Liten

Nils-Øyvind Haagensen: Liten, 359 sider

Nils Øyvind er 33 år og opplever en livskrise. I stedet for å arbeide seg gjennom det, gugler Nils Øyvind navnet til Cecilie, lillesøsteren som døde da hun var bare tretten måneder gammel. Siden spinner handlingen mer eller mindre rundt Cecilie. Hvordan ville hun ha sett ut i dag? Hvem ville hun ha vært som voksen? Minnet om Cecilie blir levende og Nils Øyvind arrangerer en gedigen fest i anledning hennes kommende trettiårsdag.

Jeg trodde boken var rent selvbiografisk helt til jeg fortalte kollegaen min at hun er nevnt i boken. Hun gikk nemlig i klassen til Nils-Øyvind, og har fortalt litt om ham. Jeg gledet meg til å møte henne og hadde mange spørsmål. Er det sant at han... Og pleide dere virkelig å... Ivrig spurte jeg om han bare hadde en bror, David, hvorpå hun svarte at nei, han har bare søstre han. Ja vel, altså er det mer enn hovedpersonens manglende bindestrek som skiller dem. Litt småskuffet (av uforklarlige årsaker, men man vil jo helst at det en leser skal være sant - når en har vokst opp omtrent det samme stedet) leste jeg bokas siste halvdel med dette i bakhodet.

Sant eller ei, Liten er en finfin bok. Handlingen hopper frem og tilbake i tid, og veksler mellom underfundige dialoger, tankemyldringer og fun facts fra Wikipedia. Språket er malende poetisk og naivistisk enkelt. Han er bablete, men kan også være treffende kortfattig. Et godt eksempel er måten han beskriver mennesker. Han kategoriserer dem i to: Penicillin eller smittebærere.Favorittdelene mine er skildringene fra femårige Nils Øyvind. Hvordan dødsfallet virker inn på den lille gutten, som går fra å være storebror til igjen å bli minst, liten, på en dag. Han er en engstelig gutt, og sårbarheten følger ham inn i voksenlivet.  Selv om sorgen over å miste ligger i kulissene, er det ikke en tvers gjennom sørgelig bok. Det er i tillegg morsomt, uforutsigbart og fantasifullt.

Anbefales.