Rydde ut

Helene Uri: Rydde ut, 258 sider

Du kan skrive deg selv inn i boken, sier hun. Nei, sier jeg. Og meg! sier venninnen min. Jeg skriver ikke på den måten, sier jeg, har aldri gjort det og kommer aldri til å gjøre det. Å jo, sier venninnen min. Jeg kan love deg her og nå at jeg aldri kommer til å skrive en bok der jeg selv er med, sier jeg irritert og skjenker i mer te.

Helene Uri er i gang med en ny roman om lingvisten Ellinor Smidt, som drar fra Oslo til Finnmark for å forske på utdøende samisk språk og historier som av den grunn forsvinner. En dag ringer de fra pleiehjemmet og forteller at Uris mor har gått bort og dermed står opphavet til Uris egne historier, forbindelsen til fortiden, i fare for å bli borte. Romanen deler seg derfor i to parallelle fortellinger, en om den fiktive språkforskeren og en selvbiografisk om Uris jakt på egen slekt.

Dette er ulikt noe jeg tidligere har lest av Uri, og jeg tror jeg har lest samtlige av hennes romaner unntatt Engel i nylon - som jeg måtte legge bort etter å ha lest noen få sider og skjønt at historien blir tristere enn jeg greier i dag. Men kanskje jeg orker senere, når barna mine er eldre. Vi får se. I alle fall, i Rydde ut blir vi (endelig) bedre kjent med privatpersonen Uri. Hun er åpen om savnet etter moren, noe som gir historien en varm nerve. Samtidig er hun en formidler som tar leseren med i skapelsesprosessen. Vi får høre hvordan og hvorfor hun velger å forme Ellinor Smidt som hun gjør, hva som er med fra hennes eget liv og hvordan Uri selv overlater fortellingen til tilfeldighetene og liksom blir styrt i egen retning. Hun viser leseren at hvordan vi velger å møte verden først og fremst er preget av hvem vi selv er.

Jeg synes den selvbiografiske delen kler Uri og tar gjerne mer av den slags.

Anbefales.

Takk til Gyldendal for lesereksemplar.

Frå Ragnar til alle. E-post i utval

Frå Ragnar til alle. E-post i utval, 143 sider

Fra: Ragnar Hovland
Sendt: 26. september 2001 11:35
Til: Samlaget
Emne: Råd i kvardagen

Har du stundom ei kjensle av at ingen legg merke til deg? Ta kjensla på alvor og gjer noko med det: Gå heile trappa, frå 1. til 5. høgda, opp og ned ein 10-15 gonger. Trø hardt og tydeleg. Etter ei stund vil truleg folk begynne å lure på kven det er.

-------------------------------------------------------------------------------------

Ragnar Hovland var i ei årrekke litterær konsulent ved Det Norske Samlaget. Han hadde kontortid eit par dagar i veka, og desse dagane blei dei andre tilsette bombardert med Ragnar Hovland sine kortare og lengre e-postar med ymse tema. For mange av kollegaene blei dette vekas høgdepunkt, og det skjøner eg godt for denne fyren er vittig. Eg har lest fleire bøker av han før, men det er som om eg frå kvar gong gløymer kor morosam han faktisk er.

Fra: Ragnar Hovland
Sendt: 8. april 2002 13:04
Til: Erle M. Stokke
Emne: Automatisk svar når du er borte frå kontoret: Dersom vi hadde hatt president...

Eg er Ragnar Hovlands fråversassistent. Hovland, eller The Boss, som vi gjerne kallar han her, er ikkje på kontoret. Normalt sett er han her på ons- og torsdagar, men kva er "normalt" i vår tid? Elles slit eg med litt angst for framtida, men det har kanskje berre med årstida å gjere?

-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Boka er ei samling av e-postar han sende til dei tilsette i løpet av 2000-2009, og vi får blant anna lese om forbrukartestar, livsfunderingar om mangt og mykje, hjartesukk frå den einsame fråversassistenten, funfacts om pungdjevlane - med tilhøyrande bilete og meir. Mykje meir. Eg kan ikkje anna enn å plukke ut nokre eksempel, men tru meg når eg seier at desse små dryppa ikkje er i nærleiken av å vise kor artig denne boka faktisk er.

Fra: Ragnar Hovland
Sendt: 29. mars 2007 12:42
Til: Det Norske Samlaget
Emne: Visning

Eit klassisk Berit Teppen-visittkort ligg no til framvisning på prosjektkontoret. Berre i dag.
----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Ei særs lattervekkjande bok. Anbefalast sterkt.

Takk til Samlaget for lesareksemplar.

Fugletribunalet

Agnes Ravatn: Fugletribunalet, 208 sider

I år blir det ein særs god bokhaust. Agnes Ravatn har (endeleg!) skrive ei ny bok, Ragnar Hovland sine e-postar i utval har kome i bokform (eg er allereie i gong med ho, hysterisk morosam bok.), Erlend Loe, Selma Lønning Aarø og Helene Uri kjem med nye romanar. Og sjølvsagt fleire, men det er desse eg er mest oppteken av.

Men no skal det handle om Ravatn. Har du gløymt kven denne fantastiske dama er (går det an ikkje å vite det?), eller kva ho har skrive før, kan eg friske opp minnet ditt her, her og her. Har du ikkje lese noko av ho før? Ein. Skam deg. To: Gjer noko med saken snarast råd. Ho er truleg den mest morosame dama i landet.

Fugletribunalet handlar om tv-kjendisen Allis Hagtorn, som etter ein skandale rømmer frå offentlegheita. Ho får seg jobb som hushjelp og gartnar for einstøingen Sigurd Bagge, i ein eldre trevilla i ein nokså aude stad ved fjorden. Ved å fokusere på dei daglege gjeremåla forsøker Allis å ta ein dag av gongen og gradvis bygge seg opp att, men Sigurd Bagge si lunefulle åtferd gjer ho stadig meir usikker. Kva gjer han på arbeidsrommet sitt heile dagen og kvar er kona hans? Sigurd Bagge har mange løyndommar og Allis har vanskeleg for å slappe av i nærleiken av han. Likevel er ho meir fascinert enn skremd, og sjølv om ho står fri til å reise når ho vil, vel ho å bli.

Både Allis og Bagge har av ulike grunnar trekt seg attende frå samfunnet og forsøker å finne rotfeste i einsemda. Allis ser ut til å gløyme kvifor ho reiste frå alt, og ho blir stadig meir opptatt av Bagge. Bagge gir lite av seg sjølv, noko som gjer ho frustrert og lengtande etter meir.

Eg skalv lett. trekte pusten djupt. han tok eit steg fram, bøygde seg mot meg. Han lente seg ned til meg. Så la han ansiktet mot kinnet mitt, leppene mot øyra mitt. Eg lukka augo, den varme pusten hans mot øyra sende lyn nedover ryggsøyla.
Hore.
Han reiste seg og snudde seg mot fjorden, mot månen. Så gjekk han sakte opp trappene.

Ravatn har nok ein gong skrive ei glimrande bok. Med Fugletribunalet viser ho at ho er meir enn berre humor og kvikke replikkar. Historia er meir intens og djuptpløygande, og slutten tar ei overraskande mørk vendig. Ravatn skildrar menneskesinnet på ein truverdig måte, ho bruker naturen og fargane og gir små drypp av hint som driver historia framover. Det er ikkje berre Allis som blir oppgitt over Bagge, men lesaren vil nok også rive seg i håret av frustrasjon over denne kompliserte framferda. Forholdet deira gav meg assosiasjonar til klassikarar som Jane Eyre, Stormfulle høyder, Skjønnheten og udyret og alle desse ambivalente tosemdene. Når alt kjem til stykket, er vi berre menneske som vil bli elska.

Ei veldig god bok. Bravo, Ravatn!

Takk til Samlaget for lesareksemplar.

Vareopptelling

Erlend Loe: Vareopptelling, 130 sider

I Vareopptelling blir vi kjent med den aldrende lyrikeren Nina Faber. Hun har ikke gitt ut noe på år og dag, men etter et lengre opphold i Istanbul utkommer hun med diktsamlingen Bosporos. Boken følger Nina den dagen diktsamlingen blir utgitt, og flere aviser har anmeldt den. Slaktet den. Nina har lagt altfor mye i Bosporos til å finne seg i dette. Hun bestemmer seg for å oppsøke personene som har anmeldt diktsamlingen og gi dem en ordentlig lærepenge.

Det slår i ytterdøren og Nina blir med ett klar over at hun har stått lenge blant Kulpes bøker og helt mangler en plan for hva som skal hende når han kommer hjem.Hun blir dessverre nødt til å slå ham litt, tenker hun. 

Erlend Loe er bankers. Når han gir ut noe nytt, må det selvsagt leses. Han er seg selv lik. Morsom og tørrvittig. Det er typisk Loe. Boken har flere sekvenser som er hysterisk morsomme, få karakterer og festlige dialoger. Men jeg synes likevel at det mangler noe. I likhet med Fvonk er det ett og annet som gjør at den ikke kommer helt til topps. Jeg savner mer handling, tettere oppfølging - de fandenivoldske og til tider meningsløse, men akk, likevel så herlig treffende kommentarene bøkene hans er så fulle av. Men jeg synes Vareopptelling er hakket bedre enn Fvonk, og når jeg sier at jeg synes den mangler noe så mener jeg at jeg ikke lo konstant, bare nesten. Mer kan man vel knapt forlange. Loe får bare skylde seg selv for å ha lagt lista så høyt.

Etter å ha lest denne artikkelen kan man undre seg hvorfor Loe har skrevet denne boken, og til hvem. I alle tilfeller er det en festlig historie og verdt lesingen.

Anbefales.

Takk til Cappelen Damm for lesereksemplar.

Gulldronning, perledronning

Margaret Skjelbred: Gulldronning, perledronning, 208 sider

Vaksne Signhild sit ved senga til morfaren, som ikkje har lenge att. Minnene tek ho attende til sommaren ho var sju år. Noko forferdeleg har hendt med Signhild, ho har forsvunne inn i "Berget det blå" og morfar skal lokke ho ut derifrå. Dette gjer han forsiktig ved å fortelje hennar historie i form av kjende eventyr og skikkelsar. Etter år med forsømming og omsorgssvikt, er morfar det einaste trygge i livet hennar. Han tar med den målbundne prinsessa enda lenger inn i Berget og saman tek dei opp kampen mot det vonde trollet.

- Fortell, morfar, fortell! Fortell! Fortell! - Vent nå, gulldronning, perledronning, hør nå litt på meg, sier morfar og setter sykkelveskene fra seg.

Også i denne boka tar Skjelbred i bruk bornet som forteljar, og den vaksne lesaren må sjølv tolke det usagte mellom orda. Det er skjørt og vakkert, men samtidig ei vond og intens forteljing. Historia handlar ikkje berre om Signhild, men gir oss eit gløtt inn i tre generasjonar med liding og svik. Morfar forsøker å bøte på tidlegare feil ved å vere fullstendig sjølvoppofrande for det vesle barnebarnet sitt. Det er ein smertefull prosess, men med kjærleik og tolmod går det den rette vegen.

Dette er ei av dei nydelegaste, men samtidig urovekkande og fælslege bøkene eg har lese. Hjartet mitt blør..

Det er ikke i minnelige tider og ikke i uminnelige tider heller. Det er her og nå. Og det er nå han ikke hører meg lenger.

Anbefalast sterkt.

Slangemønster

Minette Walters: Slangemønster, 362 sider. Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen

Dere som følger bloggen min, vet at jeg ikke er videre begeistret for krim. Men jeg leser jo en og annen krim i løpet av året og da er ikke Walters å forakte. Nå har jeg vel lest en fem-seks av hennes bøker, og de gir mer eller mindre alltid mersmak. Denne var intet unntak.

Slangemønster handler i all hovedsak om et mord (?) som skjedde for over 20 år siden, nærmere bestemt i London, november 1978. Det er "Gale-Annie" som blir funnet død i rennesteinen like ved huset i gata hvor hun bor. Ingen ser ut til å bry seg om at denne kvinnen er død, og til tross for at flere ting tyder på at hun ble offer for en ugjerning, blir saken henlagt ganske snart. En av naboene hennes, Mrs Ranelagh er overbevist om at hun ble myrdet, men blir ikke hørt. 20 år senere har Mrs Ranelagh fremdeles ikke glemt denne saken og begynner å etterforske hendelsen på egen hånd. Og alt peker mot mord.

Minette Walters er seg selv lik. Har du lest en av hennes romaner, vet du hvordan hun bygger opp spenningen. Hun utelater ingen detaljer og boken er full av rapporter, korrespondanser og annet som er med på å nøste opp mysteriet. Walters er mester i å gå i dybden, og den til tider kompliserte historien er ytterst imponerende. De fleste er mistenkte og vi får ikke vite hvem som er skyldig før helt til slutt. Akkurat slik en god krim skal være.

Anbefales.

Min leserprofil

Som så mange andre medbloggere, kaster jeg meg på trenden med å fylle ut leserprofilen min. Undersøkelsen er lånt av Bokhora og oversatt til norsk. Kopier gjerne til din egen blogg eller svar i kommentarfeltet.

1. Hvilken bok leste du sist?

«Tredve dager i Sandefjord" av Vigdis Hjorth. En likandes bok.

2. Hvilken bok skal du begynne på nå?

Like dum som alltid, dro jeg med supertykke "Balansekunst" til føden og tenkte jeg skulle få god tid til å lese. Som nybakt trebarnsmor er ikke lektyre det første en tyr til når en har litt tid for seg selv. I alle fall ikke av den typen. Da er blad av typen Bam og Spedbarnsboken plutselig meget interessante. 

3. Er det mest mannlige eller kvinnelige forfattere i bokhyllen din?

Jeg er ikke sikker. Det ser ut som en god blanding, men tror faktisk at jeg har litt flere kvinnelige. Isfolkets 47 bind gjør nok også sitt til å opprettholde balansen.

4. Teller du alltid hvor mange sider du har igjen av en bok, eller tenker «nå har jeg kommet en fjerdedel/halvparten» eller lignende?

Jeg pleier alltid å sjekke hvor mange sider boken har, gjerne flere ganger. Når en har så mange andre bøker en vil lese, blir det litt fokus på hvor lenge en har igjen. Men samtidig er det dumt at en skal bli stresset av det. Lesing skal jo være lystbetont og kjekt. Når det er sagt, sjekker jeg sidetallet flere ganger selv om jeg aldri ønsker at boka skal ta slutt også. Jeg pleier også å se på omslaget om og om igjen, spesielt dersom de er bilde av noe en kan kjenne igjen i historien.

5. Hvordan velger du hvilke bøker du vil lese? (For eksempel omslag, tips fra venner, anmeldelser, topplister, blogger osv)

Jeg leser omtaler, blogger og sluker det meste av mine yndlingsforfattere. Jeg er så heldig å være med i en lesesirkel, og der tipser vi hverandre om gode bøker. Vi er faktisk så opptatt av å snakke om bøker at det er sjelden vi husker å diskutere det som var månedens bok - og like ofte glemmer vi å velge ut neste måneds bok. 

6. Når er en bok for lang?

Når den ikke greier å fenge meg. Men jeg kan også synes en fengende bok har for mange, unødvendige passasjer. 

7. Leser du like gjerne på engelsk (hvis det er originalspråket) som på norsk?

Helst ikke. Jeg liker å skrive selv, og er veldig interessert i hvordan språket er bygget opp. Siden jeg er norsklærer, føler jeg også at jeg bør lese på norsk. Men jeg leser engelsk også altså. Bare ikke så mye. 

8. Hvilken bok var den siste du bare måtte overtale ALLE vennene dine til å lese?

Agnes Ravatns "Stillstand" og "Folkelesnad". Det er så hysterisk treffende og morsomt at alle bør lese alt av henne. Jeg gleder meg vilt til hennes nyeste, som kommer i høst. Da jeg spurte en elev i fjor om tips til hva en lærebok i norsk bør inneholde, kom svarer kjapt: "Mer Ravatn, mindre Ibsen!".

9. Kan du slutte å lese en bok hvis den er kjedelig? I så fall – når gir du opp?

Jeg forsøker i det lengste å holde ut en kjedelig bok. Ikke sjelden tar den seg opp, og tenk om jeg hadde gått glipp av det! Men det hender jeg bare gir meg. Det finnes for mange gode bøker til å lese ferdig de kjedelige.

10. Hvilken sjanger er overrepresentert i bokhyllen din – og hvilken finnes ikke?

Samtidslitteratur og debutanter er kraftig overrepresentert, men jeg har også en god del klassikere som venter på å bli lest. Barnas bokhyller er også stappfulle. Det finnes ikke fantasy, bortsett fra Harry Potter og Ringenes Herre (nei, jeg har ikke lest og kommer ikke til å lese, sistnevnte). Krim har jeg ikke så mye av, men du finner en bok eller ti om du ser etter. 

Nå, hvordan lyder din leserprofil?

        

Siden det kom litt klager på at flere av bloggerne er så private og anonyme, slenger jeg med bilde av familiens siste tilskudd, et par timer gammel. Er han ikke njuudelig, vel?