Rydde ut

Helene Uri: Rydde ut, 258 sider

Du kan skrive deg selv inn i boken, sier hun. Nei, sier jeg. Og meg! sier venninnen min. Jeg skriver ikke på den måten, sier jeg, har aldri gjort det og kommer aldri til å gjøre det. Å jo, sier venninnen min. Jeg kan love deg her og nå at jeg aldri kommer til å skrive en bok der jeg selv er med, sier jeg irritert og skjenker i mer te.

Helene Uri er i gang med en ny roman om lingvisten Ellinor Smidt, som drar fra Oslo til Finnmark for å forske på utdøende samisk språk og historier som av den grunn forsvinner. En dag ringer de fra pleiehjemmet og forteller at Uris mor har gått bort og dermed står opphavet til Uris egne historier, forbindelsen til fortiden, i fare for å bli borte. Romanen deler seg derfor i to parallelle fortellinger, en om den fiktive språkforskeren og en selvbiografisk om Uris jakt på egen slekt.

Dette er ulikt noe jeg tidligere har lest av Uri, og jeg tror jeg har lest samtlige av hennes romaner unntatt Engel i nylon - som jeg måtte legge bort etter å ha lest noen få sider og skjønt at historien blir tristere enn jeg greier i dag. Men kanskje jeg orker senere, når barna mine er eldre. Vi får se. I alle fall, i Rydde ut blir vi (endelig) bedre kjent med privatpersonen Uri. Hun er åpen om savnet etter moren, noe som gir historien en varm nerve. Samtidig er hun en formidler som tar leseren med i skapelsesprosessen. Vi får høre hvordan og hvorfor hun velger å forme Ellinor Smidt som hun gjør, hva som er med fra hennes eget liv og hvordan Uri selv overlater fortellingen til tilfeldighetene og liksom blir styrt i egen retning. Hun viser leseren at hvordan vi velger å møte verden først og fremst er preget av hvem vi selv er.

Jeg synes den selvbiografiske delen kler Uri og tar gjerne mer av den slags.

Anbefales.

Takk til Gyldendal for lesereksemplar.