Lavendelhagen

Lucinda Riley: Lavendelhagen, 435 sider. Oversatt av Elisabeth Sætvedt

Frankrike 1998: Når hennes mor dør, blir Emilie de la Martinieres enearving til den nedsarvete, men praktfulle eiendommen som har vært i familiens eie i århundrer. Emilie bestemmer seg for å pusse opp eiendommen, og oppdager at den ikke bare rommer en enorm samling av verdifulle bøker, men også et hemmelig rom i kjelleren.

London 1943: Britiske Constance Carruthers har fått jobb som spion og skal inn i det okkuperte Paris. Allerede under hennes første oppdrag havner hun midt i en velstående familie, og i et livsfarlig spill av løgner og bedrag. For å redde både eget og andres liv må innta rollen som familiens franske kusine.

Etter Rileys forrige roman, eller fadese, kall det hva du vil, må det innrømmes at jeg begynte på denne med en god del skepsis innabords. Skepsisen innfridde, jada, men tro det eller ei, boken tok seg faktisk opp etterhvert. Selvsagt er det klisjeer og happy ending opp i mente, men jeg synes faktisk boka var overraskende mye bedre enn forventet. Ikke at det skulle så mye til etter den forrige, kremt.

Jeg synes Riley har mer driv i historien denne gangen. Hun bygger opp spenningen og har akkurat nok intriger til å holde interessen oppe. Vi vet jo alle at nåtidshistorien i disse bøkene som regel ikke er stort mer enn et forstyrrende, om ikke irriterende, element. Denne gangen synes jeg begge bidrar til å styrke handlingen (selv om det ikke var så veldig vanskelig å skjønne hvor det bar hen med Emilie og Sebastian).

Lavendelhagen er underholdende og attpåtil litt mer troverdig enn den forrige. En fornøyelig bok, om en ikke forventer seg så mange overraskelser.

Takk til Cappelen Damm.