Krystallslottet

Jeannette Walls: Krystallslottet, 331 sider. Oversatt av Nina Aspen.

Krystallslottet er en selvbiografisk roman om forfatterens oppvekst sammen med foreldrene og tre søsken. Jeannettes karismatiske far er smart og har stadig nye prosjekter, men kommer i beste fall aldri lenger enn til utkastet. Han tyr etterhvert til flaska og er mer eller mindre full gjennom hele oppveksten. Moren er kjærlig, men fullstendig oppslukt av å realisere egne drømmer. Hun er en kunstnersjel med et svingende humør. Forpliktelse og ansvar er ikke noe hun er videre glad i, og hun kan bli sengeliggende i dagevis dersom hun ikke føler for å stå opp. Barna lærer etterhvert å klare seg selv, og blir eksperter i å få endene til å møtes. Det er de som må gjemme pengene så ikke faren drikker dem opp eller moren sløser dem bort.

Det er en svært fascinerende fortelling. Til tross for flere historier om barn som går for lut og kaldt vann, er Krystallslottet en hjertevarm roman. Det er tydelig at foreldrene er svært glad i barna sine og ønsker det beste for dem, de greier bare ikke alltid å gjøre teori om til praksis. Begge har utdannelse; han er ingeniør og hun er lærer. Likevel ender de stadig opp på gata. Med barna på slep flytter de fra stat til stat, i håp om et bedre liv. Det fører blant annet til at barna får lite skolegang. Jeannette og søskene er heldigvis usedvanlig intelligente barn, med et enormt vitebegjær som foreldrene følger opp. Faren innlemmer dem i fysikkens verden, moren lærer dem å lese og utøve rettferdighet. Så gjør de i det minste noe riktig.

Mamma kjøpte alltid de bulkete boksene, selv om de ikke var noe billigere, for de trengte jo også kjærlighet, mente hun. 

God bok. Anbefales.

Takk til forlaget Pantagruel for leseeksemplar.


Andre som har blogget om boken er Bokelskerinnen, Beathe og Julie

Just kids

Patti Smith: Just kids, 334 sider. Oversett av Brit Bildøen

Eg har eigentleg ikkje særleg skrivelyst for tida, men eg kan ikkje ha lese denne boka utan å skrive noko om ho, om enn nokre få ord. Eg byrjar i alle høve berre å skrive, så får vi sjå kor pennen fører meg.

Det må nemnast at eg aldri har vore noko spesielt interessert i Patti Smith. Ikkje noko grunn til det, altså. Eg likar musikken hennar og alt, men det har aldri blitt til at eg har utforska ho nærmare. Da eg las boka høyrde eg litt på ho og kjende at det gav eit fint supplement til historia. Det er jo god musikk, ingen tvil om det. Og no er eg sjølvsagt meir interessert i ho.

I alle fall. Just kids er ein sjølvbiografi, skriven av Patti sjølv, der ho byrjar med barneåra og avsluttar rundt der ho er i ferd med å få gjennombrot med musikken. Historia konsentrerer seg mykje om den første kjærasten hennar, Robert Mapplethorpe, som etterkvart blir den beste venen hennar. Kjærleiken deira tilhøyrer ikkje berre kvarandre, men i aller høgaste grad kunsten. Patti vil bli poet og kunstnar medan Robert tar bilete. Patti skildrar livet deira i byrjinga av 70-talet, korleis dei menger seg med fleire andre kjende kunstnarar, forfattarar og musikarar som i likskap med dei, har fast rom på det legendariske Chelsea Hotel.

Patti Smith skriv veldig godt. Språket hennar er ærleg og stemningsskapande, lik dei gode tekstane i songane hennar. Boka er krydra med fleire personlege bilete og tekstar, noko som gjer ho til eit unikt tidsdokument. Det er unekteleg spennande å få eit innblikk i New York sitt avantgardiske kunstnarliv på 70-talet, men Just kids er mykje meir enn ein biografi. Det er ei forteljing om å vere ung og skapande, om aldri å gi opp draumen sin. Det er òg eit inderleg minne om ein høgt elska ven.

Eg var så heldig å vinne boka (med fleire) i Samlaget sin julekalender 2013, så takk til dei.

Just kids anbefalast til alle, fans eller ei. Det er ei veldig fin bok.

Hvor ble du av, Bernadette

Maria Semple: Hvor ble du av, Bernadette, 341 sider. Oversett av Eivind Lilleskjæret

Denne helga har vore særs innhaldsrik! Mannen blei sendt av garde på guttetur til Amsterdam og eg har vore i Seattle og Antarktis. Vel, eigentleg var eg mest heime og gjorde det vanlege; bretta klede og tvinna tommeltottar, men det er likevel som om eg har vore der. Boka eg leste tok meg dit, så vi kan kanskje konkludere med at eg nesten var der. I alle fall litt.

Møt Bernadette Fox, ein tidlegare høgt akta og genierklært arkitekt med base i Los Angeles. Ei traumatisk hending får ho til å ta med familien og flytte til Seattle. Mannen hennar arbeider og dottera går på skule. Sjølv går Bernadette sjeldan ut av huset. Ho avskyr dei andre mødrene ved skulen og har ansett ein virtuell assistent frå India som tar seg av alle ærend over nettet. For 75 cent i timen (ca 2 kr) bestiller assistenten billettar, skriv e-postar og ringer til fagfolk. Alt Bernadette ber ho om å gjere. Dette går strålande og alle parter er fornøgde. Stort sett. Med unntak av mødrene ved dottera sin skule, som har sett seg lei av at Bernadette aldri møter på foreldremøte eller dugnad. Bernadette er så fråverande på alle måtar at ei av mødrene blir besett av ho, og gjer sitt ytterste for å avsløre ho som psykisk ustabil. Når Bernadette si dotter ønsker å inkassere ønsket sitt om å få det ho vil dersom ho får toppkarakter i alle fag, blir situasjonen verre: Ønsket hennar er nemleg ein familietur til Antarktis. For ei som nødig forlet huset blir det straks problematisk.

Hvor ble du av, Bernadette er ei artig og eksentrisk bok om vanskane med å passe inn i dei sosiale rammene. Historia er herleg underhaldande, til tider absurd, men likefullt varm og rørande. Romanen fortel historia vekselvis med mellom anna brev, intervju og e-postkorrespondansar, og hoppar litt fram og tilbake i tida før og etter Bernadette forsvinner. Ja, eg avslører vel ikkje noko stort sidan det ligg i sjølve tittelen. Dette gjer at vi, som dei andre i boka, må nøste opp i trådane og forsøke å finne ut av kvar Bernadette har blitt av. Den observante lesar vil kanskje kjenne att Semple som manusforfattar til ei rekkje suksessfulle tv-seriar som Ellen, Saturday Night Live, Arrested Development (verdas mest morosame tv-serie, nest etter Seinfeld. Minus sesong 4, den var skuffande) og Beverly Hills 90201. Og her kan det nevnast at likar du Arrested Development, så vil du elske denne boka. Er du ein av dei som ikkje forstår denne fantastiske serien, så er det truleg like greitt å la boka ligge.

Eg fatta interesse for denne boka med det same eg såg ho. Eg hugsar ikkje kvar eg leste om ho første gongen, men det var truleg hos ein av mine ivrige medbloggarar. Nokre bøker veit ein umiddelbart at ein vil like, og denne boka er ei av dei. Her kan du lese kva dei andre bloggarane meiner: Siljeblomst,  Janicke, Beathe (smakebit foreløpig). Har eg da gløymt nokon?

God bok. Anbefalast. Om du ikkje gidd å lese ho, så får du vente til filmen kjem, di lesepyse.

Sølvstjernen

Jeannette Walls: Sølvstjernen, 264 sider. Oversatt av Solveig Moen Rusten

Vi skal til Statene i året 1970. Tolv år gamle Bean bor sammen med den tre år eldre søsteren Liz. Den vimsete moren deres bor også sammen med dem, men hun er stadig på reisefot for å forsøke å lykkes som musiker. Hun er som regel tilbake etter noen dager, og legger alltid igjen nok penger til mat. Når moren nok en gang forlater dem for å finne seg selv og ukene går uten at moren gir lyd fra seg, bestemmer søstrene seg for å reise til morens barndomshjem i Virginia. De får husly hos onkelen, og blir kjent med familiemedlemmer de ikke ante de hadde. Når moren kommer for å hente dem etter et par måneder, setter Bean ned foten. De ønsker å bli værende hos onkelen. 

Når noe skjer med Liz, blir jentene involvert i en rettssak, og kvinners rettigheter er fremdeles et ikke-tema. Bean bestemmer seg derfor for å ta saken i egne hender, og kjemper en kamp mot de voksnes urettferdige rettssystem. Klassikeren Drep ikke en sangfugl har fått en sentral plass i historien, og man kan trekke flere likheter med boken. 

Sølvstjernen er lettlest og av typen "føle godt"-litteratur, hvor omstendighetene er tragiske, men usentimentale. Det er en typisk varm og håpefull beretning om livet og dets opp- og nedturer. Bean har fortellerstemmen, noe som lar oss se verden fra en tolvårings perspektiv. Bean er dog en usedvanlig smart og oppmerksom tolvåring, og handler alltid i beste tro - noe som ofte henne i trøbbel. Dette er tredje romanen til Walls, men mitt første møte med forfatteren. Jeg gleder meg til å lese mer av henne. 

Anbefales.

Takk til Pantagruel Forlag for leseeksemplar.

Beathe og Astrid Terese har også blogget om Sølvstjernen.

Ektemannens hemmelighet

Liane Moriarty: Ektemannens hemmelighet, 490 sider. Oversatt av Solveig Moen Rusten

Cecilia Fitzpatricks liv er plettfritt. Hun har tre flotte døtre, er gift med drømmemannen og har relativ romslig økonomi. Som Tupperwarekonsulent er hun vant til å ha alt på stell, og hun er aldri vond å be når noe skal bakes eller ordnes. Hun har rett og slett et perfekt liv. Helt til hun en dag tilfeldigvis finner et brev fra ektemannen, gjemt mellom noen gamle esker på loftet:

Min elskede Cecilia, hvis du leser dette betyr det at jeg er død.. 

Ektemannen hennes er langt fra død, og forsøker å overtale henne til å kaste brevet, noe som selvsagt gjør henne mer oppsatt på å lese det. Brevet avslører en hemmelighet så dyster at den ikke bare endrer livet hennes, men den påvirker livet til alle rundt henne.

Nå er du hekta.

Idet du ikke kan vente med å høre mer om Cecilia, blir du kastet rett inn i en annen historie.Vi blir kjent med Tess O`Leary, som nettopp har fått vite at hennes mann og bestevenninne har forelsket seg i hverandre. Av hensyn til henne har de ventet med å ha sex.

Så omtenksomt.

Tess tar med sønnen og reiser hjem til moren i Sydney. Vi forlater henne så lenge, og Rachel gjør sitt inntog. Rachel preges av tapet etter datteren Janie, som ble funnet drept 17 år gammel. Morderen ble aldri tatt, og nå, over 20 år senere finner Rachel ut hvem som drepte henne. Hun bestemmer seg for å ta saken i egne hender.

Du hører at denne boken inneholder det meste. Hemmeligheter, familieproblemer, kjærlighet, mord.

"For det var vel ikke egentlig noe galt med ekteskapet vårt, var det vel?" sa hun. "Vi kranglet ikke. Vi var midt i sesong fem av Dexter! Hvordan kunne du slå opp med meg når vi var midt i sesong fem?"

Jeg synes dette utdraget sier mye om tonen i boka. Språket er lett, dialogene er morsomme og handlingen er gjenkjennelig for de fleste av oss (bortsett fra et par av de verste hemmelighetene, får vi håpe..) og spenningen er til stede fra første side. Enn så plagsomt det er å bli dratt ut av handlingen for å bli presentert for flere karakterer, det er unektelig en meget effektiv og velbrukt fortellerteknikk. Dog, ikke forslitt av den grunn. Den første gangen er det utrolig irriterende å måtte vente på å få høre mer om Cecilia og brevets hemmelighet (og det sier jo sitt om spenningsnivået), men vi blir like oppslukt av Tess og Rachel. Innimellom får vi også tilbakeblikk fra Janies siste dag i live.

Det var Beathe som gjorde meg oppmerksom på denne boken. Hennes lovprisning gjorde meg veldig nysgjerrig, og to uker senere kan jeg slutte meg til henne og nikke bekreftende: Dette er virkelig en spennende bok, og jeg har kost meg skikkelig. Når sant skal sies, er jeg litt rådvill nå. Hva i all verden skal jeg lese som kan måle seg med denne pageturneren?

En fornøyelig bok jeg vil påstå passer for alle. Anbefales.

Takk til Pantagruel forlag for leseeksemplar.

Mysteriet mamma

Trude Lorentzen: Mysteriet mamma, 272 sider

Mamma har vært borte altfor lenge. Jeg vil forstå hvordan hun fortsetter å være i meg. Puste nytt liv i henne. Når jeg skriver, fins hun.

Fra Trude er tre til hun er 14 år er det Trude og mamma. De to sammen. Mor og datter. Bestevenner. En maidag i 1990 kommer den skjebnesvangre telefonen: Moren er død. Hun har tatt sitt eget liv. Førtiseks år gammel. Tilbake sitter Trude, 15 år gammel, morløs og full av spørsmål.

Mamma hadde ikke fullført kjærligheten.

Hvorfor skjedde dette? Hvordan er det mulig at den omsorgsfulle, sterke og tilstedeværende moren hennes kunne endre seg sånn helt over natten?

Over 20 år senere bestemmer Trude seg for å forsøke å komme til bunns i mysteriet. Hun finner frem morens eiendeler, et helt liv pakket ned i pappesker, og går systematisk til verks for å finne svar på spørsmålene. Hun går helt tilbake til tiden før morens fødsel, og frem til hvordan det kunne ha vært om hun levde i dag. Blant morens oransje oppvaskhansker og brødfjøl, fremdeles med smuler i, finner hun ikke et entydig svar på hvorfor moren valgte å forlate livet. Forlate henne. Hun har snakket med morens barndomsvenninner, kolleger, fagfolk og eksperter. Det finnes ingen fasit, men det finnes tegn på at noe var galt. At noe kunne komme til å rakne. Om en velger å tolke det dithen.

Mia Lorentzen var en munter og ressurssterk kvinne. Hun hadde utdannelse og var politisk engasjert. Hun vikarierte som rektor og hadde en inspektørstilling ved en videregående skole. Det var i denne stillingen vendepunktet skjedde. Det skulle være en tilstelning ved skolen. En elev skulle fremføre "Deilig er jorden" foran et fullsatt publikum. Pianoet ble trillet frem og eleven begynte å spille. Det lød skjærende falskt. Pianoet var ikke stemt. Som inspektør var det morens oppgave å ordne dette. Hun hadde glemt det. Hun var fullstendig rystet og kom seg aldri etter dette. Hun sluttet å se seg i speilet, avlyste avtaler, mistet matlysten. Fikk en slags indre uro som aldri ble stilt.

I løpet av få uker forandret Mia Lorentzen seg fra å være sprudlende og glad til å bli bekymret og urolig for det meste rundt seg. Det var nytteløst å forsøke å overbevise henne om at hun var dyktig. Hun hadde fått det for seg at hun ikke var god nok, at hun bare var i veien. Hun ble innlagt på psykiatrisk avdeling, og fikk forskjellige typer antidepressiva, utredning hos flere psykiatere. To ganger forsøkte hun å gjøre slutt på livet sitt. Uten hell. Tredje gangen lyktes hun.

Nå fantes det ingen som hadde hatt meg inne i magen. Ingen kunne huske å ha strøket hånda over meg mens jeg ennå lå der inne i fullkommen trygghet, ingen som en gang hadde lurt på om Agnete eller Drude eller kanskje Trude var det aller fineste jentenavnet. (..) Om kvelden ville ingen titte inn til meg lenger, ikke på mammamåten, for å forsikre seg om at jeg sov lunt og trygt, med dyna stappet innunder kroppen i en kokong. 

Mysteriet mamma er en kjærlighetserklæring fra en datter til en mor. Blant journaler og fakta skriver forfatteren poetisk og vakkert om savnet etter moren. Hun stiller nødvendige spørsmål ikke bare ved morens psykiske helse, men ved sin egen. Hvor mye av moren finnes i Trude? Vil hennes verden komme til å rakne helt plutselig? Med denne boken viser hun en viktig åpenhet ved mysteriet psykisk helse. Det er personlig og sårt, men også fint. Veldig fint.

Jeg håper jeg aldri fullt ut blir i stand til å forstå mysteriet mamma. Jeg vil ikke vite hvor vondt det er å være psykisk syk. 

Det angår oss alle. Anbefales.

Andre bloggere som har omfavnet boka: Ellikken, Rose-Marie, Silje, Anita, Gro, Janke og Bea.

Du er meg for søvnig

Caroline Kaspara Palonen: Du er meg for søvnig, 206 sider

Eg var innom biblioteket her om dagen, inntok den sedvanlege hylla merka "Nye bøker" og fann denne vesle perla. Ikkje visste eg at frøken Palonen hadde skrive enda ein roman, men eg hugsa godt debutromanen hennar, (som eg har skrive om her) og tok derfor boka med heim. Eg angra ikkje på det.

En dag fikk jeg en bukett valmuer av Yngve. Jeg tror han hadde plukka dem selv. Jeg ble glad. Senere fant jeg ut at valmuer på blomsterspråket betyr: Du er meg for søvnig. 

Denne boka handlar om unge Cora, som akkurat har flytta inn i eit nytt, gammalt hus saman med kjærasten Yngve. Dei ventar barn og forlover seg, men så mister Cora barnet og Yngve drar sin veg. Cora blir buande i det gamle huset sjølv om bygda er lita og ho ikkje kjenner nokon andre enn den nye nabodama - som stadig stikk innom. I likskap med første boka, verkar hovudpersonen enkel og ho har ei slags tafatt haldning til alt rundt seg. Eg visste ikkje alltid om eg ville klemme eller filleriste ho, for denne udramatiske måten ho tar på alt er neimen ikkje alltid enkel å svelgje. Du blir glad for at ho slepp å la seg dominere av den diktatoriske Yngve, men samstundes er det irriterande at det ikkje ser ut til å gå vidare inn på ho at han reiser. Derimot fantaserer ho om å setje fyr på alle tinga hans, og det viser at ho har fleire kjensler å spele på enn dei ho viser omverda.

I forteljarstil og språk er boka svært lik den første, og har den karakteristiske naivistiske stilen. Det er ei fin historie om å kome seg på fote etter eit brudd, og det å forsøke å fylle dagane med noko meiningsfullt. Boka er veldig morosam, og det er festleg å sjå korleis Cora tar det meste bokstavleg i sitt skeive blikk på omgjevnadane.

God bok. Anbefalast.