En liste for livet

Lori Nelson Spielman: En liste for livet, 332 sider. Oversatt av Kirsti Vogt

34 år gamle Brett Bohlinger får sitt livs sjokk da morens testamente blir gjort til kjenne. Brett forventer å bli adm.dir i morens suksessfulle firma, men får i stedet sparken og beskjed om at arven står på vent til hun kan krysse av alle ti målene på en vedlagt liste. Hvilken liste, spør du? Joda, en liste Brett selv skrev som fjortenåring. Moren hennes fisket den ut av papirkurven og tok vare på den. Noen av målene på listen er allerede strøket, som å lære fransk, kysse Nick Nicol og bli cheerleader. Andre mål er litt verre, som å opptre på en stor scene, få barn og kjøpe hest.

Jeg innrømmer det. Jeg leser ikke denne type bøker så ofte. Jeg har ikke lest eller sett PS. I Love You eller The Bucket List, til tross for flerfoldige gode anmeldelser. Og nei, jeg hadde ikke så høye forventninger, for jeg har av erfaring opplevd at flere av disse lettvekterne følger den typiske oppskriften og du vet nøyaktig hva som skjer. For ikke å snakke om språket. De siste årene har har jeg ikke hatt mange gode opplevelser med denne type litteratur, men jeg fortsetter stadig. Det var noe med denne som fanget oppmerksomheten min. Og jaggu måtte jeg bite det i meg denne gangen, for denne boka er skikkelig god. Heldigvis. Av og til finner du en sjelden perle blant disse bestselgerne. Jeg leste boka i et jafs. Den var rett og slett umulig å legge bort, og jeg er helt seriøs når jeg sier at jeg faktisk ble litt deprimert da den var ferdiglest.

Han tar opp en bunke med rosa konvolutter som er buntet sammen med en gummistrikk. "Moren din bestemte at hver gang du når et av målene du har satt deg i livet, kommer du tilbake til meg og får en av disse konvoluttene. Når du har nådd alle ti, får du denne." Han holder frem en konvolutt merket FULLBYRDELSE. "Hva er det i FULLBYRDELSE-konvolutten?" "Arven din."

Ja, tittelen er kjedelig og jeg ser at det ferdige omslaget har fått det berømmelige "dame bakfra"- bildet. Så oppfinnsomt. Til alle forlag der ute: Vennligst slutt med dette. En liste for livet er en ordentlig feel good-bok. Historien er vittig, moralen er god og den minner oss på hva som er viktig i livet. Språket er heller ikke så verst. Boken tar flere uventede retninger, og selv ble jeg ganske besatt av å heie på en viss person mot slutten. Det er en fin historie, full av håp og drømmer, men likevel jordnær. Kanskje er vi mer framsynte som fjortenåringer, før seriøsiteten og tidsklemma tar overhånd og leder oss i feil retning?

Leter du etter lett sommerlektyre, er dette boka for deg.


Leseeksemplar fått av Cappelen Damm.

Med himmelen under oss

Anja H. Hagelund: Med himmelen under oss, 180 sider

25 år gamle Erika sliter med psykiske lidelser. Etter selv å ha varslet om et mulig selvmord, blir hun tvangsinnlagt et sted hvor "ingen egentlig ønsker å være". 47 år gamle Ole arbeider her, og forsøker etter beste evne å komme under huden på Erika. Det er nytteløst, for Erika misliker det meste og spesielt kognitiv atferdsterapi, som ser ut til å være fokusområde nummer én ved institusjonen.


Anntri mener jeg burde ta meg sammen. Jeg tar meg sammen og sier at jeg sikkert kan være med på seminar. Jeg kler på meg de grønne joggeskoene og grer håret. Etterpå angrer jeg og buster til håret igjen. Man trenger kanskje ikke å være så pen på seminar.


La meg først fortelle hva jeg mener er galt med denne boka.

Nummer en: Omslaget. Det er fullstendig villedende. Hadde det ikke vært for at jeg fikk e-post med forespørsel og derfor gadd å lese den korte innholdsbeskrivelsen, så hadde jeg aldri kastet to blikk på den. Teksten vekket interessen min, og jeg fikk lyst til å høre mer. Jeg forstår ikke hvorfor dette bildet er valgt. Boken burde hatt en enkel grønn utforming med en diskret illustrasjon eller noe lignende. Less is more. Dette bildet formelig skriker alternativ bok om sjel, kropp og sinn eller noe i den dur. Ikke at det er noe galt i den type litteratur, men poenget er at innholdet i denne boka er noe helt annet enn en assosierer med bildet.

Nummer to: Tittelen. Med himmelen under oss. I kursiv. Jeg viser til årsak nummer en og legger til at tittelen gjør ikke saken noe bedre. Tvert imot.

Nummer tre: Ikke sammenligne hovedpersonen med Ingvar Ambjørnsens Elling. Jeg liker å komme frem til sånt på egen hånd, og bestemte meg nesten på trass at jeg ikke skulle like boken da jeg så dette i baksideteksten.

Jeg gjentar at dette er hva jeg personlig mener er feil med boka. Men etter litt gugling kan jeg bekrefte at det er svært få som har skrevet omtale om denne boka, og jeg velger å tro at det kan ha en sammenheng med de tre nevnte årsakene. Just saying. Heldigvis er jeg ganske åpen og liker å gjøre meg opp egne meninger, så jeg leste boka og likte den.

La meg derfor fortelle hva som er bra med boka.

Nummer en: Temaet er evig aktuelt, og ikke minst viktig. Vi trenger flere bøker om disse stadig voksende lidelsene.

Nummer to: Hovedpersonen. Erika har har vanskelig for å forholde seg til andre personer, hun er direkte og har en enkel, men likevel innviklet måte å gjøre ting på. Hun er tafatt, og selv det mest trivielle kan gjøre henne lamslått. Forholdet mellom henne og Ole, pasienten og behandleren, er verdt lesningen alene.

Nummer tre: Språket. Språket er godt, enkelt og rensket for klisjeer. Erika har en umiddelbar måte å beskrive omgivelsene, en herlig naivistisk stil. Vi kan ikke annet enn å le av spydighetene hennes, som ofte går på bekostning av de rundt henne. Boka har et alvorlig tema, men humoren gjør at det likevel er optimistisk lesning. Håpet er lysegrønt.

Nummer fire: Don`t judge a book by its cover. Sånn generelt sett.

For å oppsummere: God bok. Dårlig omslag.

Anbefales.

Leseeksemplar fått av Liv Forlag.

Artemisia er den eneste jeg har greid å finne omtale av.

Slik skal vi velge våre ofre

Bjørn Vatne: Slik skal vi velge våre ofre, 343 sider

Kjetil er i slutten av tredveårene og alenefar til Ingrid på fire år. Han jobber med reklame og forsøker så godt han kan å passe inn i tilværelsens gitte rammer. Det er lettere sagt enn gjort, og misnøyen vokser stadig.

Hun avsluttet med et så spennende og et smilefjes som vekket en mild, men overkommelig forakt hos meg.

I et forsøk for å få utløp for det voksende hatet for denne flerstemmige normaliteten begynner han å skrive en anonym blogg, Oppløsningsrepetisjonene. En dag skriver han et tilsynelatende uskyldig innlegg om mennesker som dekorerer husene med HOME-bokstaver, med en oppfordring om å ofre disse menneskene som "er med på å rive ned alle muligheter vi har til å bli et fungerende kollektiv, en organisme der hver av bestanddelene har en nødvendig funksjon". Innlegget som først var ment som en indre renselse fremprovoserer uønskede hendelser, og Kjetil får tilsendt dokumentasjon av ødelagte inngangsparti av lesere som har tatt oppfordringen bokstavelig.

 I denne organismen kan ikke alle være hjerter, blodårer, nyrer og levre. Noen må være bakterier, nedbrytere, fasilitatorer og forråtnelsen som er nødvendig for at et nytt liv skal oppstå der gammelt liv har gått til grunne. Det skal være oss. 

Romanen handler likevel om så mye mer enn dette. Jeg liker veldig godt fortellerstilen. Måten han observerer alt rundt seg, hvordan han beskriver seg selv i møte med andre. Det minner meg litt om Knausgårds ydmyke selv i Min kamp-bøkene. Vi får sympati med Kjetil. Han er en god far, men slites mellom å gjøre det riktige og forakten over det selvsamme. Han har tross alt lille Ingrid å tenke på. Det er ikke mange bøker som legger handlingen til mitt nærområde, så det er jo ekstra kjekt at Kjetil og Ingrid bor i Ålesund.

Det er denne tilliten vi voldtar og bedrar, barnets betingelsesløse tillit, når vi slutter å ta egne valg og lar oss selv bli til repetisjoner av andre liv. Dere har mislyktes i den eneste øvelse som skulle være umulig å feile i: Å være mennesker.

Jeg likte boka kjempegodt. Mye bedre enn jeg trodde jeg skulle gjøre. Og jeg hadde ikke lave forventninger. Bjørn Vatne kan skrive. Ingen tvil om det. Det er akkurat sånn jeg liker det. Det eneste som irriterer meg nå, er at ingen av mine bekjente har lest boka enda. Alle står nemlig i kø for å lese mitt eksemplar. Og jeg IVRER etter å snakke om den! Mannen min er nummer fire i kø, men måtte finne seg i å få høre litt om den likevel. Jeg har lest at Vatne allerede er i gang med sin andre roman. Jeg gleder meg.

God bok. Artemisia mener det er en god kandidat til neste års Bokbloggerpris, og jeg er helt enig.

Anbefales.

Leseeksemplar fått av Gyldendal.

Fuck verden

Monika Steinholm: Fuck verden, 215 sider

Når mormoren hennes dør, flytter Gunn tilbake til barndomshjemmet i Tromsø sammen med moren sin. Hun får plass ved den videregående skolen og blir kjent med noen jevnaldrende, men føler ikke helt at hun passer inn. Hun kjører nemlig traktor, spiller i korps og hører på DDE. Hun forsøker først å tilpasse seg, bli en av de andre, men tenker etterhvert fuck it, og er tro mot seg selv.

Jeg synes det er så herlig! Tenk deg scenarioet: Den kule gjengen står og henger utenfor skolen, diskuterer hva de skal finne på i helga. Karianne, den populære jenta alle guttene sikler etter, kjører en kul rosa Vespa. De har de rette klærne og er opptatt av de rette tingene. Så kommer du, ny i klassen fra Trondheim, bartebyen. Du spaserer mot doningen din, en traktor (!), slenger deg oppi førersetet og la det stå til.

 Idet Gunn vrir om tenninga på traktoren, starter kassetten av seg selv. Bjarne Brøndbo skriker: Rompa mi. Du e så gla i rompa mi.

Dette hadde de færreste 16-åringen våget. Garantert. Jeg hadde i hvert fall ikke. Fuck verden er et friskt pust, og handler om å tørre å være seg selv. Hvordan det er å vokse opp under vanskelige forhold. Moren til Gunn ble gravid i tidlig alder og sliter litt med å akseptere at hun ikke lenger er 16 år. Hun arbeider som telesex-vertinne (eller hva en kaller dette yrket?), så Gunn er vant til å høre henne stønne i telefonen til alle døgnets tider. Hun har aldri fortalt hvem som er faren til Gunn, og blir sint hver gang Gunn forsøker å snakke om det. Når verden blir litt for uutholdelig, stikker Gunn ut i hagen for å snakke med mormor, en måse som holder til i det store treet utenfor huset.

Forfatteren har et godt språk, og behersker den hårfine balansen mellom komikk og tragedie. Det er flere spenningstopper, og boka er aldri kjedelig. Hun får fram hvordan det er å være på sidelinja, noe de fleste ungdommer vil kjenne seg igjen i. Vi får i tillegg innblikk i Niklas` følelsesliv. Han skriver blogg og kaller seg Kong Salkin. Gunn liker Niklas, men han er som de fleste andre, fullstendig oppslukt av Karianne. De to bestemmer seg for å finne ut hvem faren til Gunn er. Alt de har å gå etter, er et gammelt bilde funnet i kåpen til mormor.

Se på meg! Se på meg! Jeg er ikke usynlig, jeg vet det. Andre ser meg helt fint. Se på meg...
Lagt inn av Kong Salkin

Jeg likte boka kjempegodt og anbefaler den for alle som har kjent på følelsen av ikke å passe inn. En knallgod debut. Vi trenger flere sånne.

Leseeksemplar fått av Schibsted forlag.

Populær - en selvbiografi

Maya van Wagenen: Populær - en selvbiografi, 261 sider. Oversatt av Line Almhjell

Vintagetips for nerdete jenter

15 år gamle Maya er så langt nede på popularitetsskalaen det går an å komme "uten å få betalt for å være på skolen". Da hun finner Betty Cornell`s Glamour Guide for Teens, bestemmer hun seg for å utføre et eksperiment. Hun skal følge tipsene i boka gjennom hele niende klasse, i håp om ikke lenger å være en grå mus. Kan en over seksti år gammel bok hjelpe henne til å bli populær?

Vakkert hår er noe av det viktigste en jente kan ha... Pent hår kan til og med utligne handikappet det er å ikke ha et pent ansikt... Håret kan være det som avgjør om du blir en vinner eller en taper.

Maya tar for seg tipsene i boka, måned for måned. Hun begynner med figurproblemer i september, hår i oktober, sminke i desember and so on. Når mai er over skal hun ifølge boka ha oppnådd høy sosial status og oppleve hvordan det er å være populær. Hun går ikke utenom og følger rådene slavisk, selv om en del av dem fører til latterliggjøring og forvirring blant medelever og lærere.

De fleste opplever en eller annen gang å være sjenert. Noen kommer fort over det, som en barnesykdom, mens andre er plaget i lange tider, som om de har fått en gjenstridig forkjølelse. 

Denne boka er kanonbra! Jeg leste den i et jafs, humret og moret meg. Maya er kjempetøff som tør å eksponere seg for dette, og det uten at noen andre enn familien hennes vet årsaken. Flere av rådene i Betty Cornells bok fra 1951 er komisk utdaterte, som for eksempel å kle seg i hvite hansker og hatt, mens andre er like aktuelle i dag. Maya viser hvordan det er å være ung og i verste pubertetsalder, men vi får i tillegg innsyn i mer alvorligere tematikk, som vold og narkotika. Maya har en sterk personlighet og et ærlig språk, og det er umulig ikke å bli engasjert i livet hennes.

Det er kanskje lettere å bli populær med et pent og attraktivt utseende, men det å være pen og attraktiv er aldri noen garanti. Det er en annen faktor som er mye viktigere, og det er personlighet. Personlighet er den mystiske egenskapen som gjø deg til den du er. Vanskelig å forklare, men lett å kjenne igjen. 

Populær - en selvbiografi er en sann historie. Maya van Wagenen er høyst reell og opplevde akkurat dette hun skriver om. Boka er full av bilder og tekst som dokumenterer dette sosiale eksperimentet, forordet er til og med skrevet av Betty Cornell - som Maya selv kontaktet. Jeg gleder meg til å introdusere historien til datteren min, som er bittelitt for ung akkurat nå. Men om et par år tenker jeg hun er klar.

Anbefales - for alle fra ca tolv år og oppover.

Enjoy!

Si at vi har hele dagen

Anne Kyong-Sook Øfsti: Si at vi har hele dagen, 224 sider

Rebekka har mista systera Marion, og slit med å komme over sorga. Både ho og Marion blei adoptert frå Korea som born, og ho bestemmer seg for å reise dit i håp om å finne mor til Marion og kanskje litt om eigne røter. Rebekka bur først hos ein vertsfamilie, ein såkalla "homestay" hos I-Sook, mor og Ji-Su, dottera. Etter ei veke hos dei drar ho til Busan, for å oppsøke barneheimen ho og Marion kom frå. Her får ho hjelp frå ei venninne av ei venninne. Venninna heiter Anne-Lone (dette blei kronglete forklart), og er sjølv adoptert frå Korea. Anne-Lone har flytta tilbake til Busan og ønsker ikkje å ha noko med adoptivfamilien sin å gjere. Ho kallar mellom anna mora for "gårdskjerringa" og har kutta alle kjenslemessiga band.

Her har jeg bodd, her har jeg gått, her har Marion vært, sier jeg til meg selv mens jeg knipser bilder av en stol, et maleri, en leke og en bokhylle. Jeg føler ingen andektighet, jeg kjenner ingenting annet enn medfølelse med gutten som er så angrepet av uren hud.

Adopsjon går som ein raud tråd gjennom heile boka, og vi får innsyn frå fleire sider. Rebekka, som er adoptert og sit att med ei kjensle av å ha fått eit godt liv i Norge. Anne-Lone, som ikkje lenger føler seg knytt til adoptivfamilien. Rebekka si bestevenninne, Siri, som har planer om å adoptere og I-Sook, mora i vertsfamilien, som i all løyndom adopterte vekk første dottera si og slit med sakn og anger av valet ho gjorde for alle desse åra sidan. Vi får høyre moglege årsaker og utfall av adopsjon, positive og negative sider, og korleis ulike menneske stiller seg til dette. Det er også veldig interessant å få lære så mykje om Sør-Korea, både gjennom Rebekka og eigne auge.

Boka er først og fremst fortalt av Rebekka, som fortel kronologisk i tillegg til å skrive ei sorgdagbok. I-Sook kjem også til orde i ein del av kapitla, noko som gir forteljinga ein god dynamikk.

Dette er ei av dei beste bøkene så langt i år. Stemninga i boka, det enkle, men gode språket og ikkje minst historia - alt traff meg. Berre sjå på omslaget, kor mykje dette vesle biletet seier.

Gjensidig er det vakreste ordet jeg vet om, tenker jeg.

Takk til Birte, som anbefalte denne boka og som har vore i Sør-Korea fleire gongar. Bloggarar som har skrive om boka er Gro, Tine, Beathe, Åslaug, Astrid Terese og Isabella.

Anbefalast.

Vi var løgnere

E. Lockhart: Vi var løgnere, 249 sider. Oversatt av Hege Mehren, MNO


Velkommen til den pene Sinclair-familien. Vi tror på utendørs trening. Vi tror at tiden leger alle sår. Vi tror - selv om vi ikke ville ha sagt det rett ut - på reseptbeagte piller og coctail før middag. Vi diskuterer ikke problemer på restaurant. Vi tror ikke på å vise vår fortvilelse. Vi biter tennene sammen, og det er mulig folk er nysgjerrige på oss fordi vi ikke viser følelser. 

Det er mulig vi nyter at folk er nysgjerrige på oss. 

Du er allerede interessert, ikke sant?!

Nå begynner det å bli en stund siden jeg ble ferdig med boka, og jeg føler ikke at jeg har nok stoff til å forme en bokomtale, men jeg må likevel si noen få ord for at noen, flere - alle - må få øynene opp for denne boka. Det var Bjørgs omtale som vekket min interesse, og ikke mange dagene etter fant jeg boka utstilt ved skolebiblioteket (kjekke, flinke bibliotekaren vår skuffer aldri!).

Boka ble med hjem, og jeg ble over the moon av denne spenningsladde innledningen. Det er 18 år gamle Cadence som har fortellerstemmen. Hun er eldst av arvingene og forteller om late somre på ferieøya, som er eid av Sinclairfamilien. Her har hun tilbrakt hver sommer siden hun var barn, sammen med de jevnaldrede søskenbarna sine. En sommer skjer det en alvorlig ulykke med Cadence, og hun ligger på sykehus i flere uker. I ettertid sliter hun med kraftige migreneanfall og hukommelsestap. Familien har fått streng beskjed fra legene om ikke å fortelle henne noe, for det beste er om minnene kommer tilbake av seg selv. Cadence opplever stor frustrasjon, og ivrer naturligvis etter å nøste opp i hva som egentlig hendte med henne. Det tar lang tid, men hun begynner så smått å huske hva som skjedde den kvelden. Når den brutale sannheten kommer for en dag, knuses den allerede bristende idyllen og fasaden kan ikke lenger opprettholdes.

Skap ikke bekymringer, sa hun. "Forstår du, Cady? Taushet legger seg som et beskyttende lag over smerten. 

Jeg elsker måten forfatteren tar i bruk språket for å uttrykke sorg, smerte, glede.

Først smeltet hodet og skuldrene mine, deretter hoftene og knærne. Ikke lenge etter var jeg blitt en våt dam som fløt sammen med de fine fargestykkene.  

Så trakk han en pistol og skjøt meg i brystet. (...) Den knallrøde skammen over å være uelsket fløt ut over gresset foran huset vårt, den stenlagte gangveien, og trappene til verandaen. Hjertet mitt sprellet blant peonene som en fanget ørret.

Ungdomsromaner trenger ikke nødvendigvis ha et enkelt språk. Hva som er enkelt, er ikke alltid lett å definere, men jeg mener et språk blottet for språklige virkemidler, et språk som ikke overlater noe tolkning til leseren. Ungdom trenger, liker, å bli utfordret. De trenger det! Det finnes altfor mange ungdomsbøker som mater leseren, overlater ingen ting til fantasien. Heldigvis gjør ikke denne boka det. Denne boka har fantastiske skildringer, en intelligent fortelling og slutten, vel jeg så ikke det komme.

It blew my mind.


Hun ba meg oppføre meg normalt. Fordi jeg var det. Fordi jeg kunne. Hun sa jeg skulle trekke pusten og rette meg opp. 
Og jeg gjorde som hun sa. Igjen. 

Ja, så hadde jeg visst en del å si likevel. Figures.

Anbefales. Les den da. Vær så snill.