Midnattsrosen

Lucinda Riley: Midnattsrosen, 593 sider. Oversatt av Benedicta Windt-Val

Tidligere erfaringer har vist at Rileys romaner har vist seg å være noe ujevne, og etter kort oppsummert horrible Jenta på klippen skulle en tro jeg holdt meg langt unna henne, men neida. Jeg er en sucker for disse nåtidshistoriene slash fortidshistoriene. Sleng inn en herregård, et mysterium og la det aller helst skje i England, ja da er jeg solgt. De er bygget opp etter en fast oppskrift, disse bøkene, og har en tendens til å være ganske forutsigbare (for ikke å snakke om klisjefylte), men lesest må de.

Hold på hatten folkens, jeg likte den! Nå er du trolig både innendørs og hatteløs, men du skjønner tegninga. I alle fall, jeg tror jammen Mrs. Riley er i ferd med å skrive seg opp og fram.

Midnattsrosen har flere historier flettet sammen, og tradisjonen tro er det selvsagt fortiden som hjemsøker fremtiden. Det begynner med indiske Ahanita, som på dødsleiet ber oldebarnet Ali finne ut hva som skjedde med sønnen hennes i England. Hun fikk beskjed om at han døde som barn, men har til tross for utlevert dødsattest alltid trodd at han er i live. Ali får utlevert memoarene hennes når hun dør, og leseren tas med tilbake til en elleve år gammel Ahanita, som får bli med prinsesse Indira til England for å gå på kostskole. Når første verdenskrig bryter ut, blir de innlosjert ved det avsidesliggende godset Astbury.

Åtti år senere skal det spilles inn en film ved Astbury. Handlingen skal være fra 1920-tallet og amerikanske Rebecca Bradley, en fremadstormende og vakker ung stjerne, har hovedrollen. For å komme bort fra medienes søkelys tilbys hun losji ved godset. Hun trives i det rolige miljøet, men begynner etter hvert å oppleve uforklarlige hendelser.

Like etter filmingen har startet, dukker Ali opp ved Astbury. Han har omsider lest oldemorens memoarer og ønsker å avdekke sannheten om hva som skjedde med sønnen hennes. Rebecca hjelper ham i jakten, og sammen oppdager de mørke hemmeligheter som var ment å forbli begravet.

Jada, det var klisjeer og det var til tider nokså forutsigbart, men jeg var helt oppslukt. Virkelig. De siste 300 sidene måtte leses i et jafs, det var rett og slett umulig å legge fra seg boka. Jeg leste til og med på senga i går kveld - og det gjør jeg sjelden. Med kun et bittelitte nattlys (må ikke vekke babyen) slet jeg med å holde meg våken. Men lese måtte jeg. Jeg greide vel 100 sider før jeg måtte kapitulere. Resten ble slukt etter frokost i dag. Dette var virkelig en pageturner. Og jeg må innrømme at slutten, vel, jeg så ikke den komme. Helt forutsigbart er det altså ikke. Synes jeg da.

Språket var så som så. Litt skrivefeil og enkelte snodige oversettelser (ikke at forfatteren kan lastes for sistnevnte), men det får en overse. Disse bøkene leses som ren underholdning, og det var akkurat det jeg fikk. Historien spilte på hele følelsesregisteret mitt. Jeg kan være barnslig sjalu og satt nesten og ropte: "Vent på henne!" "Nei, ikke reis!" Nå skal jeg ikke røpe hvem eller hva, men i tillegg til dette sjalusidramaet får du romantikk, makt, sykdom og død. At deler av fortellingen befinner seg i India gir det hele en eksotisk piff. Er du ikke kjent med Rileys romaner, må du gjerne lese hva jeg mente om Orkideens hemmelighet, Jenta på klippen og Lavendelhagen.

Dette var ren fornøyelse. Anbefales.

Takk til Cappelen Damm for leseeksemplar.