Lori Lansens: Livet tilbake, 401 sider. Oversatt av Jorunn Leite
Mary Gooch er 43 år, 142 kg og blir forlatt av ektemannen kvelden før sølvbryllupsdagen deres. Hun har knapt vært ute av huset siden hun giftet seg og er overmannet av en konstant sult hun omtaler som "matmonsteret". "Matmonsteret" har styrt livet hennes i flerfoldige år og kan trygt sies å være hovedårsaken til alt hun velger bort. Frykten for mat og forakten for hennes egen kropp styrer alt hun foretar seg. Hun våget ikke å reise på cruiset hun vant billetter til og har ikke elsket med mannen sin på over seks år. Maten tvinger henne bort fra livet og nå har mannen hennes fått nok. Mannens uventede avskjed tvinger Mary til å ta affære. Hun forlater sitt trygge hjem i Canada og reiser til California for å finne mannen sin. I stedet for mannen sin innser Mary at hun er i ferd med å finne tilbake til livet.
Mary treffer flere mennesker som ved ulike anledninger hjelper henne til å akseptere seg selv. Hun opplever verden utenfor huset sitt, noe som tar hovedfokuset bort fra "matmonsterets" stadige krav til påfyll. Dette fører til at hun begynner å tape vekt, og for første gang på flerflodige år kan hun igjen ta kontroll over egen kropp.
Jo da, det var en fornøyelig bok om å "finne seg sjæl" i en verden full av fremmede. Oppskriften er lett, vi har alle lest lignende før og heier selvsagt på Mary. Språket er enkelt, men jeg synes likevel forfatteren unngår de verste klisjeene. I likhet med tidligere utgitte romaner, tar hun seg kunstneriske friheter og har en herlig ironisk sans. En morsom observasjon er at Mary bor i samme område som de berømte siamesiske tvillingene fra Aldri alene. Jeg er litt skuffet over den brå slutten, men det viser til syvende og sist hva som er hovedtemaet i boken.
En helt grei bok som glatt gikk ned. Tygget og fordøyd, men i glemmeboka om kort tid.
.png)
8 kommentarer:
Denne boken har jeg på ønskelisten min og det kan være greit med slike bøker innimellom. Har to andre bøker av forfatteren men ikke fått lest noen av dem enda, Reisen hjem har vel fått veldig god kritikk.
Hehe, det der var sånn omtrent akkurat det jeg satt igjen med etter å ha lest boka også; helt grei underholdning, fin historie, men litt for brå slutt. Fort lest, fort glemt. Hva mente du med at hun tar seg kunstneriske friheter, forresten? Bare fordi jeg er nysgjerrig, altså:)
Det jeg egenlig likte aller best med boka, er at hun faktisk viser litt samfunnsengasjement ved å gå inn i den vanskelig situasjonen for de meksikanske fremmedarbeiderne som oppholder seg ulovlig i USA, for de fleste har nok godt av å minnes på hvilke forhold disse egentlig lever under.
Jeg tenker å lese Reisen hjem også, greit med sånne "føle godt"-bøker innimellom. Forfatterfruen: Heh, det var vel litt keitete formulert av meg, fordi jeg tenkte egentlig på det med at hun skriver inn personer fra tidligere romaner (eller senere? Aldri alene er visstnok den første utgitte i Norge, men den tredje romanen hennes), men jeg ser at det høres ut som de to ikke hører sammen.
Jeg begynte på denne boka. Men følte at boka og jeg hadde ikke kjemi så jeg lest ca. 50 før jeg la den ifra meg. Jeg burde vel gi boka en større sjanse.
SJEMPE FIN BLOG!!!!!!!!!
Dette er litt sånn sommerferiebok - jeg fikk lyst til å lese den.
Har lest både Reisen hjem og Aldri alene og likt de to veldig godt:) Gleder meg til denne, men den høres ikke ut som den når like høyt opp:) Ønsker deg en god helg:)
Reisen hjem rørte meg. Vet ikke om jeg har lyst til å lese denne...
Legg inn en kommentar