Det var dager med solskinn og drivende skyer, det var kvelder med regn fra sørvest, disige morgener der granene så vidt var synlige. Ikke helt mørkt, men likevel ikke lyst nok til å skjelne de nærmeste trærne fra resten av skogen. Asketreet urørlig. Påskeliljene i hagen, som små, hvite bål som brant spredt innover i et ukjent skyggerike.
Plutselig var det høst.
Rett før krigen får et ektepar bygget sitt eget forpleiningshjem for unge og eldre "åndssvake" i en liten bygd helt sør i Norge. Begge jobbet med å forvalte Kristi kjærlighets ånd ved sinnsykehuset Dikemark, og meningen er å fortsette dette arbeidet i det nye huset. I underetasjen bor ekteparet sammen med sønnen og datteren. I overetasjen bor pasientene: Grubleren Christian Jensen, tause Matiassen, beleste onkel Josef og søskenflokken på fem. Mer enn femti år senere forteller sønnen i huset hvordan det var å vokse opp i et "galehus" fylt av annerledeshet. Krigen tar slutt, men snart rammes familien av en tragedie så stor at det vil forfølge dem resten av livet.
I likhet med Før jeg brenner ned og Kongens hjerte, har Heivoll hentet inspirasjon fra virkeligheten. Det er en fortelling som viser leseren hvordan myndighetene stemplet de som ikke kunne ta vare på seg selv. Vi skal ikke mer enn seksti år tilbake i tid før de såkalt evneveike ble sammenlignet med dyr, og tvangssterilisering var vanlig prosedyre. Tragedien som rammer familien bidrar også til at sønnen i huset ser på de voksne med nye øyne. De tidligere så kjærlige foreldrene har brått nok med sitt, og sønnen begynner så smått å tilbringe dagene sammen med søskenflokken på loftet.
Det er en fin historie. Heivoll skriver godt, men jeg synes likevel dette er den svakeste av hans siste utgivelser. Jeg savner mer dybde og instinkt i hovedpersonene, mer poesi i språket. Likefullt er det en viktig historie han formidler, verdien er gjennomtrengende. Men jeg vet at han kan bedre.
Takk til Tiden Norsk Forlag for lesereksemplar.
.png)
4 kommentarer:
Fin omtale! Det er flere som har sagt at denne er den svakeste av de tre. Tror jeg må lese de andre to også :)
Takk! Ja, det bør du. Før jeg brenner ned er spesielt god, men Kongens hjerte er slett ikke verst den heller.
Følger fremdeles med det du skriver:-)
Som siste gang med G.Heivoll(husker du?) kastet jeg meg også over boken. Jeg synes boken var veldig bra, selv om jeg liker "Kongens hjerte" best. Det som jeg synes er så fantastisk med bøkene av Heivoll er det fullstendige fraværet av kommunikasjon mellom karakterene. Alt foregår i hodet og selv om alle skjønner, at det å prate med hverandre kunne endre noe tar ingen tak i det. Storartet, rett og slett! Pass på deg og hils de, som fremdeles husker meg :-)
Hei, Manuela! Så kjekt å høre fra deg! Jeg er helt enig med det du skriver om Heivoll. Egentlig synes jeg "Før jeg brenner ned" og "Kongens hjerte" er like gode, men de er forskjellige. "Kongens hjete" er litt mer poetisk, og har en tristere stemning, mens "Før jeg brenner ned" er mye mer intens. Heivoll er helt fantastisk, og det er derfor jeg forventet litt mer av denne boken. Jeg skal hilse, og dete er selvsagt alle som husker deg:)
Legg inn en kommentar