RSS

Køyre frå Fræna

Lars Petter Sveen: Køyre frå Fræna, 94 sider

Etter klar melding frå fleire hald, blant anna ein kollega frå Fræna - som forresten sjølv ikkje har lese boka enda - har eg endeleg lese denne boka. Eg angrar ikkje.

Køyre frå Fræna er ei samling av tolv gode noveller, som alle tek  utgangspunkt i forfattarens eigen heimstad, Fræna. Vi får blant anna møte ein far som har mista sonen sin, ein gut som mistenker at foreldra puttar sovemedisin i maten hans og ein unggut som har køyrt i hel bestekameraten. Alle forteljingane er røyndomsnære, men har likevel noko mystisk og uforklarleg i seg. Nokre meir enn andre. Det er rom for tolking, noko som gjer at handlinga får eit heilt spesielt driv. Novellene held attende og bruker enkle språklege verkemiddel for å få fram ei nærmast uuthaldeleg spenning.

Språket er fint, ordknapt og stilistisk. Sveen meistrar å blande magiskrealisme inn i ei realistisk setting, utan at det senkar kvaliteten. Tvert imot tilfører det historiene ei dunkel og gåtefull stemning.

Eg er overtydd.

Anbefalast.


Charliblogg

Eldrid Johansen: Charliblogg, 213 sider

Jada, jeg holder fremdeles på å morer meg med ungdomslitteratur. Men de er jo så artige, disse bøkene. Raske å lese er de også. 

Denne gangen har jeg fordypet meg i Charlottes verden. Hun er byjente, født og oppvokst i hovedstaden og vant med Paristurer, sushi og storbyliv. Når moren forteller henne at de skal flytte til bygda, raser verdenen hennes sammen. Allerede første skoledag skjærer det seg for 15-årige Charlotte. Jentene i klassen synes hun er snobbete og bestemmer seg for ikke å inkludere henne. Når det ringer ut til første friminutt, er Charlotte den siste som forlater klasserommet. Hun finner det ekslusive pudderet sitt knust i vasken. En klar beskjed om at hun er uønsket. Oppgitt og skuffet bestemmer Charlotte seg for å ta hevn. Hun oppretter en anonym blogg hvor hun harselerer og latterliggjør innbyggerne i det lille samfunnet. Charliblogg blir stadig mer populær, og for å holde på leserne fyller Charlotte på med bygdesladderen. Hun går langt over streken og til slutt går det selvsagt galt. 

Jeg likte boka godt. Temaet er superaktuelt, og det er ikke måte på hvor ofte jeg lar meg sjokkere over blogger jeg ramler innom. Halvnakne tenåringer med fullt navn og adresse som legger ut om personlige saker om både seg selv og de i nærmeste omgangskrets. Det er lett å glemme at du offentliggjør deg selv når du sitter alene og publiserer innlegg, og det er viktig å huske at du er din egen redaktør. Det er skummelt å tenke på at ens verdi skal bli målt ut fra hvor mange Likes en har på Facebook, eller hvor mange kommentarer en får på et blogginnlegg. Mobbing forekommer dessverre både i klasserommet og via nettet, sistnevnte kanskje mer synlig, men desto vanskeligere å gjøre noe med siden det ofte er snakk om anonyme brukere. Vondt gjør det uansett. 

Setter vi moralen til side er Charliblogg en spennende bok med en god historie. Lettlest og passende for 5.-6. klasse og oppover. 

God bok. Anbefales.

En overflødig kvinne

Rabih Alameddine: En overflødig kvinne, 259 sider. Oversatt av John Erik Bøe Lindgren

Hver gang jeg forsiktig løsner mors hengeløkke rundt halsen, er det med mine egne hender jeg nesten struper meg selv.

72 år gamle Aaliya bor i en gammel leilighet i Beirut. Hun har blått hår og mye på hjertet. Med lidenskapelig innlevelse tar hun oss med på en reise gjennom livet sitt, oftest med en referanse til et kjent litterært verk i bakhånd. Aaliya innehar stor livsvisdom og er svært belest. Hun har de beste årene bak seg og reflekterer over tidligere muligheter og valg. Hun har oversatt flere litterære klassikere, men har ennå til gode å publisere noen av dem. Aaliya forteller blant annet om hvordan det føles å være familiens vedheng,  sitt havarerte ekteskap og sin kjærlighet til hjemlandet.

Jeg liker ikke å klage, det er sant, jeg gjør ikke det, men jeg griper meg selv i ofte å gjøre det. Å eldes er å syte. Burde jeg fortelle deg om avføringen min?

En overflødig kvinne gir deg en personlig historie, en familiehistorie og et innblikk i Libanons historie. Jeg synes det var en interessant og, til tider, svært morsom bok, likevel var det et eller annet som ikke helt greide å fenge meg. Enkelte av sekvensene ble litt kjedelige for min del. En fin bok, men den gav meg ikke noe mer enn det.

Takk til Cappelen Damm for lesereksemplar.

Brevet fra Betsy

Marianne Storberget: Brevet fra Betsy, 315 sider

Bonn, 1847: Hjalmar Kjerulf ligger for døden i en fattigslig leilighet. Han blir pleiet av den nære vennen, billedkunstneren Hans Gude og broren, komponisten Halvdan Kjerulf. Deretter hopper historien frem og tilbake i tid, og vi får høre om forskjellige hendelser fra livet til Kjerulfene, som næret vennskap med blant andre Johan Sebastian Welhaven og Peter Asbjørnsen. Det er duket for interessant lesning, tenker du kanskje? Men neida.

Storberget har skrevet doktorgrad om vennskap mellom menn på 1800-tallet, noe som inspirerte henne til å skrive denne romanen. Dog, hun påpeker å ha tatt seg store kunstneriske friheter i fortolkningen. Jeg skjønner at hun finner dette temaet interessant, for det gjør jeg også. Jeg behøvde bare å skanne navnene på baksiden, så var jeg solgt. Men altså: Hva er dette? Hvilke kunstneriske friheter? Boken handler jo ikke om noe! Har hun fortolket ut alt det spennende? Det må da være noe som skal drive handlingen fremover, foruten dette vennskapet? Hvorfor Storberget har funnet det for godt å skrive 300 sider om dette intetsigende trekantdramaet er meg en gåte.

Det er greit å være litteraturinteressert, men det må da være grenser for hva en gidder å lese. Jeg synes boka var svært tung å komme gjennom, mye på grunn av den tamme handlingen. Ikke lærte jeg noe nytt heller. Bortsett fra at to av vennene har sett seg ut denne Betsy, som endelig kommer med dette brevet når det er tre sider igjen av boken. Og det var ikke akkurat noen åpenbaring det heller. Nei, dette gav meg ingenting.

PS. Tittelen er også kjedelig.

PPS. Språket var heller ikke noe å hoppe i taket over.

Uansett: En er da litt høflig.Takk til Aschehoug for lesereksemplar.

Hvis jeg forsvinner, ser du meg da?

Kristine Getz: Hvis jeg forsvinner, ser du meg da?, 238 sider inkl etterord av Finn Skårderud

Det hjalp ikke hva jeg gjorde, det hjalp ikke at jeg stilte meg i enn annen vinkel, det hjalp ikke at jeg lukket øynene, talte til elleve og åpnet igjen. Fettet var tilbake.

Kristine Getz slet med spiseforstyrrelser i ti år. Hun gikk jevnlig til behandling, men vendepunktet kom ikke før hun begynte å blogge. Ved å blottlegge sine innerste tanker, legge ut om frykten som stadig truer, kunne hun sakte begynne på veien tilbake til det trygge og gode livet hun engang hadde.

Historien begynner med 17-årige Kristine, som bor hjemme sammen med lillesøster Ane og pappa. Mamma har flyttet fra dem, og de må lære å klare seg uten henne. Kristine er overbevist om at hun er grunnen til at mamma drar. At alt blir bra igjen bare hun blir snill igjen. Bare hun fikser alt. Og Kristine fikser alt. Hun gjør lekser, husarbeid, lager middag, baker kaker, stryker skjorter og lager bursdagskort. Utenpå smiler hun, inni føler hun seg sint og fanget. Hun legger selvverdien sin i prestasjoner, og føler en konstant uro og håpløshet som hun etterhvert begynner å stilne med mat.

Alt ble veldig tungt. Men det var jeg som veide tyngst. 

Kristine spiser, kaster opp og og sulter seg om hverandre, helt til sistnevnte tar overhånd. Hun opplever en selvkontroll når alt rundt henne er kaotisk, ved å kontrollere sultfølelsen har hun i det minste overtaket på noe. Hun takker nei til de fleste sosiale begivenheter, av redsel for å måtte spise noe, hun sniker seg ut for å trene midt på natten, kan gå dagevis uten å spise annet enn litt grapefrukt. Til slutt går det over fire år før hun i det hele tatt kan huske å ha smakt på kake, og selv da var det bare noen få biter.

Dette er en sterk og viktig historie. Bare i Norge er det 120 000 personer som lider av spiseforstyrrelser (og det er nok bare det antallet som er registrert!). Kristine sier selv at hun med denne boken ønsker å advare andre. Hun beskriver sykdommen på en måte som gjør at vi utenforstående får et verdifullt innblikk i hva denne forferdelige lidelsen kan gjøre med en. Kristine greide heldigvis å kjempe seg tilbake til livet. Dette er en historie verd å få med seg for de fleste.

Anbefales.

Evig søndag

Linnea Myhre: Evig søndag, 192 sider

Jeg kan ikke overnatte hos noen, jeg kan ikke spise middag hos noen, jeg kan ikke spise noe som helst hos noen, og jeg kan ikke ta imot besøk nær et planlagt måltid i frykt for at de ikke skal gå tidsnok. I timene etter kveldsmat klokken 19 blir alt mørkt, ikke bare ute, men også bak øynene, og jeg ønsker meg selv død mens jeg googler giftstoffer, medikamenter og metoder jeg kan bruke for å ta livet mitt uten å merke det. Jeg tenker ikke lenger på noe annet enn døden og måltidene mine, og får jeg ikke spise akkurat det jeg har planlagt, blir jeg fullstendig fra meg.

Linnea Myhre er kjend som forfattaren bak bloggen Alt du vet er feil, ein blogg eg stadig var innom for å få meg ein god latter (ho har slutta å blogge). I bloggen var Linnea veldig morosam, og serverte syrlege kommentarar om folk og anna ymse. Eg hugsar godt at ho la ut eit bilete av ein daud måse med underteksten "Trine Grung". Ubetaleleg. Linnea er like morosam i boka si, men men med ein mykje meir alvorleg undertone. Sjølvsagt. Ho skriv nemleg om korleis det er å leve med eteforstyrring og depresjon. Korleis ho forsøker å ha eit normalt liv utanfor seg sjølv, utanfor Internett og leilegheita sine fire veggar. Ho skriv om korleis det er å forsøke å vere saman med andre menneske og gjere normale ting, som å gå på butikken, dra på fest, men alt ho kan tenkje og føle er mat. Mangelen på mat, for mykje mat, at ho er tynn, mest tjukk, kor tid neste måltid skal vere, om ho kan unne seg middag, korleis ho kan forbrenne vekk middagen, korleis ho kan få det til slik at ho ikkje lenger treng å føle. Ikkje lenger treng å leve.

Eg likte boka veldig godt. Sjølv om eg har lese fleire av blogginnlegga hennar, tok eg meg sjølv i å bli overraska over kor bra ho faktisk kan skrive. Språket held same stilen som før, berre ei betre og reinska utgåve. Ho utleverer seg på det mest sårbare, brutalt ærlege, men har likevel denne svarte humoren vi er så glad i. Det er trist å lese om korleis ho kjempar seg gjennom dagane, kor skuffa ho blir når ho vaknar og oppdagar at det framleis er mange timar att av døgnet. Ho vil ikkje tenkje eller føle, vil ikkje vere seg sjølv. Ho greier ikkje å fortelje mora kor glad ho er i henne, men mor er heldigvis sterk, ho er der for Linnea uansett. Eg tenkjer med gru på korleis det kunne ha gått, kan gå, for dei som ikkje har ein støttande forelder bak.

Jeg skulle feire julaften. Dog ikke hos mamma, men hos pappa, kun et steinkast unna sykehuset. Hvor jeg naturligvis ikke passet inn, jeg spiste jo ikke like mye som de andre, og det var tross alt all denne spisingen julen dreide seg om, var det ikke? jeg kompenserte dog med sjokolade, hele 20 biter spiste jeg, det var jo julaften, den eneste dagen i året hvor alt er lov, selv for en anorektiker syngende på sitt siste vers. Men heller ikke dette så ut til å tilfredsstille selskapet, for tenk om jeg skulle dø denne julekvelden, utelukkende på grunn av at jeg ikke hadde spist like mye som de andre. 

Utdraget nedom måtte eg lese høgt for mannen min, som flira og sa seg einig i at det er godt det finst fleire som meg. Eg har også store problem med å forstå eller hugse enkelte ting sjølv om eg har blitt det fortald aldri så mange gongar. Tyskland kan eg, men kva eg ikkje kan det skal eg ikkje eingong begynne å snakke om. Linnea kan i alle fall noko som ikkje alle andre kan. Ho kan feste kjenslene sine på papiret, og det er slett ingen dårleg eigenskap.  

Smarte mennesker bruker så mange ord for å gjøre seg forstått. Man henvender seg på den måten kun til leserne som allerede er smarte, og som ennå kan huske starten på en fem linjer lang setning ved setningens slutt. derfor hopper jeg over tankereferatene og går til avsnittene hvor det finnes handling. Det er ikke det at jeg ikke har lyst til å lære, men jeg har innsett at jeg verken kommer til å forstå eller huske noe av det. Jeg husker for eksempel ikke hvor Tyskland ligger, selv om jeg har visst det veldig mange ganger.

God bok. Anbefalast.

Kven er snillast av far og mor?

Inger Bråtveit: Kven er snillast av far og mor?, utan sidetal, men boka har omlag 44 sider.

Knut er på sjukehuset, men er ikkje redd for å ta blodprøver. Han har fått einerom og har det han treng av underhaldning: TV, lego, Pokemom og DS. Far er jamnt innom, men mor er fråverande.

Knut er ikkje redd for sprøyter eller blod. 
Knut tenkjer berre: Kvar er mor?

Med denne boka vil nok Bråtveit setje søkelyset på noko som stadig blir meir vanleg: At far er mer til stades enn mor.

Mor jobbar med bank og finans, 
det vert lange dagar 
med mykje reising utanlands.
No er mor på Nokia-konferanse. Ho sit i styret i eit multikonsern.

Knut har mareritt om natta, sveittar og snur seg. Når han vaknar, er det far som sit hos han. Mor er på telefonen frå Finland. Knut får også snakke, og mor fortel om alt det kjekke dei skal gjere saman når Knut blir åtte år. Når mor kjem heim, får Knut ein hund av ho.

Eg får veldig vondt av denne boka, og er livredd for ikkje å kunne vere der nok for mine born. Samstundes er det feil å skulle insinuere at mor er ei dårleg mor fordi ho har ein karriere. Hadde det vore far som var på arbeid, hadde få reagert. Ein kan sjå teikn på at Knut er uroleg og einsam. Han blir til dømes plassert framfor TV-en når far er i butikken - for å kjøpe øl, blant anna. Mor verkar lykkeleg og harmonisk når ho arbeider, men ser stressa ut saman med familien. Dette er noko ein kunne ha gripe tak i, men no skal eg ikkje tolke boka utover det mest openberre. Det er nok tidsklemma som er det største problemet, og det er noko dei fleste familiar forsøker å kome ut av på best mogleg måte.

Slutten er open, og vi får ikkje vite kven som er snillast, noko som heller ikkje er poenget. Når eg las boka for mine born, som ikkje forstår retoriske spørsmål, var dei einige om at "far var snillast, eller vent, det måtte vere mor sidan ho kjøpte han ei gåve". Å kjøpe seg fri frå dårleg samvit er eit velkjend knep, også det å bruke tv og dataspel som barnevakt. Som vaksen lesar likte eg boka veldig godt. Temaet opnar for debatt og ettertanke, språket er lyrisk og har ei fint uttrykk saman med bileta.

Som barnebok er eg usikker på om det er så vellykka. Av erfaring veit eg at born ikkje har så stor sans for rim og vers, så lenge det ikkje er tøys og tull med i biletet. Kor mykje dei vil skjøne av innhaldet, og om dei vil tolke det som om svaret einsidig skal vere mor. Det kjem nok an på vaksenpersonen som les boka saman med bornet. Men: Born skjønar meir enn vi trur, og det er viktig å la dei få kome til orde. Også i vaksendebattar.

Her kan du lese kva Stine meiner om boka. Eg og ho er nokså einige, noko ho hadde visst dersom eg hadde greidd å bevise at eg ikkje er ein robot. Men den gong ei.

Takk til Flamme Forlag.

Din vakre jævel

Arne Svingen og Helene Uri: Din vakre jævel, 218 sider

Helene Uri og Arne Svingen gjentar suksessen fra 2007 (Sommeren vi kledde oss nakne - gjett om jeg skal lese den!), og har skrevet Din vakre jævel sammen. Annethvert kapittel er fortalt henholdsvis av 25-årige Hedvig og femtenåringen Robin. Det er en ungdomsbok og det funker. 

25 år gamle Hedvig kommer fra et såkalt møblert hjem, hun har utdannelse og en god jobb. På fingeren har hun en solid diamantring. Den har hun fått av forloveden. Velstående, flotte, kulturelle Gustav. Robin er 15 år og bor sammen med mor og to yngre søstre. Han går på ungdomskolen og har planer om å jobbe når han er ferdig. En dag blir Hedvig ranet av Robin og to kompiser. De stjeler mobilen, lommeboken og ringen hennes. Hedvig blir skremt av hendelsen, men klarer likevel ikke å slutte å tenke på Robin. Robin kan heller ikke glemme Hedvig. Og jeg greier ikke slutte å lese.

Før jeg rekker å tenke mer, har jeg heist meg opp på tærne og lagt leppene mine mot hans. Kroppen hans er urørlig noen evigheter før han åpner munnen og besvarer kysset. Det er ikke noe kyss som kan bortforklares som bare en dum misforståelse, et kyss som i all vennskapelighet var ment for kinnet, men som ved et ulykkestilfelle havnet på munnen. 
---
Det er umulig å forklare hva som satte fyr på hele greia. Det hendte kanskje bare av seg sjøl. Jeg har jakka på en arm og hælen ute av den ene skoen, mens hun har genseren oppe over behåen og drar i beltet mitt. Vi går sidelengs innover i leiligheten, gjennom stua og mot den døra som jeg veit hva skjuler. 

Din vakre jævel er en heftig bok. Den er ærlig, rå og sparer ikke på noe. Det er sånn en ungdomsroman skal være. Jævlig bra.

Anbefales.

Beistet

Ingunn Aamodt: Beistet, 123 sider

Sytten år gamle Mona er i Oslo spektrum for å få med seg VG-listas årlige konsert. Når venninna hennes er så heldig å få tak i billett til etterfesten, tigger Mona henne om å selge billetten. Rapperen EK skal nemlig opptre, og sjansen til å møte ham etterpå vil hun ikke la gå fra seg. Mona får møte sin store helt, og blir attpåtil med ham hjem. Morgenen etter er Mona verdens lykkeligste, helt til hun overhører en telefonsamtale EK har med en bekjent:

"Hun er skikkelig feit! Du skulle sett! Og den teite sveisen! Ja, hun ligger i senga mi og purker nå. Hvor full kan jeg ha vært? Hun ser faen meg ikke ut. Trodde aldri jeg skulle røre det beistet. Fatter ikke hva jeg har tenkt på."

Mona får sjokk. Hun lister seg ut og bestemmer seg for å ta hevn. Om ett år skal hun selv stå på scenen, vakrere enn noensinne og helt ugjenkjennelig for EK. Han skal få svi.

Cappelen Damm omtaler boken som "en humoristisk vendetta mot de vakre og berømte med for mye makt", noe jeg sier meg enig i. Kroppsfokusering og anoreksi er også et gjennomgående tema som er viktig å ta tak i. Innholdsmessig vil jeg si at boken er for femtenåringer og eldre, men språkmessig vil jeg påstå at den kanskje blir litt for enkel. Uansett er det en grei bok med et fint budskap.

Denne har jeg lest i forbindelse med Cappelen Damms bokbloggturnéJeg hadde æren av å starte turneen, og i morgen fortsetter Julie.




Hver dag



David Levithan: Hver dag, 376 sider. Oversatt av Tonje Røed

Jeg våkner. Så må jeg finne ut hvem jeg er. Det er ikke bare kroppen - å åpne øynene og oppdage om huden på armen min er mørk eller lys, om håret er kort eller langt, om jeg er tykk eller tynn, gutt eller jente, arrete eller glatt. Å tilpasse seg kroppen er det enkleste, når man er vant til å våkne opp i en ny en hver morgen. Det er livet, konteksten til kroppen som kan være utfordrende. Hver dag er jeg en annen. Jeg er meg selv - jeg vet at jeg er meg selv - men jeg er også en annen. Sånn har det alltid vært. 


Tenk deg at du våkner i en ny kropp hver dag. At hver kveld når du legger deg, ikke vet om du våkner som jente eller gutt, rik eller fattig, med eller uten en familie. Det eneste du vet, er at du våkner som en sekstenåring og som deg selv - innvendig. For hovedpersonen i Hver dag er dette en realitet. Denne personen kaller seg A og har våknet som en ny person hver dag siden fødselen. A har lært seg å leve med det i stillhet, og gjør sitt ytterste for ikke å knytte følelser til mennesker som aldri vil være familie, venner, bekjente - i mer enn en dag. Det eneste A har å holde fast i, er minnene. En dag våkner A i Justins person. Han treffer Rhiannon, Justins kjæreste, og blir umiddelbart forelsket. Etter denne dagen klarer ikke A å glemme Rhiannon, og gjør alt for å se henne igjen, om det så betyr at livene til personene kan få fatale følger. Reglene A har levd etter, gjelder ikke lenger. Det eneste som betyr noe, er å få være sammen med Rhiannon. Hver dag. 

Det er nesten nifst hvordan alt ligger til rette neste dag. Jeg våkner tidlig - seks om morgenen. Jeg våkner som en jente. En jente med bil. Og førerkort. I en by bare en time unna Rhiannon. 

Dette er den beste ungdomsboka jeg har lest. Punktum. Ellikken skal ha en stor takk for å gjøre meg oppmerksom på den, da hun tidligere i år erklærte den som årets favoritt. Ellikken: Tusen trillioner takk. Jeg hadde trolig ikke oppdaget den uten deg. Omslaget yter ikke boka rettferdighet. Teksten yter ikke boka rettferdighet. I likhet med Ellikken, leste jeg boka på en dag. Den er rett og slett umulig å legge fra seg. Jeg har heller ikke ro i meg etter denne fantastiske historien. Jeg føler for å danse, gråte, le, rope!

Jeg må fortelle verden om boka. Bibliotekarer: Still ut boka med det samme dere kommer på jobb i morgen. Lærere: Ha den med til klasserommet og fortell om den til elevene deres. Bloggere: Les den. Andre: Les den. Bare les. Først da vil dere forstå. Jeg vet ikke hva mer jeg skal si. Hva jeg kan si. Hvordan jeg skal greie å formidle alle de forskjellige nivåene av dybde denne enestående, vakre, magiske, hjerteskjærende historien har å tilby. Vær så snill og les. Boken fortjener det. Du fortjener det. Det er sjelden jeg begynner å få panikk når jeg vet at boken nærmer seg slutten, men denne gangen fikk jeg hjertebank og sorgfornemmelse ved tanken på snart å skulle forlate historien. Det er ingenting sammenlignet med As håpefulle og vonde fortelling. Det er verdt det. 

Anbefales. Virkelig. Jeg mener det. Les den. 

Alt jeg vil er å kysse deg


















Charlotte Glaser Munch: Alt jeg vil er å kysse deg, 152 sider

Sara er 14 år og fast barnevakt for Mia og Adams gutt, Ivar. Når Mia og Adam blir skilt, fortsetter Sara å passe Ivar. Det er som om Sara tar over Mias rolle i hjemmet. Hun henter ham tirsdager og torsdager, legger ham, gjør husarbeid og lager middag. Hele dagen går ut på å vente på Adam, glede seg til han kommer hjem og spiser middag sammen med henne. Som en familie. Alt hun vil er å være sammen med Adam. Alt hun vil er at han skal kysse henne.

Jeg kjenner et sug i brystet, som om kroppen min sulter etter å være i nærheten av hans. Kanskje dette er kvelden vi kysser. Jeg vet at jeg burde tenke på at han er voksen og at familien min bor vegg i vegg, men det glipper. Det eneste jeg vil er å være inntil ham. Alt annet betyr null.

Sara har nettopp flyttet tilbake til Asker, etter å ha bodd mesteparten av livet i Tromsø. Hun savner Tromsø, vennene sine. Hun savner livet sitt. I Asker er hun fremdeles hun nye, og har ikke greid å finne seg til rette. Foreldrene og storebroren har glidd rett inn, og er alltid opptatt med noe spennende og nytt. Ingen ser ut til å ense henne, trenge henne. Til og med bestevenninnen i Tromsø, Siv, ser ut til å ha glemt henne og poster stadig nye bilder på Facebook. Bilder som vitner om et spennende og interessant liv uten Sara. Bare Adam ser ut til å trenge Sara, å behøve å ha henne i livet sitt. Hun er snart 15 år, han er 29. Det er ikke stor aldersforskjell. Sara drømmer om Adam, lengter etter selv å være voksendelen av en familie. Å være den som kan bestemme og ta egne valg. Da hadde hun kanskje fremdeles bodd i Tromsø.

Fellesmiddag. Det skjer nesten aldri lenger. [...] Jeg blir fremdeles overrasket over at alt skal haste sånn. Mamma stresset aldri før, ikke som jeg husker det, i hvert fall. Men kanskje det var det hun lengtet etter, siden hun gjør det hele tiden nå.

Alt jeg vil er å kysse deg er primært for ungdom, men passer også for de eldre. Som forelder er det fint å se det fra barnet sin side. Det er lett å tenke at en ønsker å skåne barna sine ved ikke å fortelle om kriser i ekteskapet. En skal heller ikke alltid innlemme barna i voksenlivets problemer, men av og til kan det å holde noe skjult gjøre vondt verre. Barn oppfatter likevel at noe er galt.

God bok. Anbefales.




Mokka

Tatiana de Rosnay: Mokka, 214 sider. Oversett av Gøril Eldøen

Justine og Andrew er gift og foreldre til Giorgia på ni og Malcolm på tretten år. Ein onsdag ettermiddag får ho ein telefon som snur om på alt: Malcolm har blitt påkøyrd og ligg i koma. Føraren av bilen, ein mokkafarga mercedes, stoppa ikkje, noko fleire har vore vitne til. Justine bestemmer seg for å ta saken i eigne hender. Etter fleire spor, står Justine ein dag utanfor døra til kvinna som køyrde på sonen hennar. Ho vil vite kva som får ei kvinne, ei mor, til å køyre på ein gut, stikke av og ikkje sjå seg attende.

Dette er første boka eg har lese av de Rosnay som konsentrerer seg heilt om notidshistoria. Risikabelt, når vi veit at det stort sett er fortidshistoriene som har drive handlinga. Lik dei andre romanane hennar, er ei nyleg hending kjerna i historia, men persongalleriet følgjer så å seie same oppskrift som tidlegare (ok, kanskje ikkje alle dei andre bøkene). Ei kvinne som arbeider med ein eller anna form for tekstarbeid, mannen har vore utro og dei forsøker å lappe saman ekteskapet. Sonen si ulykke får dei til å tenkje gjennom tidlegare val i livet.Vil dei klare å leggje det bak seg, eller vil det vere eit endeleg oppgjer?

Eg synest det var ei fornøyeleg bok. Språket var særs godt i første delen av boka, ei meir fortetta stemning er skildra. Vidare glir det meir over til dette utbrukte, typiske, spesielt når det er snakk om ektemannen. Men det gjekk ned, om ein kan seie det slik. Eg følte ikkje at det var det heilt store, men eg la ho likevel knapt frå meg før eg var ferdig. Heilt grei underhaldning.