Ettersom jeg har blitt oppmerksom på Bloggplakaten, bør jeg vel nevne at jeg fikk denne boken tilsendt fra Aschehoug. Ok da, jeg regelrett tigget til meg boken. Etter å ha lest om salgsukseen fikk jeg det for meg at Little Bee skulle bli den neste Drageløperen, eller noe i den dur. En sånn bok må naturligvis leses. Så fort som mulig.
Er Little Bee den nye Drageløperen? Nei. (Jada, jeg vet at Drageløperen er en sånn bok alle elsker å hate, men jeg elsket den (i likhet med Tusen strålende soler) og har ingen problemer med å innrømme det. Jeg synes endog filmatiseringen av boken var bra.)
Boken handler om en nigeriansk ungjente på seksten år som kaller seg selv Little Bee. De siste to årene har hun bodd på et interneringssenter i Storbritannia, men slippes ved en "feiltagelse" ut derfra. Det første hun gjør etter løslatelsen, er å ringe til familiefaren og journalisten Andrew O`Rourke. Som etter telefonsamtalen går hen og tar livet sitt. O`Rourke etterlater seg sin journalistkone, Sarah og sin fire år gamle sønn, Charlie. Little Bee oppsøker dem samme dagen begravelsen finner sted. Det viser seg at journalistparet var på ferie i Nigeria for to år siden, hvor de traff Little Bee. De ble vitne til noe som endret livet deres fullstendig. Hva var det som skjedde? Og hvorfor har Little Bee oppsøkt dem hjemme i Storbritannia?
Little Bee er uten tvil en god bok. Forfatteren bygger opp stemningen og slipper stadig små hint om hva som skjedde i Nigeria. I første halvdelen av boka er han nesten for gjerrig med avsløringene, og irritasjonen over å ikke vite overskygget lesegleden. I siste halvdelen kommer avsløringene fortløpende, og jeg kunne lene meg mer tilbake.
Historien fortelles av både Little Bee og Sarah, de har annenhvert kapittel, og jeg tok meg selv i å glede meg til Sarahs deler. De var mer troverdige og bedre fortalt. Nå vil ikke jeg være sånn "en mann har ingen forutsetning for å skrive historien fra en nigeriansk jentes ståsted", for det er ikke det jeg mener. Chris Cleave er uten tvil en dyktig skribent, og det vises i boken at han har satt seg ordentlig inn i dette. Men: jeg synes språket hans tenderer til å bli litt vel pompøst, og spesielt gjennom Little Bees skildringer. Noe som førte til at jeg ikke greide å ta alt like alvorlig.
Det er ikke dermed sagt at Little Bee er en oppblåst bok. Neida. Språket er til tider glimrende og skildringene svært vakre (og grusomme). Chris Cleave kan skrive, og han bruker språket for alt det er verdt. Selv om det til tider blir for mye av det gode, skulle jeg gjerne ha besittet skrivetalentet hans. Eller kanskje bare halvparten;) Her er en passasje jeg like veldig godt. Fortalt av Little Bee:
I landet ditt kan du gå og se en skrekkfilm, hvis du ikke er skremt nok allerede. Etterpå kan du gå ut av kinoen og inn i natten, og en liten stund er alt fylt av skrekk. Du innbiller deg at at det ligger mordere på lur hjemme hos deg. Dette tenker du fordi det står på et lys der inne som du helt sikkert ikke lot stå på. Og når du fjerner sminken foran speilet før du går til sengs, ser du et merkelig uttrykk i øynene dine. Det er ikke helt deg. Du føler deg hjemsøkt i en times tid, du stoler ikke på noen, men så forsvinner følelsen. I landet ditt er skrekk noe man tar en dose av for å minne seg selv på at man ikke lider av det.
Språket i Little Bee har helt klart sine høydepunkt, og det er en viktig bok. Temaet er evigvarende, og de kontrasterende punktene gjør boken til en god leseropplevelse. Little Bee er både morsom, trist, hjerteskjærende, opplysende og nødvendig. Drageløper eller ei, jeg vil anbefale Little Bee. Dog lunkent, ikke varmt.
.png)
