Tørk aldri tårer uten hansker

Jonas Gardell: Tørk aldri tårer uten hansker, 284 sider. oversatt av John Erik Frydenlund

Jeg elsker denne boken! Jeg elsker bøkene til Jonas Gardell! Jeg elsker Jonas Gardell. Jeg har aldri møtt ham, men jeg elsker ham.

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne nå når jeg skal skrive om denne fantastiske boken. Skal jeg åpne med å fortelle at tittelen viser til åpningssekvensen, hvor en sykepleier blir bedt om aldri å tørke tårene til en aidssyk pasient, uten hansker - og dermed avsløre fordommene bokens historie vil vise? Eller burde jeg fokusere på den indre striden bokens hovedpersoner står overfor, både hos seg selv og omverdenen? Kanskje jeg kan konsentrere meg om den nydelige oppvekstromanen, som den jo også er? En fortelling om å komme ut, om å finne seg selv og glemme de andre. En fortelling om kjærlighet.

Vi er i Sverige i begynnelsen av 80-tallet. HIV og Aids er fremdeles ukjent for folk flest. Det snakkes om en dødelig lungebetennelse, ekle kreftformer og ymse infeksjoner.

Det som fortelles i denne historien, har skjedd. 
Det skjedde her, i denne byen, blant de menneskene som lever livet sitt her.
I en by der de fleste fortsatte å leve sine liv som om ingenting hadde hendt, begynte unge menn å sykne hen, visne bort og dø.
Jeg var en av dem som overlevde, og som derfor kan fortelle.
Dette er min og mine venners historie. 

Dette er første boken i en trilogi som vil stå ferdig i februar 2014. I del 1 Kjærligheten møter vi unge og usikre Rasmus, enebarn og høyt elsket av foreldrene sine. Han flytter til Stockholm for å studere, og kastes samtidig inn i de homofiles verden. Benjamin, som er Jehovas vitne, går fra dør til dør og forkynner Guds ord. En dag ringer han på hos Paul, intetanende om at livet hans, troen, aldri skal bli som før. På selveste julaften velger Rasmus å ikke reise hjem til foreldrene. Han har blitt invitert på fest til Paul. Foreldrene er sønderknuste. Rasmus er overlykkelig. Han har lagt hjembygda Koppom bak seg. Hos Paul møter han Benjamin, som med en gang vet at det er Rasmus han har ventet på i hele sitt liv. De forlater festen sammen og fortellingen om kjærlighet kan begynne.

Hvordan skulle de kunne vite, hvordan skulle de kunne ane at denne dødelige nye sykdommen som nå så ut til å ha nådd Sverige, men som bare rammer homofile, at akkurat denne sykdommen fullstendig skal forandre deres liv, også der i den lille verdenen, i Koppom, at sykdommen skal komme og feie med seg lykke, liv og fremtid - og deres engstelig oppstilte nissedekorasjoner vil ikke kunne verge dem mot noe som helst.

Historien veksler fram og tilbake i tid. Vi kommer stadig tilbake til scener fra et dødsleie, og aner at det er en av hovedpersonene som ligger for døden - rammet av denne nye, dødelige sykdommen som har kommet fra USA. Det er grusomme beretninger og rørende skildringer om hverandre. Det halvdokumentariske styrker fortellingen, språket er levende og ekte. Tv-serien basert på bøkene har allerede blitt vist - og elsket - i Sverige. I Norge blir den sendt en gang i tiden før jul. Å, som jeg gleder meg!

Jeg har en gang lest at Jonas Gardell er en av få som greier å få publikum til å gå fra å strigråte til å gapskratte på et øyeblikk. Og tilbake igjen. Med bøker som Slik går nok en dag av våre liv for aldri mer å komme igjen, En komikers oppvekst-trilogien viser han nettopp det. Han kan skildre det trivielle så festlig og det vonde så sårt, og viser en treffende allsidighet i temaene han tar opp. Gardell er en storfavoritt hos meg, og jeg leser helst alt han gir ut. Jeg har enda til gode å overvære et av stand up-showene hans, men en dag. Da!

Fremdeles ikke overbevist? Da skal du lese Ellikkens nydelige og høyst overbevisende omtale - som jeg uhemmet har stjålet informasjon fra. Sånn er det når en ikke er fullstendig opplyst. Ydmyke takk og beklagelser fra meg, Ellikken.

Anbefales varmt.

Takk til Vigmostad & Bjørke for lesereksemplar.