Agnes i senga

Heidi Linde: Agnes i senga, 264 sider

-That`s great, sier Agnes. Når hun skal uttrykke seg positivt, er det alltid great hun tyr til. (...) - We hope you don`t mind, sier Barbara. - We think the nakedness is the most natural thing in the world. Harold nikker og strammer hendene rundt rattet, et øyeblikk blir det helt stille inne i bilkupeen, det eneste som høres, er den svake susingen fra klimaanlegget og den jevne duringen fra motoren, og Agnes innser at det er hennes tur til å si noe.
-That`s great, sier hun. 

Etter fantastiske Nu, jævlar! visste eg at Agnes i senga var noko for meg. Eg hadde rett. Eg begynte på boka i går tidleg og var ferdig før Dagsrevyen. Boka er kjempevittig og eg kan ikkje hugse sist eg lo så mykje, høgt. Etter Fifty Shades var dette akkurat det eg trengde. 

Agnes har blitt dumpa av sambuaren sin, William. Ho er sjukmeld med diagonsa psykisk ustabil, situasjonsbetinget og har fått låne ei av leilegheitene i bygarden som faren hennar eig. Reddande engel som han er, går han ikkje av vegen for å minne Agnes på at no som ho er 32 år og forfallen er ho heilt klart mindre attraktiv for menn. Det er eigentleg ei jente som heiter Åsa som bur i leilegheita, men ho skal ha praksis i nokre veker og lar Agnes få bu der. Her går dagane stort sett ut på å sjå på Dr. Phil og ete pasta carbonara. 

Også i denne romanen glimtar Linde til med skildringar som gjer at ein nærmast kan sjå det i film. Eg kan nemne episodar i fleng som fekk meg til å gapskratte: Når kabinpersonalet skal simulere ein "Emergency-situasjon", piloten som står utanfor hotellrommet til Agnes og roper at han vil "knulla och knarka"! Den engelske nudistfamilien Agnes bur hos da ho lar seg overtale til å vere au pair i England. Dette er så morosamt at eg trur mitt nye prosjekt blir å misjonere rundt med boka. 

Om eg skal kategorisere boka, vil eg påstå at det er ei blanding av den svenske filmen "Cops", spedd i ein dose av Loe og Ravatn. Med meir. Dette er fantastisk lesnad. Til skilnad frå Nu, jævlar! har ikkje denne boka fleire hovudpersonar. Det er kun Agnes det handlar om, men ho er til gjengjeld så fascinerande at det er ikkje behov for fleire. Men vi får sjølvsagt møte bipersonar. Mellom anna Samuel, Åsa sin ekskjæraste, som også har blitt dumpa. Agnes si barndomsvenninne. Jorun Helene, som ikkje går av vegen for å ringe med siste nytt om William og den nye dama. Den innpåslitne naboen, Gro Moe, som vil klemme ut sorga og invitere på vaffelfest og den unge pakistanaren i kiosken. Alle bidreg stort for å halde spenninga oppe. 

Til slutt onanerer hun til tippekampen. Det er et tamt og sjansefattig oppgjør mellom Southampton og Fulham, først helt mot slutten av kampen kommer det endelig en scoring, men det er ikke all verden å juble over, det er visst i eget mål. 

Sjølv om boka har ein gjennomgåande humor, skal ein ikkje kimse av kjærleikssorg. Her er alvor og røynd i botnen, noko som pregar Agnes. Faren og bror hennar behandlar ho ikkje noko særleg fint, og det kan sjå ut til at ho er van med å la seg trakke på. Eg synest Linde får fram den tafatte, men sterke Agnes på ein levande og taktfull måte. 

Etter at hun har lagt vekk telefonen, finner hun fram foundationene igjen. Hun går for 02 beige, og mens hun smører kremen utover ansiktet og registrerer, ikke uten en viss forbløffelse, hvordan porer og urenheter forsvinner under dekket av lysebrun farge, forestiller Agnes seg at hun blir intervjuet i en spalte der ett av spørsmålene er Beskriv deg selv med tre ord. Og blant alle ord og absolutt alle adjektiv i hele verden er det disse tre hun ender opp med: snill, ordentlig, beige. 

Tittelen på boka burde vere nok til å fange merksemda. Anbefalast. Heilt klart.


Takk til Gyldendal. You made my dag.