Hver gang jeg forsiktig løsner mors hengeløkke rundt halsen, er det med mine egne hender jeg nesten struper meg selv.
72 år gamle Aaliya bor i en gammel leilighet i Beirut. Hun har blått hår og mye på hjertet. Med lidenskapelig innlevelse tar hun oss med på en reise gjennom livet sitt, oftest med en referanse til et kjent litterært verk i bakhånd. Aaliya innehar stor livsvisdom og er svært belest. Hun har de beste årene bak seg og reflekterer over tidligere muligheter og valg. Hun har oversatt flere litterære klassikere, men har ennå til gode å publisere noen av dem. Aaliya forteller blant annet om hvordan det føles å være familiens vedheng, sitt havarerte ekteskap og sin kjærlighet til hjemlandet.
Jeg liker ikke å klage, det er sant, jeg gjør ikke det, men jeg griper meg selv i ofte å gjøre det. Å eldes er å syte. Burde jeg fortelle deg om avføringen min?
En overflødig kvinne gir deg en personlig historie, en familiehistorie og et innblikk i Libanons historie. Jeg synes det var en interessant og, til tider, svært morsom bok, likevel var det et eller annet som ikke helt greide å fenge meg. Enkelte av sekvensene ble litt kjedelige for min del. En fin bok, men den gav meg ikke noe mer enn det.
Takk til Cappelen Damm for lesereksemplar.
.png)
2 kommentarer:
Interessant å lese slike bøker, men er enig i at kvaliteten ikke alltid er like bra. Er blitt litt lei av dem, men vil nok helt sikkert lese flere personlige beretninger fra fremmede kulturer.
Jeg er veldig glad i denne typen lektyre, vet i grunnen ikke hvorfor det ikke fenget meg denne gangen.
Legg inn en kommentar