Primtallenes ensomhet

Paolo Giordano: Primtallenes ensomhet, 286 sider. Bazar


Eg var andrekvinne ut til å lese boka vi valde ut til å bli neste månads lesesirkel-snakkis. Ei fornøyeleg bok frå ein ung italiensk debutant. Boka ropte visstnok så høgt då ho eine i lesesirkelen var på vindaugshandling, at ho såg seg nøydd til å kjøpe ho. Og det er eg glad for, for det er ei god bok.

Noen mennesker er som primtall: De er delelige bare med én og seg selv.

Primtallenes ensomhet tek for seg jamngamle Alice og Mattia. Alice er halt etter ei skiulukke som born, og Mattia har ei psykisk utviklingshemma tvillingsøster som forsvinn sporlaust medan Mattia har ansvaret for ho. Alice og Mattia føler seg annleis enn alle andre og kjenner att denne kjensla hos kvarandre.

Vi får følgje små utdrag av Alice og Mattia frå dei er born og fram til dei er vaksne. Vala dei tek, sjansane dei forkastar og korleis desse småbitane påverkar liva deira. Saman og kvar for seg. Mattia si matematiske interesse snirklar seg inni heilskapen og slepp frå seg små dryss som skildrar hovudpersonane sin distanse, til kvarandre og til omverda. Det verkar logisk, sjølv for ein mattehatar som meg.

Boka er svært velskrive og forfattaren tek i bruk eit språk fullt av poesi og bilete. Det er rett og slett nydeleg. Anbefalast!

Fjortis!

Nesten som før, 149 sider.


Det er siste dagen for Cappelen Damms Bokbloggturné nr.26. I går blogget Lady Netta om boken, og i dag pakker jeg sammen og avslutter hele turneen. Nesten som før er elleve historier om å være omtrent 14. Bidragsyterne er

Ingeborg Arvola
Taran L. Bjørnstad
Linde Hagerup
Sverre Henmo
Tania Kjeldset
Selma Lønning Aarø
Annette Munch
Charlotte Glaser Munch
Lars Mæhle
Ingelin Røssland og
Kjersti Scheen

Når jeg skal lese en ungdomsbok forsøker jeg alltid å omstille meg til en ungdom; tenke som en ungdom, føle som en ungdom. Det er ikke alltid like lett (jeg er tross alt tre dager fra å runde 30. Hjelp!), men jeg prøver å svare på følgende: Hva hadde jeg synes om denne boka som fjortis? Og jeg er rimelig sikker på at jeg hadde likt den.

Nesten som før er lettlest (Liker!), kort (Liker!) og setter fokus på forskjellige tema som opptar tenåringer i denne aldersgruppen (Liker!). Ifølge Cappelen Damms nettsider skal denne boken handle om pubertet og endringene som skjer under puberteten, men forfatterne skulle likevel ikke skrive om puberteten. Litt av en utfordring! Men jeg synes egentlig de greier det fint. Det som overrasker meg, er at nesten alle historiene handler om jenter. Av elleve korthistorier er det bare to som tar for seg guttene (Liker ikke!). Det er ikke alle som synes det er like interessant å høre om den første menstruasjonen eller BH-en. Dessuten har også vi jentene lyst til å høre mer om hvordan guttene opplever denne hormonelle perioden.

Noen av historiene er selvsagt bedre enn de andre, men ingen av de utpeker seg som spesielt gode språkmessig. Ingelin Røsslands historie hadde en klisjéaktig vending (Liker ikke!) mens Linde Hagerup inviterer leseren inn til koselige historier om farmor (Inger Hagerup. Liker!) Dog er de med på å forsterke inntrykket av at det virkelig er fjortishistorier vi har med å gjøre her.

Ellers får vi høre om den første forelskelsen, onani, bilulykke, venner som vokser fra hverandre, deiting (her skal det fornorskes. Liker!), hemmeligheter, bestevenninner, naboer osv osv. Det handler om fenomenet tenåring. Å være i grenselandet mellom barn og voksen. Selveste marerittet: Den grusomme (men likevel herlige) puberteten. I`m Not A Girl, Not Yet A Woman. Lalalaaaaa..

Er ikke omslaget stilig, vel? Det er nesten som før. Da du var fjortis!

Potensgiverne

Karin Brunk Holmqvist: Potensgiverne, 239 sider. Silke.

Potensgiverne handlar om Tilda og Elida, to ugifte søstre på 72 og 79 år, som framleis bur i barndomsheimen sin. Ein dag blir nabohuset selt, og forretningsmannen Alvar kjem som eit friskt pust inn i liva deira. Dagane blir med eitt litt meir spanande og søstrene unnar seg luksus dei elles ikkje ville ha drøymt om; noko sterkt til kaffien, ein ny søndagskjole. Dei begynner til og med å leike med tanken om å skaffe seg innandørs vannklosett. Søstrene har sin eigen ide om korleis dei skal greie å skaffe pengar til dette: Dei sel potensmiddel på postordre.

Språket i boka er heilt greitt, men ikkje det heilt store. Eg føler ikkje at boka tek av, og før noko særleg eigentleg har skjedd så har sistesida blitt bladd om. Det blir gjort forsøk på å skildre eit nært forhold mellom søstrene, men eg synest ikkje boka gir uttrykk for anna enn eit rutinemessig og lunkent venskap. Eg kjem liksom aldri i djupna på søstrene, og blei meir fengja av bihistoria om bror deira. Eg saknar ei meir kjenslemessig skildring. Meir lidenskap. Forteljinga ligg liksom og flyt på overflata utan å feste tak.

Eg synest ikkje denne boka var så morosam som mange skal ha det til. Det var heilt grei underhaldning. Verken meir eller mindre.

NaNoWriMo

Det måtte guglast, då eg såg at namnesøstera mi hadde meldt seg på NaNoWriMo og etterlyste andre som skulle gjere det same. NaNoWriMo? Dette har eg då aldri høyrt om før! Taste, søkje, gugle... Eg fann, eg las, eg blei fengja. No har eg også meldt meg på.

Bli med du også, då vel. Les meir om NaNoWriMo her.

1. nov - 30. nov er eg med andre ord svært oppteken. Ååå, kor eg grugler meg!

Bilete tatt frå verdsveven

Er det fleire som skal vere med på dette? Rop det ut!

Kjærlighetens historie

Nicole Krauss: Kjærlighetens historie, 315 sider. Cappelen


Jeg begynner dette innlegget slik jeg vanligvis avslutter, for denne beskjeden er høyst nødvendig: Har du ikke lest Kjærlighetens historie, så skaff deg boken snarest. Den er rett og slett fantastisk!

Boken åpnes av Leo Gursky, en polsk gammel mann bosatt i New York. Han er ensom og sliter med å finne mening i tilværelsen. For seksti år siden levde han et lykkelig liv i hjemlandet, men alt endret seg da kjæresten hans flyktet til Amerika og boken han skrev forsvant. Leo vet ikke at boken hans overlevde, og at det rundt om i New York befinner seg forskjellige personer som forsøker å nøste opp mysteriet med denne boken.

MITT NAVN ER ALMA SINGER.
Da jeg ble født, oppkalte mor meg etter hver eneste pike i en bok far ga henne, Kjærlighetens historie.


Kjærlighetens historie har et usedvanlig sammensatt persongalleri, men Krauss greier å samle alle trådene så ingen spørsmål forblir ubesvart ved romanens slutt. Om ikke annet, åpner boken for spørsmål vedrørende min egen eksistens og jeg sitter igjen, melankolsk, vel vitende at jeg aldri kan bli opplyst nok til å sette ord på hva jeg nettopp har opplevd.

Nesten alt man vet om Zvi Litvinoff finnes i innledningen hans kone skrev i den utgaven av Kjærlighetens historie som kom noen få år etter hans død.


Jeg vet ikke helt hva jeg kan trekke frem ved Kjærlighetens historie uten å røpe for mye. Det er en nydelig fortelling om tapt kjærlighet, lengsel og skjebne. Mennesker som lever i svundne tider. Ensomme mennesker som ønsker å legge igjen spor etter seg som bevis på sin eksistens. Mennesker som plukker opp disse restene. Hva restene leder til. Krauss hopper frem og tilbake i tid. Hovedpersonene oppdager nye spor. Leserne oppdager nye ledetråder. Det er flere historier inni historien. Alt flettes inn i en sameksistens, i fortid og nåtid.

Husker dere denne fantastiske perlen av den bok? Det kom meg for øre ikke lenge etter at hans kone også var forfatter, men det er ikke før nå at jeg har lest en av hennes romaner. For et par! Tenk å være så talentfulle, å skrive så vidunderlig litteratur hver for seg og attpåtil finne kjærligheten i hverandre. Nå er jeg misunnelig altså (mannen min ser ikke poenget med bøker). Men mest imponert. Og glad for at jeg kan grafse til meg smulene.

Nicole Krauss er altså gift med Jonathan Safran Foer, og minst like talentfull. Jeg synes Kjærlighetens historie er like fantastisk, nydelig, øm, sårbar, genial, trist, lidenskapelig og morsom som Ekstremt høyt & utrolig nært. Kanskje til og med bedre. Men det sier jeg sikkert bare fordi det er en stund siden jeg leste boka og dermed har fått den på avstand. Jeg konkluderer derfor med at begge bøkene er like gode. Men på hver sin måte.

Nå er det ikke sånn at jeg må sammenligne disse bare fordi de er gift. De er jo to forskjellige personer. Men de er veldig like i stilen. Begge skriver selvsagt ubeskrivelig godt, og vi får oppleve situasjonene både fra barns, voksnes og eldres synsvinkel. Begge har denne lekne typografien, de serverer mange faktaopplysninger og tilfører ekstra visuelle og sanselige inntrykk.

Her er det nydelige paret. Mon tro om de er like gode sammen som hver for seg? Bilde tatt fra verdensveven.


I alle fall. Fantastisk, fantastisk litteratur. Anbefales sterkt. Sterkt.

Bokhylla mi

Kasiopeiia oppmodar lesarane til å vise bokhyllene sine, så her kjem ei av mine. Eg har fleire rundt om i huset; ein Billy på kontoret (han er metta med fagbøker, tidsskrift og slikt), ungane har kvar sin Expedit med barnebøker, og så har eg sjølvsagt fylt opp arbeidsplassen min med obligatorisk lektyre. Men det er Billyane på stua eg reknar som sjølve bokhylla. Der eg danderer og flyttar rundt på alt etter humøret. Hovudmøbelet. Desse hyllene var det første som blei plassert i stua, og alt anna blei møblert til å passe dei. Eg har ikkje vore så flink til å kategorisere bøkene enno, alt til si tid, men eg synest det er veldig fint når bøker er plassert saman fargemessig. Eg må berre få litt fleire fargerike bøker først, så skal det bli bra, tenkjer eg.



Det trente auge legg kanskje merke til linsepus her? No lyg eg litt, for eg plasserte han eigentleg i stolen med tanke på å fortelje at eg og han ofte kjeklar om godstolen. Det høvde så godt, men pus var ikkje i humør og forsøkte å hoppe rett ut av biletet. Til vanleg slost vi om stolen, og endar oftast med eit kompromiss der pus får liggje i fanget mitt medan eg les. Når eg blar om sida, tek pus det som ei utfordring til leik og går til åtak på både hand og bok. Eg har ein del sår, men elles er det rett koseleg.

Spesielt interesserte kan også sjå Julie si bokhylle her. Nysgjerrig som eg er, vil eg gjerne drage oppmodinga enda lenger og be om å få sjå lesekroken til folk. Her har dykk min (her skulle eg skrive at eg må sete når pus jagar meg ut av godstolen, men trur de ikkje at han spankulerte freidig rett oppi sofaen når eg skulle ta biletet.)



Kom igjen, folkens! Få sjå!

Glassklokken

Sylvia Plath: Glassklokken, 202 sider. Gyldendals små grå

Nittenårige Esther Greenwood kjem til New York saman med elleve andre jenter. Dei har alle vunne ein månads opphald i New York etter å ha skrive ymse tekstar til eit moteblad. Tilsynelatande har Esther alt ei ungjente ønsker seg, men det er likevel ikkje nok. Sjølv om Esther er smart, kan ho ingenting om klede, matlaging og sminke. Ho vil berre skrive, og når ho ikkje kjem inn på skrivekurset ho ønskte, byrjar nedturen. Ho føler seg innesperra i ei glasklokke, og lufta blir gradvis dårlegare.

Det virket dumt å vaske seg én dag når jeg bare kom til å måtte vaske meg om igjen neste dag. Bare tanken på det gjorde meg trett.

Esther sluttar å ete, søve og greier heller ikkje å skrive. Ting gir ikkje lenger noko meining for ho og ho får mentalt samanbrot.

Jeg visste jeg ikke kunne sende et slikt brev, så jeg rev det i småbiter og la dem i håndvesken min, ved siden av alt-mulig-etuiet, i tilgelle psykiateren skulle be om å få se dem. Men naturligvis ba ikke doktor Gordon om å få se dem, ettersom jeg ikke hadde nevnt dem, og jeg begynte å føle meg fornøyd med hvor lur jeg var, og at jeg kunne kontrollere det bildet han dannet seg av meg ved å skjule noe og avsløre noe annet, mens han hele tiden trodde han var så skarp

Det seier seg sjølv at Glassklokken ikkje er ei lystig bok, men ho har sine lyspunkt. Eg trudde til dømes at slutten skulle vere annleis. Det er ei tragisk forteljing, men eg kan ikkje la vere å bli fascinert over korleis menneska på brestepunktet tenkjer og ser verda rundt seg. Til dømes forsøker Esther å sjå kor lenge ho kan gå utan å vaske håret sitt (ikkje at dette er heilt utenkjeleg altså). Og kva er vitsen med å ta ei lang utdanning når ein skal døy eingong likevel? Det er mange interessante tankar, klart det, utfordringa ligg heller i å greie la vere å gruble på alt dette. Då kan livet fort bli meiningslaust.

Jeg tenkte at det skjønneste i verden måtte være skygge, skyggens utallige, flakkende former og blindgater. Det var skygge i skrivebordsskuffer og skap og kofferter, og skygge under hus og trær og steiner, og skygge bak folks øyne og smil, og skygge, milevis av skygge, på jordens nattside.


Plath har eit vakkert og skildrande språk, til tider poetisk. Tittelen Glassklokken avspeglar det symbolske og sørgmodige temaet i romanen. Det blir trekt parallellar mellom romanen og Plaths eige liv, og boka kan difor seiast å vere ein semi-biografisk roman. Glassklokken blei utgitt under pseudonymet Victoria Lucas berre månader etter Plath til slutt lukkast med eitt av sine mange sjølvmordsforsøk. Sistnemnde har gjort sitt til at forfattaren har fått ikonisk status i enkelte miljø. Plath skreiv mest lyrikk og har i tillegg gitt ut barnebøker.