stella etterlater seg to jenter, en ektemann og en venn som på hver sin måte gir et portrett av Stella. Vi får også høre fra politietterforsker Corrine Danielsen og et par andre vitnesbyrd. Selv om alle disse forsøker å tegne et bilde av Stella, forteller de kanskje mest av alt om seg selv.

Det er et irriterende faktum at Money Sørensen alltid låser seg inn i leiligheten min på de mest ubeleilige tidspunkter. Riktignok har vi avtalt hver torsdag klokken ti, men torsdag klokken ti er og blir et ubeleilig tidspunkt for meg. Da vi i sin tid, for nøyaktig tredve år siden, kom frem til at hun skulle rydde og vaske her hver torsdag klokken ti, kjente jeg at jeg gikk med på denne avtalen under press. Det hadde passet meg bedre om hun kom for eksempel hver fredag klokken tretten, for da er jeg alltid ute og spaserer. 

Når jeg er hos deg er en innsiktsfull roman. Med stort fortellertalent balanserer Ullmann kunsten mellom å veksle mellom ulike fortellerstemmer og deres skjebner. Hun gir leseren både sorg og glede, og evner å blottlegge menneskenes innerste lengsler med sin skarpsindige forståelse for privatlivets drama. Hun har en helt særegen måte å kommunisere på, noe som gjør hennes prosa detaljrik og presis på samme tid. Jeg er imponert.

Det er bare å konstatere: Ullmann er en fantastisk forfatter.

Anbefales.

Fjøset

Kristin Friis: Fjøset, 189 sider

Gårdskjerringa Marta venter på at mannen hennes, Jon, skal komme inn etter kveldsstellet i fjøset. Timene går og Marta blir stadig mer bekymret, men får tiden til å gå med å surre rundt i huset. Alt annet enn å gå ut i fjøset og se etter Jon. Hun lager seg kveldsmat og forsøker å strikke litt. Minnene fra livet på gården strømmer gjennom henne, noe som får leseren til å ane at dette ikke har vært et lykkelig ekteskap. Hun ringer nabodama, Gudrun, gjentatte ganger, men Gudrun har besøk og er opptatt. Marta virker svært ensom og alene der hun går rundt seg selv mellom stua og kjøkkenet.

Forfatteren setter fokus på en triviell og rutinert hverdag, og oppnår med dette å vise hva livets hendelser stort sett handler om. I likhet med Fosse og Becket, skjer det ikke nødvendigvis noe i teksten, men fokuset settes på hovedpersonens ytre og indre opplevelser. I dette tilfellet Marta som venter på at mannen gjennom femti år skal komme inn etter kveldsstellet av de seks gjenværende kyrne på gården.

Det er til tider provoserende at Marta ikke kan gå ut og se etter mannen sin, men samtidig forstår vi at hun nok er redd for hva hun kan finne. Hun har ingen andre, og mister hun Jon blir hun helt alene. Tanker og hendelser flyter etterhvert over i hverandre, og det blir vanskelig å vite hva som er reelt. Samtidig framstår Marta som en desperat figur, og det blir vanskelig å ta henne alvorlig.

Fjøset er en tankevekkende roman som tar for seg livets forgjengelige gang. Det er trist.

Anbefales.

Engel i Paris

Elin Husebø: Engel i Paris, 144 sider

"Det har kokt inne i meg i flere år, men først i fjor gjorde jeg endelig det lille hopp og reiste halvt i fortvilelse til Paris. Den frigjøringen fra det store presset fra mine omgivelser, som jeg søkte, fant jeg bare delvis."  Alexander Kielland  i et brev til Georg Brandes 10. juli 1879.

Ved hjelp av brev, andre kilder og stor kunnskap, har litteraturviter og lærer Elin Husebø tegnet et bilde av Alexander L. Kiellands opphold i Paris. I april 1878 ber han kona, Beate, om lov til å reise bort for å skrive noveller. Beate støtter ham og bare uker etter er han på plass i Paris. November samme år er han hjemme igjen og den første novellesamlingen er klar.

Engel i Paris er lettlest og handler om tiden før Kielland ble kjent. Vi får ikke vite så mye om bakgrunn og oppvekst, men om savnet etter kona og barna, og hverdagen i storbyen Paris. Hvordan han tviler på talentet sitt og forsøker å få gode råd av andre etablerte forfattere, som Camilla Collett og Bjørnstjerne Bjørnson. Selv om ensomheten og savnet legger beslag på store deler av tiden hans, greier han likevel å fullføre det selvpålagte oppdraget sitt. Det er interessant å få innsikt i hvordan han lot seg inspirere til å skrive kjente noveller, som "Ballstemning" og "En middag".

En lettfattelig og fin bok.

Anbefales.

Reisen til Bella Coola

Kari Nygaard: Reisen til Bella Coola, 379 sider

Året er 1892. Ingrid og Esten forlater livet i Østerdalen for å søke lykken i Amerika. De reiser med amerikabåten SS Majestic, hvor Esten blir liggende sjøsyk i flere døgn. Mens Esten ligger syk, blir Ingrid kjent med prestesønnen Andreas, som i likhet med henne bærer med seg en stor sorg. På få dager knytter de et sterkt og uventet vennskap. I Amerika skiller de lag, men begge bærer fremdeles den andre med seg i tankene.

Ingrid og Esten reiser til Estens onkel i Minnesota, men det å finne seg god jord viser seg å være vanskeligere enn først antatt. Med lange og harde dager blir det i tillegg vanskelig for ekteparet å finne tilbake til det gode forholdet de delte før de mistet sitt eneste barn. Ingrids store interesse for litteratur og undervisning blir sett ned på av familien. Hun ønsker å bruke evnene sine, men blir oppfattet som vanskelig og spesiell. Det er bare en som ser ut til å dele hennes interesser og "radikale" verdisyn, nemlig Andreas. Andreas sliter med å finne roen i Chicago, og bestemmer seg for å reise til Minnesota og søke arbeid. Og vi kan jo tenke oss hvem han treffer der..

Jeg synes Reisen til Bella Coola er en helt grei roman. Den er fornøyelig og det er interessant å lese om utvandringen til USA, men det gir ingen større leseropplevelse utover det. Med sitt relativt enkle persongalleri og forutsigbare hendelser minner boken om serieromanene jeg slukte i min ungdom. Ikke at det er noe galt i det, men vi kan jo alle oppskriften. Uansett: Jeg heiet på Ingrid og Andreas, og lot meg underholde.

Takk til Aschehoug.

Sofia

Sigrid Merethe Hanssen: Sofia

Ei norsk kvinne leiger seg husrom i ein gresk kystby i håp om å skrive ei bok. Planen er å vere der ut sommaren, men idet sommaren går over til haust utan at noko vettugt har blitt festa til papiret, blir kvinna verande. Byen blir tømt for turistar, og med berre dei fastbuande att kjenner kvinna seg meir og meir isolert. Når ho møter Sofia, ei døv ungjente som er tilsett ved ein av byens kafear, blir ho stadig meir oppslukt av henne. Ein dag får ho det for seg at Sofia er i fare, og det sterke ønsket om å hjelpe gjer at ho må kjempe mot krefter ho ikkje rår over.

Eg hadde ikkje høyrt om denne forfattaren før, og grunnen til det er kanskje at dette er debutromanen hennar. Tidlegare har ho gitt ut novellesamlingar og ei barnebok, som eg absolutt skal sjekke ut.

Sofia er ei stillferdig bok med eit nydeleg språk. Ho skriv om ein ung hovudperson som tek steget ut av dei faste rammene og flyttar til ei øy der ho verken kjenner språket eller kulturen. Det skjer ikkje så mykje i den ytre handlinga, men desto meir i den indre. Alt kjennest framand, og når kvinna kan kommunisere med Sofia ved hjelp av teikningar blir ho på ein måte det einaste haldepunktet hennar. På same måte som kvinna etter kvart ikkje ser ut til å greie å skilje mellom fantasi og røyndom, ser språket ut til å viske ut skilet mellom liv og diktning. Dette synest eg får fram den kaotiske sinnstilstanden denne einsemda fører til.

Anbefalast.

Takk til Samlaget.

Lavendelhagen

Lucinda Riley: Lavendelhagen, 435 sider. Oversatt av Elisabeth Sætvedt

Frankrike 1998: Når hennes mor dør, blir Emilie de la Martinieres enearving til den nedsarvete, men praktfulle eiendommen som har vært i familiens eie i århundrer. Emilie bestemmer seg for å pusse opp eiendommen, og oppdager at den ikke bare rommer en enorm samling av verdifulle bøker, men også et hemmelig rom i kjelleren.

London 1943: Britiske Constance Carruthers har fått jobb som spion og skal inn i det okkuperte Paris. Allerede under hennes første oppdrag havner hun midt i en velstående familie, og i et livsfarlig spill av løgner og bedrag. For å redde både eget og andres liv må innta rollen som familiens franske kusine.

Etter Rileys forrige roman, eller fadese, kall det hva du vil, må det innrømmes at jeg begynte på denne med en god del skepsis innabords. Skepsisen innfridde, jada, men tro det eller ei, boken tok seg faktisk opp etterhvert. Selvsagt er det klisjeer og happy ending opp i mente, men jeg synes faktisk boka var overraskende mye bedre enn forventet. Ikke at det skulle så mye til etter den forrige, kremt.

Jeg synes Riley har mer driv i historien denne gangen. Hun bygger opp spenningen og har akkurat nok intriger til å holde interessen oppe. Vi vet jo alle at nåtidshistorien i disse bøkene som regel ikke er stort mer enn et forstyrrende, om ikke irriterende, element. Denne gangen synes jeg begge bidrar til å styrke handlingen (selv om det ikke var så veldig vanskelig å skjønne hvor det bar hen med Emilie og Sebastian).

Lavendelhagen er underholdende og attpåtil litt mer troverdig enn den forrige. En fornøyelig bok, om en ikke forventer seg så mange overraskelser.

Takk til Cappelen Damm.