Tredve dager i Sandefjord

Vigdis Hjorth: Tredve dager i Sandefjord, 265 sider

Jeg vet ikke hvor mange bøker jeg har lest av henne, men det begynner å bli en del og ennå er det ikke nok. Jeg digger Vigdis Hjorth! Denne boken er selvbiografisk, og handler om da Hjorth måtte sone en måned i fengsel grunnet promillekjøring. Noe av det vet vi er "oppspinn", for eksempel er det ikke forfatteren Vigdis vi møter, men dramatikeren Tordis. Jeg går også ut fra at andre navn og eventuelle yrker er anonymisert, men ellers tror jeg det meste stemmer ganske overens med hvordan hun opplevde oppholdet bak murene. 

Boken begynner som en slags rapport, med datoer og notiser fra tiden før soningen, siden går fortellingen over til en mer romanaktig form. Tordis beskriver hvordan det er å skulle forholde seg til autoritære regler i en hel måned. Det er regler for leggetid, arbeid, besøkende og mat. Ingen av de innsatte vet hvem hun er fra før, Tordis gjør sitt ytterste for å skjule både at hun er akademiker og har greit med penger. Måten hun skiller mellom "jeg" og "de andre" viser at hun har fordommer, noe hun ikke legger skjul på. Hun unngår å bruke fremmedord og nedgraderer diskusjonsemnene til deres nivå, om sex, rus og menn - selv om hun har mest lyst til å snakke om hjernvaskdebatten hun i all hemmelighet leser om i Aftenposten. Det hersker en egen kultur i fengselet, en slags jantelov hvor man ikke skal tro man er bedre enn andre. 

Hun skriver om dagene som stort sett består av å sy høner og strikke tøfler. De innsatte blir beskrevet på en særdeles vittig måte, jeg får faktisk lyst til å ta meg en tur i fengselet. Da er det god litteratur altså. Likevel ligger det et alvor bak. Hjorth forteller i et intervju at tiden i fengselet ikke legger opp til at de sonede skal føle anger, men at det tvert imot er mer naturlig å skryte av handlingen. Hun lærte mer om de som av ulike grunner faller utenfor samfunnet, men at fengselet i seg selv ikke er grunnen til at hun ikke vil kjøre i fylla igjen. 

En ærlig bok. Anbefales.