Jeg kommer snart

Selma Lønning Aarø: Jeg kommer snart, 207 sider

Hurra! Etter fem år med "taushet", har Selma endelig skrevet en ny bok.

Forfatteren Julie har oppnådd mye. Hun er gift med tre barn og har publisert flere romaner. Ser man bort fra livets uunngåelige rutiner, har hun lite å klage på. Hun huser endatil en au-pair for å få mer tid til det som betyr noe. Eller for å få mindre husarbeid. Det er bare en ting som er feil. Julie har faket orgasmer helt siden hun debuterte seksuelt som fjortenåring, men nå er hun lei. Hun kjøper en vibrator med 30 dagers orgasmegaranti fra Kondomeriet og låser seg inne på soverommet i en uke. Nå skal hun komme. Hun pakker med babyolje, Dagbladet, lettfordøyelig mat og Mr. Rabbit. Mens hun ligger der begynner hun å tenke over sin seksuelle historie, noe som fører til et tankespinn uten like.

For hundre år siden skulle ikke en kvinne ha lyst. Det var skammelig. En kvinne som tok valg på bakgrunn av hvem hun begjærte, ble utstøtt og straffet. Eller de straffet seg selv. Anna Karenina kastet seg for eksempel foran et tog. I dag er det skammelig ikke å ha lyst. Neppe så skammelig at folk kaster seg foran tog, men man vet jo aldri. Skammen har forskjøvet seg. Den flytter seg langsomt, men den flytter seg.

Jeg kommer snart er en festlig roman. Selma er sitt sedvanlige morsomme og kvikke seg. Hun skriver lekende lett iført en skarp og våken penn. Tankene vandrer, og vi får servert alt fra barndomsminner til essayistiske observasjoner fra samfunnet. Det seksuelle ligger latent gjennom hele boken, men historien tar snarere for seg alt som foregår rundt Julie. Jakten på det perfekte liv og om forventningene en har til seg selv. Men også forventningene fra menn, samfunnet og fra andre kvinner.

Anbefales.

Takk til Flamme Forlag for lesereksemplar.

Mors gaver

Cecilie Enger: Mors gaver, 258 sider

Marcel Mauss utdyper hau slik: "Når gaver gis og byttes, er ikke den mottatte tingen bare en ting. Selv når giveren har gitt den fra seg, er den fremdeles hans. Gjennom gaven har han et tak på mottakeren, slik eieren av en ting som er stjålet, har et tak på tyven. Hau følger enhver som har tingen i sin besittelse."

Cecilie Enger sin mor er rammet av Alzheimer og havner til slutt på sykehjem. Barndomshjemmet blir tømt og solgt i løpet av en helg, og under opprydningen finner Enger en bunke med lister. Moren har holdt rede på alle julegavene som har blitt utvekslet gjennom førti år, både gitt og fått. Med disse listene kommer flere av barndomsminnene til live, og Enger forteller om familien sin og gir samtidig et vakkert portrett av moren.

Det er blitt iskaldt inne. Panelovnene står bare på svak varme. Ute snør det fortsatt. I 1977 - jeg ser på listen - fikk jeg nye ski, i glassfiber, blå og oransje. Livet på treski var over. Jeg savner ikke tiden med treski, jeg savner ikke tunge skistøvler heller. Hvorfor blir jeg likevel så fylt av savn? Fordi det handler om fravær? Om alt jeg har glemt?

Mors gaver har fått mye positiv oppmerksomhet i media denne høsten, og det er ikke uten grunn. Dette er virkelig en fin bok. Enger skriver ikke bare familiens historie, hun formidler sorgen og ønsket om å holde fast ved tiden mens moren gradvis mister sin. Hun sier selv at "det er vemod over tapt tid, anger over det som er sagt og det som ikke er sagt, og takknemlighet over alt som har vært fint". Med julegavelistene som ramme forteller hun om familiemedlemmer og venner, og tenker tilbake til tiden gavene ble gitt og fått. Vi får høre om grandtante Kaia, som var plaget av depresjoner og fikk elektrosjokk. Onkel Johannes som prøvde lykken som gullgraver i Amerika. Morfaren, som var yngst av ti søsken i den velstående Rønnebergfamilien fra Ålesund. Hun skriver om gavenes betydning og reflekterer over savn og minner. Om savnet etter moren. Hun har en nydelig fortellerstemme og vekker en nostalgisk og trist - men god - følelse hos meg, uten å bli unødvendig sentimental.

Savn har kanskje ikke bare med minner å gjøre, de som dukker frem i ny og ne, ved synet av en gjenstand, en film, eller lyden av en sang, en lukt. Kanskje, tenker jeg, er savnet det alltid? Var det derfor mor repeterte alle ordtakene fra barndommen? laget fortellinger om foreldrene sine. Var det derfor hun skrev ned alle gavene? Ikke kastet noe. Eller er forklaringen så enkel som at hun ikke ville gi det samme til noen to år på rad?

En svært god bok. Anbefales varmt.

Songfuglen

Jan Roar Leikvoll: Songfuglen, 191 sider

Jakoba veks opp i ein by forboden for menn og befolka av kvinner. Dette kjønnssegregerte samfunnet gjer at tanta og mor hans vel å kle han opp som jente. Med lange fletter og iført kjole skal Jakoba unngå å ende opp som mennene utanfor murane, eller i bordellet innanfor. Han er i ferd med å bli ein ung mann, og hemmelegheita blir stadig vanskelegare å halde skjult. Jakoba si vakre songstemme kan redde han, men vil kjærleiken til tenestejenta Tikva hindre han?

 Dette er eigentleg mitt første møte med Leikvoll. Eg seier eigentleg fordi eg byrja å lese Bovara tidlegare i vår, men så havna dottera mi på sjukehuset med sprukken blindtarm og eg greidde aldri å konsentrere meg om handlinga der eg sat og vaka. Boka blei difor lagt vekk, og det blei ikkje til at eg tok ho fram att. Etter å ha lese Songfuglen og sett at både språk og handling er framifrå spennande, skal eg definitivt finne fram Bovara og gi ho ei ny sjanse.

Leikvoll skriv om underkasting og maktmisbruk, ikkje ulikt dei same temaa ein kan finne i forfattarskapen til Gerd Brantenberg og Geir Gulliksen, men og i mykje eldre klassikarar som Ludvig Holberg og Jonathan Swift. Likevel kjennest det nytt og annleis ut. Det er mykje usagt mellom linjene og språket er særs poetisk og stemningsskapande. Eg fekk kjensle av ei verd etter dommedag. Miljøet er lagt til ein namnlaus by, landskapet er mørkt og vagt, men ein kjenner seg likevel att på eit vis. Jakoba har valet mellom å la seg kastrere, men dermed å miste identiteten sin og kanskje Tikva, eller å tre ut av isolasjonen og risikere livet.

Songfuglen er ein fengslande roman med eit nydeleg og originalt språk.

Anbefalast.

Takk til Samlaget for leseeksemplar.

Offerlam

Erica Spindler: Offerlam, 394 sider. Oversatt av Helle C. Sundby

Tamtamtam! Jeg har lest krim. Og det gav faktisk mersmak.

Levningene etter et spedbarn blir funnet nedgravd i markene ved en vingård i Sonoma, California. Kriminalbetjent Daniel Reed følger et spor som fører ham tjuefem år tilbake i tid.

Så lenge Alex Clarkson kan huske, har det kun vært henne og moren Patsy. Når moren hennes tar selvmord, begynner hemmeligheter å avsløres. Daniel Reed var den siste som snakket med Patsy, og han avslører for Alex at moren hennes en gang var gift med en av Sonomas mest suksessfulle vinprodusenter. For tjuefem år siden hadde Alex en stesøster og en lillebror. En kveld forsvant lillebroren hennes sporløst fra sengen sin, og det vonde tapet ødela ekteskapet. Patsy tok med seg Alex og dro fra Sonoma.

Alex har vært plaget av mareritt siden hun var en liten jente og begynner å lure på om marerittene kan være fortrengte minner fra barndommen. Hun bestemmer seg for å dra til Sonoma for å finne ut mer om morens hemmelighetsfulle fortid, og for å overvære etterforskningen. Når hun kommer dit begynner mistenkelige ting å skje. Hver gang Alex kommer nærmere sannheten om morens fortid, blir en person myrdet. Alex` verste mareritt ser ut til å komme i oppfyllelse.

Denne forfatteren ligger visstnok på bestselgerlisten til New York Times. Hun begynte egentlig å skrive romantiske bøker, men tok etterhvert skrittet fra romantikk til spenning. Det tror jeg hun gjorde lurt i, for denne boken var full av sexscener av denne typen:

De ramlet ned på sengen og rev av hverandre klærne. Idet han trengte inn i henne, eksploderte hun i en voldsom orgasme som fikk henne til å skrike høyt under ham. s. 122

Til tross for klisjeer (kan man forvente annet av Harlequin?), så har denne boken høy spenningskurve og en overraskende slutt. Jeg lot meg underholde og mer kan jeg vel ikke forlange.

Anbefales.

Disse øyeblikk

Herbjørg Wassmo: Disse øyeblikk, 372 sider

Hun kan krype inn under de duftende brede granskjørtene og være helt alene. Der, hos de nifseste historiene, blir lyset silt gjennom sprinkler av barnåler og kvist, og mose i alle sjatteringer står frem i skogkanten som en myk trøst når alt er som verst.

Dette er ei nydeleg bok. Wassmo har sjølv sagt at ho har skrive ein roman om eit kvinneliv. Hennar eige liv i romanform. Ved å omtale hovudpersonen som "hun" distanserer ho seg, og det er kan hende enklare å fortelje om det vonde. Ho opplevde braksuksess med Tora-trilogien og fekk dei same spørsmåla om og om att. Kven er jenta som blei misbrukt? Er ho basert på ein ekte person? Wassmo nekta. Jenta var fiktiv. Da mora døydde såg ikkje Wassmo nokon grunn til å halde det skjult lenger. Farligheten skulle bli allmenn kjend. Det var hennar eigen far som misbrukte henne. Tora var basert på Wassmo sine eigne opplevingar. Også i dei andre bøkene finn vi spor av det sjølvopplevde. 

I Disse øyeblikk lettar Wassmo på sløret og fortel om ei jente som blir introdusert for vaksenlivet altfor tidleg. Jenta veks opp til å bli ei sterk kvinne som ikkje er redd for å stå for meiningane sine. Ho arbeider som lærar, før ho til slutt satsar alt på skrivinga. Vegen dit er likevel ikkje enkel. Ho må ta fleire vanskelege val. Nokre angrar ho på, andre ikkje. Men dei er nødvendige. Det er aldri populært å skilje seg ut. Sjølv om mannen drikk mykje og er utru jamnt, er det ho som får skulda for at ekteskapet tar slutt sidan ho "reiser frå mann og unger for å studere og realisere seg selv". I staden for å hylle henne, skuggar kvinnene i bygda unna. Janteloven er sterk. Men ho er sterkare.

Wassmo skriv ærleg og presist. Ho skreller vekk unødvendige ord, bruker symbolikk og poesi i språket. Alle er namnlause, unntatt dei døde diktarane ho av og til rådførar seg med. Som i dei andre romanane hennar, må du lese mellom linjene og tolke det usagte, noko som gjer boka til så mykje meir enn ein roman. Det er samansett, kunstnerisk og sårt. Ved å setje ord på sterke kjensler og vanskelege tema er det ikkje rart at Wassmo har skrive seg til å bli ein av dei mest elska forfattarene våre.

God bok. Anbefalast. 

Eg var så heldig å vinne boka, signert av forfattaren sjølv. Takk til Gyldendal. 

Oppdrag Mottro

Linda Eide: Oppdrag Mottro. Jakta på gamle dagar, 194 sider

Det er pinleg, men eg er truleg den einaste som ikkje har fått med meg kven denne morosame dama er. Eg trur faktisk dette var første gongen eg høyrde om Linda Eide. Fortvil ikkje. No veit eg det. With bells on! Dette er ei utruleg vittig bok.

Det var eigentleg ganske tilfeldig at deg leste denne boka. Måndag var eg ein snartur innom jobb, og da sto boka utstilt i skulebiblioteket. Eg hugsa så vidt innlegget, og det herlege biletet på omslaget gjer jo også sitt til at ein kvar får lyst til å lese boka, og tok ho med.

I denne boka forsøker Eide å finne ut kva som ligg i utrykket gamle dagar, om gamle dagar var mykje betre før og korleis gamle dagar lever i notida. For å få svar på dette, har ho dei siste ti åra jamnt ringt mor si, Mottro, som har svar på det meste. Sjølv lengtar Eide attende til ei tid ho ikkje levde i, medan mor hennar står trygt planta i ei ukjenneleg notid.

Tast tast tast (ringjer Mottro)

MOTTRO: Ja?
MEG: Hei, det er meg.
MOTTRO: Å hei, er det deg?
MEG: Ja. Fanst det homoar før?
MOTTRO: Nei, ikkje i mitt univers i alle fall. Eg ante ikkje kva det var.
MEG: No må du gi deg.
MOTTRO: Det er sant.
MEG: Men fanst det verkeleg ikkje homoar på Voss før?
MOTTRO: Nei. Jo forresten, det var ein dei snakka om.
MEG: Litt sånn dempa da? (...)

Vi får ikkje berre vite kva Mottro synest om mangt og mykje, men Eide fortel også velvillig om barndomsminner; det vere seg korleis dei feira jul, om livet til sjøs, feriar og bærplukking. Boka er i tillegg krydra med autentiske bilete. Med denne boka viser Eide at ho har glimt i auget og talent for skriving, kanskje ikkje så rart ettersom ho jo er utdanna journalist. Dei artige observasjonane og samtalane gir meg ikkje berre ein god latter, men det tar også meg attende til ei fordums tid.

Tast tast tast (ringjer Mottro)

MOTTRO: Ja?
MEG: Hei. Det er meg.
MOTTRO: Å, er det deg?
MEG: ja. Fanst det feite folk før?
MOTTRO: ja, bevares. Det fanst. Men det var jo meir eit særsyn, ikkje slik som no, at dei går i tog.
MEG: I tog?
MOTTRO: Viss du set deg ned og berre ser på folk, så kjem det jo feite folk forbi heile tida. Men det er kanskje helst i utlandet. Tenkjer ikkje på at det er så mange feite folk på Voss. Her ser folk helst sunne ut. Til og med dei som er litt tjukke. Det er ein fæla fart på mange av dei. (...)

God bok. Anbefalast.

Over det kinesiske hav

Gaute Heivoll: Over det kinesiske hav, 248 sider

Det var dager med solskinn og drivende skyer, det var kvelder med regn fra sørvest, disige morgener der granene så vidt var synlige. Ikke helt mørkt, men likevel ikke lyst nok til å skjelne de nærmeste trærne fra resten av skogen. Asketreet urørlig. Påskeliljene i hagen, som små, hvite bål som brant spredt innover i et ukjent skyggerike. 
Plutselig var det høst.

Rett før krigen får et ektepar bygget sitt eget forpleiningshjem for unge og eldre "åndssvake" i en liten bygd helt sør i Norge. Begge jobbet med å forvalte Kristi kjærlighets ånd ved sinnsykehuset Dikemark, og meningen er å fortsette dette arbeidet i det nye huset. I underetasjen bor ekteparet sammen med sønnen og datteren. I overetasjen bor pasientene: Grubleren Christian Jensen, tause Matiassen, beleste onkel Josef og søskenflokken på fem. Mer enn femti år senere forteller sønnen i huset hvordan det var å vokse opp i et "galehus" fylt av annerledeshet. Krigen tar slutt, men snart rammes familien av en tragedie så stor at det vil forfølge dem resten av livet.

I likhet med Før jeg brenner ned og Kongens hjerte, har Heivoll hentet inspirasjon fra virkeligheten. Det er en fortelling som viser leseren hvordan myndighetene stemplet de som ikke kunne ta vare på seg selv. Vi skal ikke mer enn seksti år tilbake i tid før de såkalt evneveike ble sammenlignet med dyr, og tvangssterilisering var vanlig prosedyre. Tragedien som rammer familien bidrar også til at sønnen i huset ser på de voksne med nye øyne. De tidligere så kjærlige foreldrene har brått nok med sitt, og sønnen begynner så smått å tilbringe dagene sammen med søskenflokken på loftet.

Det er en fin historie. Heivoll skriver godt, men jeg synes likevel dette er den svakeste av hans siste utgivelser. Jeg savner mer dybde og instinkt i hovedpersonene, mer poesi i språket. Likefullt er det en viktig historie han formidler, verdien er gjennomtrengende. Men jeg vet at han kan bedre.

Takk til Tiden Norsk Forlag for lesereksemplar.